Kom over denne nettopp.

http://www.nrk.no/rogaland/foreldre-sta ... 1.12611124

Det er vel ikke sikkert at alle inne på dette forumet er enige med meg, men jeg støtter denne anti-lekseaksjonen fullt ut.

Grunnen er ganske enkelt at jeg vil tro at foreldres manglende lekse-innsats sammen med barna også kan bli brukt som ett av mange små argumenter for å fjerne barn fra foreldrene.

Barna våre klarte seg greit på skolen, og var motiverte. Derfor hadde jeg som far i utgangspunktet kanskje litt senkede skuldre, hjalp dem med lekser ganske ofte men maste ikke alltid om lekser om ikke de spurte meg. Ofte hadde de jo også gjort leksene på den såkalte leksehjelpen som de fikk etter skoletid.

Det kom jo da også frem i rapportene som skolen sendte til barnevernet at skolen ikke hadde inntrykk av at de ble hjulpet med leksene eller noe sånt. Altså ekstrapoeng til barnevernet.

Etter hvert ble jeg jo livredd for ikke hjelpe dem nok med lekser, livredd for at barna ikke skulle være blide når de kom på skolen, livredd for å glemme et foreldremøte (som jeg likevel glemte noe jeg ikke klarte å tilgi meg selv for), livredd for å ikke komme tidsnok for å hente barna på skolen. Jeg regnet med at alt ville bli videreformidlet til barnevernet.

Innvandrerfamilier og ressurssvake familier vil kanskje være enda mere sårbare enn vi selv var på dette punktet med lekser.

SV-politikeren Kjellbjørg Lunde har hatt det jeg selv mener er fornuftige tanker om dette temaet tidligere.

Det er selvsagt mulig at jeg ville hatt en annen holdning til dette temaet om vi hadde en annen type barnevern i landet vårt.

  

Jeg hørte litt av en debatt i kveld, hvor jeg syntes en forelder ordla seg meget godt. Han sa at når det skal ta så mye av familiens tid (både barnas og foreldrenes), må det vises overbevisende og klart at det er nyttig. Enig. Hvis innholdet av det man skal lære gjennom leksene ikke er særlig verdifullt, så tar det for mye tid.

Det er jo en stund siden jeg gikk på skolen, da, og jeg kan tenke meg at det har "forandret seg". Som jeg husker lekser, var de innholdsrike, vi lærte mye av dem, og det gir en helt annen læring å sitte i ro med dem selv enn bare å få det i form av undervisning.

Men der svikter det visst i våre dager. Det blir ingen ro til å lese selv, til eventuelt å streve med å løse regneoppgaver eller skrive stil, hvis foreldrene skal drive leksearbeidet. Ikke driver det frem noen selvstendighet heller. Så hva er det som foregår på skolene som gjør at barn ikke kan lese lekser selv, men at foreldrene hele tiden avkreves å mobilisere seg, daglig? Er det bare tulliball i skoletiden? Antagelig. Et forferdelig bråk er det da, med åpne landskaper istedenfor klasserom med dører!

Barna er på skolen langt flere timer om dagen enn i min barndom, og allikevel skal foreldrene hjelpe til med lekser? Omtrent som om også foreldrene var ansatt og betalt for å være lærere!? Skjedde aldri, det jeg kan huske - og det var ikke bare jeg som aldri hadde foreldrene til å drive leksearbeide med meg. Det kunne i høyden være noen diskusjoner da jeg gikk på gymnaset, om hva slags stoff som kunne være relevant for en stil, eller en diskusjon av lærerens fremstilling i historietimene eller av skjønnlitteratur vi hadde noe om i norsktimene.

Nei takk til leksehjelp av foreldre. – Jeg kan forestille meg at maset om dette kanskje er et symptom på at hverken undervisningen på skolen er brukbar lenger, eller at leksene har så fornuftig innhold at man bør fylle tiden med det.

