|
INSTANS: Høgsterett - Dom.
DATO: 2001-11-20
PUBLISERT: HR-2001-19 - Rt-2001-1720 (313-2001)
STIKKORD: Strafferett. Ærekrenkelse. Privat straffesak. Mortifikasjon. Oppreisning.
SAMMENDRAG: En kvinne hevdet å være voldtatt av en medstudent etter en eksamensfest, noe han benektet idet han mente de hadde hatt samleie som var frivillig fra begge sider. Han reiste ærekrenkelsessak med påstand om mortifikasjon og erstatning. Kvinnen greide ikke å føre sannhetsbevis. For Høyesterett gjaldt det sentrale spørsmålet en avveining mellom ytringsfriheten, slik den er vernet i EMK artikkel 10 nr. 1, og omdømmets vern etter straffeloven § 247, jf EMK artikkel 10 nr. 2. Høyesteretts flertall fant at alle uttalelsene var vernet av ytringsfriheten, og således rettmessige i forhold til § 247. Den nye straffeloven § 208 om straffrie betroelser ved seksualovergrep fikk ikke anvendelse i saken. Dissens 3-2.
Henvisninger: lov-1902-05-22-10-§208 (Strl § 208), lov-1902-05-22-10-§247 (Strl § 247). lov-1999-05-21-30-emkn-a10 (Menneskerettslov EMKN A10). lov-1999-05-21-30 (Menneskerettslov).
SAKSGANG: Frostating lagmannsrett LF-2000-460 M - Høgsterett HR-2001-19, privat straffesak, anke.
PARTER: A (advokat Anne Nerland Hovde - til prøve) mot B (advokat Hans Stenberg-Nilsen).
FORFATTER: Oftedal Broch, Skoghøy, Smith. Dissens: Utgård, Dolva.
Henvisninger i teksten: lov-1814-05-17-§100 (Grl § 100), lov-1902-05-22-10-§246 (Strl § 246), lov-1902-05-22-10-§249 (Strl § 249), lov-1902-05-22-10-§253 (Strl § 253), lov-1902-05-22-10-§3 (Strl § 3), lov-1969-06-13-26-§3-6 (Skadeserstatningslov § 3-6), lov-1981-05-22-25-§252 (Strpl § 252), lov-1981-05-22-25-§331 (Strpl § 331), lov-1981-05-22-25-§345 (Strpl § 345), lov-1981-05-22-25-§409 (Strpl § 409), lov-1999-05-21-30-§2 (Menneskerettslov § 2), lov-1999-05-21-30-spn-a17 (Menneskerettslov SPN A17), lov-1999-05-21-30-spn-a19 (Menneskerettslov SPN A19), lov-2000-08-11-76
Avgjørelser
Dommar Utgård: Saka gjeld krav om mortifikasjon og oppreising for utsegner til privatpersonar - sette fram i god tru - om å vere valdteken.
A og B tok hausten 1995 til på det treårige sosionomstudiet ved Høgskulen i X. Dei vart av skulen ved studiestart plasserte i same arbeidsgruppa, der det var seks elevar. Måndag 20. mai 1996 hadde det vore eksamen, og studentane samla seg på ettermiddagen og kvelden på ein pub i X sentrum. A og B sat ved sida av kvarandre og snakka mykje saman. Litt etter midnatt drog fleire studentar - mellom dei A og B - ned til hamna, der det var gjort opp bål. Også der sat A og B for det meste ved sida av kvarandre og hadde det hyggeleg. Dei var der ei stund. Partane har ulike syn på kva som hende seinare.
A forklara for lagmannsretten at ho deretter gjekk åleine heim, og at det var om lag 10 minutt å gå. Det hasta å kome på do, og ho låste ikkje døra til leilegheita då ho gjekk inn. Då ho kom ut frå do, hadde B kome ubeden inn i leilegheita. Ho bad han gå, då ho dagen etter skulle pakke og flytte tilbake til Y. Sjølv meinte ho seg ikkje rusa, då ho berre hadde drukke litt øl på puben. B derimot var full. B tok rundt henne fleire gonger, men ho avviste han og bad fleire gonger om at han skulle gå. I lagmannsrettsdommen heiter det deretter om hennar utsegner:
« Det neste A husker, er at hun ligger avkledt på rygg på sin egen seng. B, også naken, ligger oppå henne og holder henne fast med grep om hennes overarmer og har samleie med henne. Det neste hun husker er at hun fortsatt er i sengen, men nå står han på kne foran henne, holder henne fast i håret og tvinger henne til å suge hans penis.
