Skoler kvitter seg med et "problem" ved å melde familien til barnevernet

Vi har visst det i årevis. Her beskrives det igjen:

"En uavhengig instans vil kunne reagere effektivt og tilpasse tiltak til situasjon og behov, i motsetning til et byråkrati som maler langsomt og generelt. Kunnskapsministeren sier at vi risikerer å miste helhetsbildet dersom vi tar klageordningen vekk fra Fylkesmannen, fordi de har ansvar for mange andre områder av barns oppvekst. Våre erfaringer tilsier at dette argumentet er snudd på hodet.
    Nettopp fordi de skal samarbeide med skolen på andre områder blir båndene for tette. Det er heller ikke uvanlig at rektor misbruker sin makt og tvinger mobbeofre inn i diagnoseutredning, eller melder «brysomme» foreldre til barnevernet. Da blir Fylkesmannen fort en part i saken."

*

Artikkelforfatterne tror imidlertid at tingene er så mye bedre i Sverige. Det er det nok liten grunn til å tro er reelt.

Elin Dragland, Katrine Olsen Gillerdalen, Tor Bernhard Slaathaug:
Foreldre ser barna visne
Kunnskapsministre har kommet og gått, men mobbing er fortsatt det største voldsproblemet i skolen. Gi oss en slagkraftig klageinstans.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Fylkesmannen/Fylkeslegen har jeg selv dårlig erfaring med.

1) Barnevernet overprøvde medisinske oppysninger som fantes i epikriser og som ble bekreftet av deres egen oppnevnte sakkyndige. Den virkeligheten familien befant seg i, eksisterte ikke i barnevernets saksforståelse: Fullt lovlig, ifølge Fylkesmannen.

2) Den sakkyndige var ikke nøytral, og gav inntrykk av moralisering, ifølge klageinstansen. En rapport som ikke er objektiv, kunne likevel brukes som grunnlag for å fremme omsorgsovertakelse, og den sakkyndige kunne likevel være sakkyndig vitne, ifølge Fylkesmannen. (Den sakkyndige uttalte faktisk at jeg hadde gjort min kone gravid flere ganger på få år for "effektivt" å hindre henne i å realisere seg selv.) Fylkesmannen uttalte at de ikke hadde mandat til å vurdere rapporten eller den sakkyndiges arbeid.

3) Min kone ble tvunget av barnevernet til å sende separasjonssøknad. Da jeg fikk henvendelse fra Fylkesmannnen om å underskrive separasjonen, nektet jeg. Tvert imot dokumenterte jeg overfor Fylkesmannen at min kone ble avkrevd formell separasjon for at barnevernet skulle trekke saken om omsorgsovertakelse som skulle gå uken etter, noe jeg fikk opplyst fra juridisk hold at var ulovlig. Fylkesmannen effektuerte separasjonen, og kommenterte ikke min henvendelse. (Senere ble jeg presset til å flytte tilbake til min kone, barnevernet uttalte langt på vei at de hadde "opphevet" separasjonen.)

I det hele tatt minnet barnevernets behandling av familien om meg selv da jeg som ungdom hadde dueslag og drev med brevduer. Vi skaltet og valtet med duene som vi ville, for å avle på dem. Vi kunne separere duer, eller sette dem i par. At jeg skulle oppleve samme behandling av myndighetene som jeg gav duene mine, er for så vidt en ironi.

4) Jeg klaget til Fylkesmannen på det faktum at barnevernet begjærte omsorgsovertakelse, men at barnevernet en uke før saken skulle gå i Fylkesnemnda, ikke hadde tatt ett eneste skritt for å omplassere barna. Ikke hadde de forsøkt å finne beredskapshjem, institusjon eller fosterhjem. Kommunen hadde ikke henvendt seg til BUFETAT for å forberede omsorgsovertakelsen. Advokaten min fortalte meg i ettertid at denne begjæringen om omsorgsovertakelse ikke var alvorlig ment fra barneverntjenestens side. Jeg følte at vi hadde blitt holdt på pinebenken på falsk grunnlag. Jeg mente at barnevernet hovedsakelig hadde brukt begjæringen som pressmiddel, for å tvinge min kone til å ta ut separasjon. Jeg fikk ikke medhold fra Fylkesmannen.

5) Jeg påpekte at barnevernet blant annet hadde kalt meg "intelligent, men kald og manipulerende" i formell sakskorrespondanse. Jeg lot meg riktignok smigre av ordet "intelligent", men påpekte overfor Fylkesmannen at slike personkarakteristikker ikke har noe i en barnevernssak å gjøre, og mente at de viser en forutinntatthet som gjør barnevernet ute av stand til å behandle oss objektivt, og som gjør at fokuset på barna tapes i krigen mot foreldrene. Jeg fikk ikke medhold, slik at man må anta at barnevernet kan kalle og omtale foreldre omtrent som de vil.

I vår sak har Fylkeslegen (i forbindelse med svar på en henvendelse) ved en feiltagelse også sendt kopi av en intern mail der han overfor sine kolleger gir kommentarer som virker urovekkende med tanke på den objektiviteten man forventer av en slik klageinstans. Fylkeslegen beklaget at han sendte denne mailen, uten at det virket særlig betryggende.


Inntrykket mitt er at Fylkesmannen står på makten og myndighetenes side, og ikke ønsker å gå inn i barnevernssaker. Da saken vår begynte, var jeg overbevist om at Fylkesmannen ville rydde opp i saken vår. Ikke minst fordi Fylkeslegen på telefonen gav uttrykk for stor forståelse for saken vår, og uttalte ganske klart og fornuftig hvordan barnevernet burde håndtere familien.

Fylkesmannen som klageinstans, har jeg mistet helt troen på. De må ha forstått at barnevernet driver comboyvirksomhet, der de tar snarveier som i alle fall grenser mot ulovligheter. Barnevernet er sikkert i god tro, og mener antagelig at målet helliger middelet. Fylkesmannen føler seg kanskje pinlig berørt på barnevernets vegne, og lar være å handle.

  

"Intelligent, men kald og manipulerende" minner litt om hvordan psykologene som "vurderte" Adele Johansen (moren i Norges vel mest kjente barnevernssak, hvor Norge ble dømt av Menneskerettighetsdomstolen), beskrev henne. Jeg må si at Adele alltid var en varm, naturlig mamma, og hennes andre barn (altså de som ikke var blitt tatt), elsket henne over alt på jord.

Ja, fylkesmennene er en selvstendig fare for rettssikkerheten. Men det er ikke så rart. Se på hvem det er som blir utnevnt til fylkesmenn. Det er de sammen som før har sittet på Stortinget og forhindret at barnevernsgalskapen blir rullet opp, og/eller sittet i maktposisjon i departementene, for eksempel i Barne-departementet, og gjort det samme.
  
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net