Jeg pretenderer ikke å ha så god greie på skolen, men det har i mange år vært klart både for meg og kolleger på universitetet at nivået på skolene er meget lavere enn da vi gikk der. Jeg er klar over at man i min alder har det med å mene at "alt var mye bedre før", men det er ikke innbilning for en rekke fags vedkommende; vi kan peke på helt konkrete kunnskaper som vi ble tilført, som nå mangler. Spørsmålet er så om barna blir tilført verdifulle kunnskaper i helt andre fag som manglet i min tid. Vel, jeg tviler litt på det.

  

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Her laget de først et slik prosjekt (barneskole) med åpen løsning, og fikk stressproblemer for lærere og elever. Noen år senere laget de et tilsvarende prosjekt (ungdomsskole) og fikk samme problemer og ekstrautgifter.


Skolen forsøker spare penger på å overlate undervisning til foreldrene. F.eks var matteresultatene helt elendige her, og grep måtte gjøres. Da økte de leksene til flere timer dagen, og overlot til foreldrene å gjennomføre dette.

Mange barn klarer ikke et slikt press. Stressnivået grunnet ulyst øker så kraftig at de mister læreevnen. Dermed må man lære de samme sak omigjen og omigjen og... Etter min mening er slikt barnemishandling. I det minste er det helt idiotiske pedagogiske metoder.

Et annet problem er at lærerne vet ikke hvorfor elevene ikke har gjort leksen. De som ikke fikk til får dermed anmerkninger i orden. Dette er med å skape tapere hos både de følsomme for stress og de som ikke er så smarte.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Flyttet tråden hit: Når skoler og barnehager blir en trussel mot familien

Er mange forum/underforum og vanskelig å holde oversikt for enhver...

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Dagbladet har en artikkel i leksedebatten i dag: http://www.dagbladet.no/2015/10/25/nyhe ... /41609348/


Godt, gammeldags og sunt bondevett.

Å la være kreve at et barn skal mestre noe det ennå ikke har fått anleding til å lære.

Man må lure på hva som foregår i skolene rundt omkring i landet. Om skattepengene som har gått med til lærerutdanning har vært kastet rett ut av vinduet.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

  

Ble fratatt sønnene fordi hun ikke ga god nok leksehjelp. Nå får hun barna tilbake
Barnevernet tar selvkritikk.
Dagbladet, 13 juni 2017


"FÅR BARNA TILBAKE: Firebarnsmora (37) ble fratatt alle fire barna på nyåret 2015. Da saken kom opp i tingretten i september 2015 fikk hun de to døtrene tilbake. Før sommeren får hun tilbake de to sønnene sine."

Viktigere enn Dagbladets formuleringer: Barna får tilbake moren.

Gjør barnevernet noe annet enn å "ta selvkritikk"? Hva med om de ble fratatt noe, for eksempel myndighet til å skille barn og foreldre, og til å drive på med tullete tiltak som de bare kan vinne frem med fordi de har trusselen om omsorgsovertagelse å henge over familiene? Man får overlate inngripen til politiet, i de tilfellene hvor foreldrene begår straffbare handlinger mot barna, ikke ødelegge også for barna ved å berøve dem foreldrene.

(Artikkelen er sperret for ikke-abonnenter.)


Det er mulig at dette dreier seg om saken til Vibeke Vedvik og hennes barn. HUn har gitt åpen informasjon om saken, og det skal hun ha honnør for. Jf
Barn tatt fordi mor ikke ga "god nok leksehjelp", 11 april 2016

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Denne saken virker jo fullstendig vannvittig. Man er god nok mor for døtre, men ikke for sønner. Og så skal man måtte bruke alle kreftene på å kjempe dem tilbake.

Det viser at man har med et barnevern å gjøre som vil bruke ethvert påskudd som et argument eller et del-argument for å fjerne barna. Hadde det ikke vært at barnevernet var livsfarlige, kunne man le seg skakk av dem. Snakk om amatører! Denne saken er jo hinsides all logikk. Man gir god nok omsorg til jenter, men ikke til gutter? Du kan klare to barn, men ikke fire? Men barnevernet er nettopp livsfarlige, og over hodet ikke til å spøke med. Ingen er så farlige som nettopp dem som lite og ingenting forstår.