Dette er de to glimtene hun husker av overgrep. Det første glimtet sto klart for henne neste morgen. Det neste glimtet dukket opp først mange måneder senere, som assosiasjon etter at hun hadde sett noe hår på en pute. »
For lagmannsretten forklara A vidare at B låg ved sida av henne då ho vakna, og at ho då var sint på han.
B forklara i lagmannsretten at A og han gjekk i lag frå bålplassen og heim til henne. Han forklara vidare at etter
« at de en tid hadde sittet og kysset og befølt hverandre i sofaen i stuen, inviterte hun ham med inn på soverommet. Der kledte de av seg, gjennomførte samleie og fortsatte med seksuelle aktiviteter med hverandre, herunder munnsex, i et par timer. De sov i sengen, våknet tidlig og A utførte igjen munnsex med B. Så stod de opp, pratet sammen og B gikk sin vei. Han sier seg uforstående til beskyldningene om voldtekt. »
Om det som seinare skjedde, heiter det i lagmannsrettsdommen:
« Da B hadde gått, tok A telefonkontakt med sin venninne og medstudent C og fortalte henne at hun hadde vært utsatt for overgrep om natten. Det ble ikke sagt at det var voldtekt, men C forsto at det var det A mente. Det ble ikke oppgitt navn på overgriperen. Senere, i løpet av sommeren, snakket A mye med C om det som hadde skjedd, og etter hvert sa hun at det var en voldtekt og at B var gjerningsmannen.
A ringte også sin venninne og medstudent D om morgenen 21. mai og ba henne komme bort. D kom og ble fortalt at B hadde voldtatt henne om natten.
A ringte også sin venninne og tidligere vekterkollega E denne morgenen og fortalte at hun var blitt utsatt for overgrep av en medstudent. I senere samtaler, etter at A var flyttet til Y, fortalte hun at det gjaldt B, og at han hadde voldtatt henne.
F var As kjæreste på den tiden. Hun ringte også ham om morgenen 21. mai og fortalte at hun var blitt voldtatt av en medstudent. Senere fortalte hun F at det var B som var gjerningsmannen.
A ringte lege K samme morgen og var til konsultasjon hos ham tidlig på formiddagen. Hun fortalte at hun var blitt voldtatt om natten, men ikke av hvem. Til tross for at legen tidligere hadde gjennomført gynekologisk undersøkelse av A uten problemer, var det nå svært vanskelig å gjennomføre slik undersøkelse fordi A gråt og var ute av seg. Undersøkelsen viste normale forhold. Legen oppfordret henne til å gå til politianmeldelse, men det ville hun ikke. Legen konstaterte enkelte mindre blåmerker over høyre og venstre bryst, ellers ingen skader annet at A sa hun hadde vondt i en arm.
A flyttet neste dag til Y som planlagt.
...
I Y kontaktet A krisesenteret i Y og fikk formidlet kontakt med L ved krisesenteret i Z høsten 1996. A fortalte L at hun var blitt voldtatt av en medstudent, men uten at navnet ble oppgitt. De hadde mange samtaler helt frem til denne saken ble behandlet i herredsretten i mars 2000.
Høsten 1996 kontaktet A sin medstudent G i forbindelse med at hun gjerne ville komme med i den samme studiegruppen som han deltok i. Hun bodde da stadig i Y og hadde etablert seg som fjernstudent i forhold til Høgskulen i X. Hun forklarte dette med at det var ting som var vanskelig, hun antydet voldtekt, men ikke hvem som var overgriper. Det var først i slutten av januar 1997 G fikk høre at det dreide seg om B. Det var A som fortalte ham det.
Høsten 1996 tok A kontakt med medstudent H fordi A ønsket å være sammen med henne når hun besøkte skolen i X for å delta i obligatorisk undervisning og sende A skolemateriell. Da fortalte hun H at B hadde voldtatt henne etter eksamensfesten i mai.
I var såkalt klassekoordinator for A klasse, altså nærmest en klasseforstander. Hun var førsteamanuensis ved skolen og utdannet psykolog. I løpet av høsten 1996 snakket A med I om at hun hadde vært utsatt for voldtekt. Det kom frem at gjerningsmannen skulle være B.
