Fosna-Folkets artikkel hadde debatt-mulighet, så jeg forsøkte å legge inn et innlegg. Men jeg liker best å gjøre det relativt kort (hehe, de som har lest noe jeg skriver, himler sikkert, for det blir ofte altfor langt), og isteden ha noe å vise til, istedenfor bare å gjenta og gjenta ting jeg har skrevet andre steder. Da kom det imidlertid en automatisk beskjed om at Fosna-Folket ikke tillot lenker, så innlegget ville ikke bli publisert.
Litt uheldig kanskje, at de bare ønsker kommentarer som synser, og ingen henvisninger til steder man kan lese noe om begrunnelser? Vel vel, jeg syntes ikke det var tiden verdt å skrive om på innlegget når det sikkert eksisterte også andre begrensninger som jeg ikke visste om. Jeg skriver litt her isteden.
*
Det jeg hadde ønsket å si litt om, var et tilsynelatende uskyldig
spørsmål 5: "Har barnet/familien flyttet mange ganger?"Det er nemlig slett ikke uskyldig. Det er alvorlig barneverns-diagnostikk, som brukes som
belastningsfaktor når barnevernet skal samle sammen "argumenter" for diagnosen "omsorgssvikt". De anfører selvfølgelig at flytting ikke gir barnet "ro" og "stabilitet" og "forutsigbarhet". Barnevernet vil jo at alt skal være ro, slik som det er når det offentlige maktapparat har total kontroll. (Og barnevernet holder munn om at hvis barnet tas av barnevernet, må det antagelig leve med særdeles mange flyttinger - fra fosterpersoner til fosterpersoner, til andre kanter av landet hvor barnet ikke kan komme i kontakt med den virkelige familien, til institusjoner hvor det læres opp til rotløshet, kriminalitet og narkotika - hvis det da er et nogenlunde normalt barn, som ikke finner seg i denne slavetilværelsen uten protest.)
Men barnevernet har spesifikke, skremmende diagnoser av flytting også: vagabondering.
Barnevernet ... forlanger at foreldrene skal flytte, f.eks fra en bolig hvor familien er selvstendig til et "mødrehjem" eller "familiesenter" eller annen bolig som barnevernet styrer. Eller de forlanger at familien ikke skal flytte til et sted som gir familien selvstendighet og privatliv eller arbeid – flytting kan barnevernet stigmatisere som "vagabondering", og det tolkes standard som "omsorgssvikt". (Motviljen mot tatere og andre nomadiske grupper er fortsatt i fullt flor i barnevernets tenkemåte.) Det ble f.eks i en sak anført mot en mor barnevernet angrep, at hun hadde flyttet og derfor var "omflakkende"; barnevernet unngikk å nevne at flyttingen var fra en kjellerleilighet og opp noen etasjer til en varmere og mere solfylt leilighet i samme blokk.(fra avsnittet "
Barnevernets fremgangsmåte og familienes økonomi"
i MHS:
Hjelper barnevernet fattige familier?)
I én sak ble familiens hurtige flytting til Danmark - som reddet familien fra barnevernet (se Marit Wangs utmerkede bok
Det store barnevernspøkelset, 1992, Bergen:Alma Mater Forlag) – naturligvis klandret som "uheldig" for barna, og man plusset på ustabilitets-argumentet med en klage over hvor alvorlig det var for barna at de ikke hadde fått "avsluttet" sitt forhold til lekekameratene i barnehagen/skolen. Jaha ja. Meget alvorlig å dra fra andre barn som de sannsynligvis allikevel ikke kom til å være sammen med særlig mange år? Meget mer alvorlig enn å bli fratatt sin mor? Og meget mer alvorlig enn hvis
barnevernet hadde tatt dem i sin makt og flyttet dem vekk fra de samme kameratene (og barnevernet tar jo barna hjemmefra på dagen, uten noen avslutning av noe som helst, eller de tropper opp i barnehagen/skolen og tar barna der, til redsel for barna som taes og for øynene på sjokkerte kamerater)?
Barnehagen på Ørlandet godsnakker i artikkelen: "
GOD TANKE: Bodil Eide Moe (t.v.) og enhetsleder Anne M. Risvik forsikrer at det lå de beste hensikter til grunn for skjemaet de ønsket å innføre til bruk i foreldresamtaler ved barnehagene i Ørland kommune."
Den "gode tanken" er meget klar: å gjennomlyse familiene på jakt etter noe som de kan melde til barnevernet, som igjen vil bruke alle "belastningsfaktorene" som påskudd til å tvangsskille barna fra deres foreldre. Barnehagepersonale er opplært i akkurat den samme forkvaklede ideologi som barnevernerne selv når det gjelder hva barn trenger og hva som er godt for dem. Nåde det barnehagepersonale som ikke mener og handler som den politisk korrekte barnevernspolitikken sier. Og nåde den familie som meldes til barnevernet av "selveste barnehagen". Personalet der ansees som eksperter (når de sier det barnevernet vil, selvsagt ikke ellers), og deres oppbacking av barnevernet møter stor respekt i fylkesnevnder og domstoler.
Den eneste barnehage jeg har hørt om som ikke har latt seg lokke eller bløffe til å gå barnevernet til hånde, er den som Øyvind Bremnes forteller om:
Høflig forespørsel om dok.innsyn helsestasjon..."
I våre barnehager ble vi så plaget av at bvt. gengav våre opplysninger feil at vi måtte endre styrerinstruksen.
Ansatte har ikke lenger anledning til å forholde seg muntlig til bvt. samt at etaten ikke har adgang til eiendommene uten i følge med annen offentlig myndighet (politiet). Hårda bud, men dessverre nødvendige."
Bremnes har annensteds skrevet at både barn, foreldre og personale i barnehagen opplevet øket trivsel etter at de hadde avskåret barnevernets muligheter for besøk med etterfølgende fordreining og usannheter. – Det har jeg ikke vanskelig for å tro.