Også da vi var under barnevernets lupe, ble leksehjelp et tema. Rapporter gikk jevnlig fra skole til barnevern, og etter hvert forsto jeg at jeg var for lite flink med å hjelpe barna med leksene. Jeg tok det også ganske med ro fordi barna både nå og da klarte seg bra på skolen, og for det meste uten min hjelp. I min barndom kaltes det å være selvstendig. Dessuten glemte jeg å stille på flere foreldremøter, noe jeg bebreidet meg selv for. Ikke fordi jeg synes at foreldremøtene var så ekstremt viktige, men fordi jeg plutselig forsto at dette ville bli brukt imot meg.

At slike ting overhodet skal ha noe å si i en omsorgsovertakelsessak, viser galskapen i dette systemet.

Vokser barna opp med en mor som sitter ruset i en blodpøl? Går ungene rundt med tissebleier fra i går? Er foreldrene tilbakestående, eller alvorlig psykisk lidende? Slike spørsmål er etter hvert mindre aktuelle i barnevernssaker, - sett bort ifra at barnevernet lager sine egne diagnoser der de trenger dem, og overser reell sykdom når det passer dem best. Isteden har man fokus på blikkontakt, samspill, stimulering og her altså - leksehjelp! Selvbedraget er totalt, og så sterkt at også tilstøtende profesjoner tror at barnevernet har noe å fare med.

Vi har dessverre en meget lang vei å gå før denne massepsykosen - som har besmittet alle deler av hjelpeapparatet - er ferdigbehandlet.

Denne morens kamp er interessant fordi hun - dersom professor Skånlands antagelser om hennes identitet er riktig - har kjempet den gjennom sosiale medier, og vunnet. Hun har ganske renhårig slåss for barna og rapportert åpent hva som har skjedd underveis i saken.

Norge er som et flott, stort pent hus hvor det foregår ting i kjelleren som ikke tåler dagens lys. Det er på høy tid at lyset får slippe til i denne kjelleren. Denne moren har da også dratt kjellerlemmene til side!

Denne saken viser egentlig bare svært godt det en god del nordmenn allerede har forstått: Barnevernet må reformeres fra bunnen. Den etaten vi kjenner pr i dag må gjennomgå en total forvandling, vingeklippes, bindes på hender og føtter og miste ethvert mandat som gir dem makt over familiene. Når barnevernet har mistet alle tvangsmidler, som de uttrykkelig har misbrukt i ethvert henseende, og har gått over til å gi ren hjelp, vil det muligens gagne barna.

Men med et fag som har kommet så til de grader på avveie må jeg legge trykk på muligens.

PS! Jeg ser at denne moren har hatt kontakt med barnevernet siden 2007. Mens begjæring ble fremmet i 2014. Jeg regner med at barnevernet har kjørt sin prosedyre disse syv årene: Hjelpetiltak. Overvåkning. Rapporter. Møter. Bekymring. Kontrollbesøk. De har virkelig næret seg på ryggen av denne familien, og badet familien i kommunal "godhet" og kommunale forståsegpåere. Og så - omsider - syv år senere: Hmm...nei dette går visst ikke - Omsorgsovertakelse!

Hun gav god nok omsorg de første syv årene, men så gav hun ikke god nok omsorg lenger - for to av barna. Her briljerer barnevernet med det de kan best - evaluere med linjal og brevvekt - uten basis i noe som kan ligne vitenskap.

Er det ingen som skal gi denne moren en medalje? Hun må ha en styrke langt over gjennomsnittet. Dessuten, skal barnevernet nå fortsette prosessen med henne og barna de neste syv årene?

Det kan de godt gjøre. Det er nemlig ingen ansvarlige i dette landet som vil manne seg opp og sette et punktum for et system som historien vil dømme knallhardt.