Førstelektor ved skolen, J, kontaktet A fordi hun deltok lite i gruppearbeider. Andre studenter hadde nevnt for ham at A hadde sagt hun var blitt voldtatt. A fortalte da J at hun var blitt voldtatt, og det fremgikk av samtalen at det var B som var gjerningsmannen.
...
A ble i august/september 1996 kjæreste med M. De flyttet raskt sammen og bodde sammen til årsskiftet 1999/2000. A fortalte ham på et tidlig tidspunkt at hun var blitt voldtatt av en medstudent, og senere at det dreide seg om B.
...
Voldtektsbeskyldningene mot B ble i løpet av høsten 1996 alminnelig kjent blant lærere og studenter ved skolen. »
Lagmannsretten har lagt til grunn at B først vart kjend med skuldingane den 28. januar 1997. Saman med nokre medstudentar oppsøkte han då A og konfronterte henne med skuldingane. Dette førte til at A den 3. februar 1997 melde B til politiet for å ha valdteke henne. Etter etterforsking la politiet saka bort 30. september 1997 etter bevisstillinga. Bortlegginga vart påklaga, men statsadvokatane i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane fann ikkje grunn til å gjere om bortleggingsvedtaket. A søkte fylkesmannen om skadebot frå staten for personskade valda ved strafflagd handling. Fylkesmannen avslo søknaden, og etter klage vart dette vedtaket stadfesta av Erstatningsnemnda for valdsoffer 3. november 1999.
Etter eksamen vart B i februar 1999 tilsett som konsulent ved trygdekontoret i Æ. Fredag 8. oktober då B hadde fri frå arbeidet, kom det ei kvinne til trygdekontoret for å søkje trygd som einsleg forsytar. Fordi B hadde fri, vart kvinna vist inn til trygdesjefen. Trygdesjefen sa at kvinna kunne få time hos B neste veke. Ho svara at ho ikkje ville det « fordi han er tiltalt for voldtekt » eller liknande. Trygdesjefen tok dette opp med B straks han var attende på arbeid, og i tillegg vart fylkestrygdedirektøren orientert om det som var sagt.
B stemna 19. oktober 1999 A for Søre Sunnmøre heradsrett i privat straffesak. Stemninga gjaldt at A fleire gonger og overfor forskjellige personar hadde sett fram skuldingar om at B hadde gjort seg skuldig i valdtekt og overgrep mot henne natt til 21. mai 1996 i X. Ho skulle då ha brote straffelova § 247. B sette fram påstand om mortifikasjon av skuldingane, skadebot for økonomisk tap og oppreising.
A tok til motmæle og sette fram påstand om frifinning.
Søre Sunnmøre heradsrett sa 3. april 2000 dom med slik domsslutning:
«1. A sin beskyldning om at B voldtok henne natt til 21. mai 1996 erklæres død og maktesløs.
2. Innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse betaler A til B
Side 1723
20.000,- - tjuetusen - kroner i oppreisning med 12 - tolv - prosent renter fra forfall til betaling skjer.
3. A frifinnes for kravet om å betale erstatning for lidt tap og utgifter til B.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A anka dommen til Frostating lagmannsrett, som tok anken til behandling som fullstendig anke, jf. straffeprosesslova § 331, jf. § 409 første ledd. For lagmannsretten presiserte B at han rekna dei framsette skuldingane for å utgjere eitt samanhengande tilhøve, og at saka gjaldt skuldingar sette fram i tida 21. mai 1996 og til meldinga til politiet 3. februar 1997 for påstått valdtekt, jf. straffeprosesslova § 252 første ledd nr. 4. Meldinga til politiet er ikkje omfatta av saka.
Lagmannsretten sa 2. november 2000 dom med slik domsslutning:
«1. As beskyldninger om at B voldtok henne natt til 21. mai 1996, fremsatt i tiden 21. mai 1996 - 2. februar 1997, erklæres døde og maktesløse.
2. A betaler oppreisningserstatning til B med 20.000 - tjuetusen - kroner.
3. B frifinnes for As krav om å erstatte hennes saksomkostninger for herredsretten.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 79.761,60 - syttinitusensjuhundreogsekstién 60/100 - kroner til B.
5. Oppfyllelsesfristen for punktene 2 og 4 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. »
Lagmannsretten la til grunn at A hadde brote straffelova § 247 ved at ho hadde handla på « en måte som var egnet til å skade en annens gode navn og rykte ved til en rekke personer ved forskjellige anledninger i tidsrommet 21. mai 1996 - 2. februar 1997 å ha fortalt at B hadde voldtatt henne. A har vært fullt klar over beskyldningenes ærekrenkende karakter, og de har vært fremsatt forsettlig ».
