Karl Harald Søvig gir stort sett en saklig beskrivelse. Han mener at Adele Johansens sak fortsatt er den mest kjente barnevernssaken i Norge, og det er den sikkert blant jurister, skjønt neppe blant godtfolk som først i den senere tid er kommet opp i angrep eller annet fra barnevernet.
Men viktige fakta om saken kjenner Søvig ikke til, antagelig fordi han kun har lest dommer og ikke har gått ordentlig inn i saken, og heller ikke har søkt informasjon utenfor andedammens rekker, for eksempel i alt som kom godt frem i årene etter Strasbourg-saken i 1996, og især da Oslo kommune gikk på tvers av EMD-dommen og bortadopterte Adeles datter allikevel. Over flere år da ble flere og flere forhold klare, men dette er ikke populær viten blant konvensjonelle jurister. Søvigs versjon av saken er derfor gal på avgjørende punkter, og jeg tviler ikke på at hans oppfatning er felles for svært mange jurister. Det er denne overfladiske holdningen hos jurister som er den viktigste grunnen til familiers tragedier når barnevernet sprenger deres familier.
Søvig uttaler:
"Det som skjedde i Adele-saken var at det var en reell bekymring om mor da barnevernet overtok omsorgen. Men så kom mor relativt raskt i posisjon til selv å ta vare på barnet. Det må en jo alltid ta høyde for kan skje, sier Søvig."Ta høyde? Luftig og tilfeldig? Intet behov for det. Barnevernet og deres hjelpere er dessuten ikke kapable til å vurdere noe slikt i det hele tatt, om det skulle være behov for vurderinger.
Nei, bekymringen var ikke reell. Det vil si: Barnevernet er jo alltid "reelt" bekymret, men det beror ikke på noen realistisk vurdering, det skyldes deres ideologi, som er uten realistisk eller vitenskapelig forankring i fakta, og lærer dem opp til at alt mulig ved foreldre er bekymringsfullt og alltid blir verre og verre.
Belastningene på Adele Johansen da de tok hennes datter, var skapt og drevet frem av barnevernet selv. Påstand etter påstand, antagelse etter antagelse fremmet av den offentlige part, ble bevist feilaktige i rundene i adopsjonssaken. Barnevernet & co hadde ikke grunn til sine "bekymringer" for helt normale og sunne ting. Barnevernet hadde heller ikke forsøkt å få verifisert sine hypoteser, tvert imot. Og naturligvis: Offentlige etater og allehånde fagfolk hoppet på og hopper fortsatt på. Likesom jussprofessor Søvig tror de lettvint at barnevernet og deres engasjerte fagfolk er sannferdige og kompetente, enda det ville krevet svært lite å få vite bedre.
"Adele Johansen håpet da at hun, etter avgjørelsen i EMD i 1996, skulle få samværsrett med datteren som da var blitt 12 år. Fosterforeldrene ønsket imidlertid å adoptere barnet, og fikk medhold."Dessverre trodde Adele Johansens advokat i Strasbourg-saken på psykologer, slik at det gikk årevis uten at barnet ble krevet tilbakeført. Adele selv ønsket hele tiden ikke bare et blast samvær, men å få datteren hjem, men ble nærmest hindret i å gå til retten. Hun måtte skaffe seg en annen advokat før det endelig ble ført sak med sannferdig innhold. Datteren hadde også i mange år forsøkt å få kontakt med moren, men dette ble fortiet. Myndighetene ble redde da datteren ved det ene samvære myndighetene ikke kunne unngå å la dem få, viste naturlig glede og kjærlighet til moren. Så kjørte myndighetene adopsjonssaken igjennom
før datteren ble gammel nok til å kunne vise noen klar, fast vilje. Snusfornuftige forestillinger om "tilknytning" som de fleste tar for gitt, er ikke riktige, og absolutt ikke vitenskapelig fundert. Hvorfor tror man barnevernet hadde hindret samvær, hvis det var ufarlig for adopsjonsspørsmålet?
Hvis norske jurister hadde brydd seg med å gå til virkeligheten i barnevernssaker slik som Adeles, og hadde mannet seg opp til å tale høyt og tydelig til norske myndigheter om hva som gjøres innen barnevernet, ville Norge vært i en annen situasjon i dag. Professor Søvigs haltende kunnskaper illustrerer hvorfor ingen forbedring skjer. Juristene sitter der og administrerer og observerer uretten.
Om Adele Johansens sak:
Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet"Han mener saken fra Stavanger er særpreget også fordi barneforeldrene, i etterkant av omsorgsovertakelsen, overfører den daglige omsorgen fra mor til far i håp om han skal få omsorgsretten for datteren.
— Det gjør at man ikke får godkjenning i fylkesnemnda. Det er uheldig, da kommer man skjevt ut, sier Søvig."Altså: Rettsordningen inneholder knep og tricks som blir brukt som en "begrunnelse" til å skille barn fra foreldrene. Og Søvig synes det er all right at det drives slik – godtfolk som må føre saker mot barnevernet, må vite om dette lureriet og unngå det?
Eller, hvis Søvig
ikke synes slikt juristeri er all right, hvorfor allierer han seg ikke med noen andre jurister som er opprørt over barnevernet og rettssakene i forbindelse med dem, og snakker kraftig ifra?