Jeg forstår ansvarsforholdet slik at det er kommunen, ved øverste politiske og administrative ledelse, altså ordfører og rådmann, som er ansvarlige for at kommunens tjenestetilbud holder en forsvarlig standard.
Det gjelder barnevernet. Og den kommunale primærhelsetjenesten. Og pleie og omsorgs-tjenesten. Sosialtjenesten.
Solveig Horne har presisert lokalpolitikernes ansvar for barnevernstjenesten. Direktør i statens helsetilsyn Jan Fredrik Andresen er sitert slik i en
TV2-artikkel fra februar i år:
"Andresen mener at kommunene burde ta grep lenge før en eventuell politianmeldelse, når det er påvist svikt i tjenestene.
– Jeg synes det er å spille fallitt, både for politisk og administrativ ledelse i en kommune som ikke rydder opp når de har fått påpekt svakheter i sitt eget barnevern.
Andresen har en beskjed til kommunene:
– Rydd opp!"At kommunen skaper uklarhet og misforståelser ved å delegere myndighet som det faller dem inn, tror jeg kan være tilsiktet. Ved å skape uklare ansvarsforhold blir det enklere for ansatte å skyve fra seg ansvar. Det ser jo i mange tilfeller ut til å være hovedoppgaven til de kommunale helse- og hjelpetjenestene, å unndra seg lovpålagte ytelser og spare kommunekassen for utgifter.
Dessuten, det er ikke bare i barnevernet det er "mangel på kompetanse" i norske kommuner. Også blant lokale politikere og ansatte i kommuneadministrasjonen er det mange ganger så som så med innsikten i f.eks hvordan barnevernet er ment å fungere.
Sentrale politikere styrer gjennom lover, regelverk, forskrifter og rundskriv. Men kanskje viktigere, de styrer også gjennom økonomiske føringer, ved å belønne ønskede praktiske løsninger ute i kommunene, og tilsvarende straffe uønskede løsninger.
Et eksempel, for noen år siden ønsket Bufetat, angivelig av barnevernfaglige årsaker, å dreie omsorgsplasseringer av barn vekk fra barneverninstitusjoner og over til fosterhjem. Ved å øke kommunens egenandel for institusjonsplasseringer betydelig, og beholde egenandel for fosterhjemplassering uendret, så vips, så å si over natten falt etterspørselen etter institusjonsplasser. Mens etterspørsel etter fosterhjem økte.
Angivelig fordi fosterhjem skulle være så mye bedre for barna. Mari Trommald og Bufetat styrer barnevernet gjennom økonomiske føringer. Og så later Trommald som om endringen skyldes signaler om at det ville bli så mye bedre for barnevernsbarna om de ble tvangsplassert i fosterhjem i stedet for institusjon.