Retten kom etter omfattande bevisføring, der retten mellom anna høyrde 21 vitne, til at det ikkje var ført sanningsbevis, jf. for mortifikasjonskravet straffelova § 253 nr. 1 og for oppreisingskravet skadebotlova § 3-6 første ledd, jf. straffelova § 249 nr. 1. Retten, to av dei juridiske dommarane og dei fire meddommarane, uttala om dette:
« Lagmannsretten er kommet til at sannhetsbevis ikke er ført. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på hvilket krav som må stilles til bevisets styrke i en sak som denne. Lagmannsretten finner at det i denne sak ikke er mer sannsynlig at beskyldningen er sann enn at den er usann, og da er sannhetsbevis i hvert fall ikke ført. »
Desse medlemmene fann at A ved å snakke med C, D, F, K, L, M og E måtte reknast å ha uttala seg til rettkomen varetaking av eige tarv, og at ho då på alle måtar var aktsam. Derimot kom dei til at ho ikkje hadde vore tilbørleg aktsam når ho i samtalar med G, H, I og J hadde skulda B for valdtekt. Det vart her uttala:
« Samtalene med disse var mest begrunnet i problemer med skolekontakt mv som følge av at A fra høsten 1996 var fjernstudent, og det skyldtes ikke det angivelige overgrep. Det var noe hun hadde bestemt seg for før eksamensfesten.
De glimt og tegn hun hadde på overgrep, var så sparsomme at hun måtte være påpasselig med ikke unødig å fortelle om sine mistanker. »
Ein fagdommar hadde ei særskilt grunngiving.
A har anka dommen til Høgsterett. Anken gjeld rettsbruken. Saka står i hovudsak i same stilling for Høgsterett som for dei tidlegare rettane, likevel slik at rettsstridsspørsmålet har vore breiare prosedert enn før.
Ankeparten, A, har særleg halde fram:
Ankeparten godtek at det ligg føre ei skulding i objektiv meining. Det blir ikkje nekta for at ein påstand om valdtekt objektivt sett er skikka til å skade omdømet til ein annan person, jf. straffelova § 247. Utsegnene var også sette fram forsettleg. Ankeparten legg vidare til grunn at Høgsterett ikkje har grunnlag for å overprøve den konkrete bevisvurderinga til lagmannsretten om kva faktum som er sannsynleg.
A må likevel frifinnast for krav om mortifikasjon og om oppreising, då skuldingane ikkje var rettsstridige. Ei kvinne som meiner seg utsett for valdtekt, må ha rett til å fortelje korleis og kvifor. Retten til ytring må her slå gjennom.
Grunnlova § 100 avskjer innskrenking i ytringsfridommen. Ytringane vart sette fram i god tru. Rett nok har det vore ei oppfatning om at straffelova § 246 og § 247 også rammar slike ytringar, men dette kan ikkje vere i samsvar med ei rett tolking av Grunnlova § 100, i alle høve ikkje etter at Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) vart del av norsk lov i 1999.
I alle tilfelle må ytringane vere straffrie etter EMK artikkel 10. Retten til sjølvrealisering er ein sentral del av ytringsfridommen, slik Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har tolka konvensjonen. Dette går klart fram av fleire saker for domstolen, ikkje minst tre saker der Noreg har vore part. For ankeparten er det viktig for sjølvrealiseringa at ho får høve til å gå ut med det ho meiner å ha vore utsett for. Dette er nødvendig for at ho skal kunne yte og for å kunne fungere som sjølvstendig tenkjande menneskje. Det er ikkje berre utsegner som ikkje sjokkerer, som er verna av EMK artikkel 10. Sentralt i forståinga av artikkel 10 er at det er inngrep i ytringsfridommen som skal grunngivast. I mange tilfelle blir ytringsfridom og æresvern stilt opp mot kvarandre. I kollisjonstilfelle må ytringsfridommen gå fremst. Tolkinga av EMK er også dynamisk, og innhaldet må utviklast.
