Når mennesker migrerer mellom ulike land eller verdensdeler, finnes det både push-faktorer og pullfaktorer. Pushfaktorene er forhold i hjemlandet som tvinger familier til å reise. Pullfaktorene er forhold ved landet man emigrerer til, som virker tiltrekkende.
Man kan regne med at personer som kommer til Norge, lokkes av de sosiale ordningene og det tilsynelatende demokratiet, mens de kanskje flykter fra politisk kaos, fattigdom, utrygghet og dikatur.
I vårt eget tilfelle forlot vi Norge og reiste til et land med færre velferdsordninger. Pushfaktoren i Norge var et barnevern som la opp til å ødelegge familien, og - kanskje uten å være klar over det - gjorde det de kunne for å ødelegge barna. Pullfaktoren i landet vi kom til var først og fremst at landet muligens ikke har noe barnevern, og at et evt. barnevern antagelig ville være svært lite interessert i saken vår. Til gjengjeld finnes det mange aktører som ønsker å hjelpe barn i denne delen av verden, men det blir jo noe ganske annet.
Jeg lurer litt på om den relativt store forekomsten av omsorgsovertakelser i Norge også skyldes en lignende mekanisme. Og nærmere bestemt en ubalanse i denne mekanismen.
Pushfaktorene er forhold i hjemmet, mens pullfaktoren er forhold ved den offentlige omsorgen som gjør at Staten bevisst eller ubevisst tenderer mot å ville overta omsorgen for barna.
Dessverre er det mange som har direkte eller indirekte fortjeneste av at barn flyttes ut av sitt hjemlige miljø: Advokater, barnevernet og dets ansatte, kommuner, institusjoner, fosterhjem, private aktører, psykologer m.m. Dette kan man se på som pullfaktorer. Jo mer prosess, jo mer penger inn i systemet. Ida-saken brukes nå eksempelvis som argument for tilføring av enda mer midler inn i barnevernsindustrien. Barnevernets udugelighet kan utrolig nok ende med profitt.
Blir barna hjemme uten tautrekking og omfattende ressursbruk, blir det lite avkastning, hjulene vil ikke gå, og det vil bli lite bevegelse i systemet som sysselsetter så mange og ulike yrkesgrupper.
Det er selvsagt stygt å si det, men når man ser på de enkelte barnevernssakene, og barnevernets ofte klare motvilje mot å finne gode og rimelige løsninger i samarbeid med familiene, kan dette gi mistanke om at det er pullfaktorene, og ikke pushfaktorene som styrer dagens barnevern. Det skulle selvsagt vært motsatt.
All fornuft og hensynet til barna tilsier at de fem Naustdal- ungene burde vært returnert til sine foreldre omgående. Systemet har imidlertid nytte av at det blir mest mulig prosess før så skjer. Og Ida har jo åpenart bidratt til betydelig omsetning i apparatet hun har omgitt seg med, uten at det går an å se at hun selv har fått noe som helst positivt ut av det. For vår egen del må vi ha forbrukt millionbeløp av skattebetalernes penger - helt unyttig. Meningsløse tiltak og omfattende forberedelser til omsorgsovertakelse - uten at jeg tror barnevernet har andre kvaler enn at de ikke klarte å legge beslag på barna før vi dro.
Når pullfaktorene blir vel så sterke som pushfaktorene er dette selvsagt tragisk og katastrofalt for barna. Det er kun barna som har nytte av saker løses på en fornuftig og enkel måte, og at familier som ikke trenger hjelp også får være i fred. Systemet som skal hjelpe dem, har det ikke. Dette er en grunnsvakhet ved dagens ordning som ikke vil opphøre før barnevernet og industrien rundt denne får helt andre næringsvilkår.
De nødvendige reformene kan som tidligere nevnt ikke skje ved hjelp av krefter i systemet selv. De må påføres barnevernet utenfra, og det må skje ved tvang.
Foreløpig er det barnevernet som styrer politikerne, og ikke omvendt. Enn så lenge viser myndighetene også liten vilje til å ville snu på dette.
|