Det må her også visast til kva det norske samfunnet i dag oppfattar som nødvendige avgrensingar i ytringsfridommen. På dette punktet er føresegna i straffelova § 208 sentral, sjølv om ankeparten ikkje direkte gjer gjeldande at lagmannsretten tok feil når han kom til at føresegna ikkje gjeld i høve til mortifikasjon. Mortifikasjon ligg likevel nær opp til ein strafferettsleg reaksjon. Sentralt er det her at føresegna gir uttrykk for ei rettsoppfatning i dagens samfunn, som det må vere rett å leggje vekt på i ei dynamisk tolking av rettsstridsomgrepet.
Vilkåra etter § 249 nr. 1 om bevis for sanninga må også føre til straffridom i dette tilfellet. Retten til ytringar har vore sett på som omfattande når det gjeld verdistandpunkt av ulik karakter. Slike ytringar kan ikkje bevisast eller motbevisast. Det same er i realiteten tilfelle i ei sak som dette, der ei kvinne ofte står i same vanskelege situasjon. Lagmannsrettens standpunkt til det konkrete bevisspørsmålet syner det.
Dersom beviskravet blir halde oppe i ei sak som dette, vil det vere ei undergraving av vernet av ytringsfridommen i EMK artikkel 10 og med det konvensjonsstridig.
Det kan heller ikkje vere grunnlag for mortifikasjon eller oppreising ut frå reglane i straffelova § 249 nr. 3. Ho hadde i alle tilfelle sakleg grunn til å gå ut med utsegnene i høve til medelevar og lærarar. Det var nødvendig ut frå hennar situasjon i undervisninga, der ho var redd for å bli åleine under studiet, og der ho også hadde behov for å forklare situasjonen sin for dei som var leiarar av hennar studium. Alle ho kom med skuldingane til, var i ein slik situasjon at dei hadde noko med kvifor ho ikkje fungerte.
Ikkje i noko tilfelle er det grunnlag for at ho skal tilpliktast å svare skadebot for ikkjeøkonomisk tap. Det er ein situasjon der det er ord mot ord, og der A hadde gode grunnar til å gå ut med sine utsegner. Utan omsyn til korleis ein ser på andre spørsmål, er det ikkje rimeleg at ho skal måtte betale oppreising.
A har sett fram slik påstand:
« Prinsipalt:
1. A frifinnes for kravet om mortifikasjon.
2. A frifinnes for kravet om oppreisningserstatning.
3. B tilpliktes å dekke sakens omkostninger til det offentlige for herredsretten, lagmannsretten og Norges Høyesterett.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens dom oppheves.
2. B tilpliktes å dekke sakens omkostninger til det offentlige for herredsretten, lagmannsretten og Norges Høyesterett.»
Ankemotparten, B, har særleg halde fram:
Det er tale om ei grov ærekrenking, med mindre ho er sann. Skuldinga var ei stor belastning for ankemotparten, i studiesituasjonen og ikkje minst då ho vart gjort kjend for arbeidsgivaren hans.
Ankeparten har ikkje ført bevis for at skuldinga er sann. Høgsterett må her byggje på lagmannsretten, som kom til at det var like sannsynleg at skuldinga var sann som at ho ikkje var det. Då er sanningsbevis ikkje ført, utan omsyn til korleis ein ser på innhaldet i kravet til slikt bevis. Det er ut frå teori og rettspraksis ikkje tvilsamt at det må førast sanningsbevis, og at det ikkje er avgjerande om ytraren reint faktisk trur på sanningsinnhaldet i ei utsegn. Kva ein ytrar reint faktisk trur, kan det heller ikkje førast bevis for.
Det må tolkast inn ein rettsstridsreservasjon i straffelova § 247, og det same er tilfelle ved mortifikasjon. Rettsstrid er eit fleirtydig omgrep som ikkje i seg sjølv inneber at det blir trekt grenser. Det sentrale er at ytringane ikkje må vere utilbørlege. Omsynet til ytringsfridommen står særleg sterkt når det gjeld meiningsytringar. Det vil vere annleis der ytringane gjeld faktiske omstende, og særleg når det som her gjeld omstende som er avgjerande for omdømet til ein person. Grunnlova § 100 er ikkje til hinder for den vanlege forståinga av § 246 og § 247 om at det ikkje fritek for straff at ytraren sjølv trur på ytringa.
Heller ikkje i høve til EMK artikkel 10 har ein ytrar fritt slag når det gjeld faktiske omstende som går direkte på om ein person har gjort strafflagde handlingar. Det gjeld også der ytringane er av privat karakter.
EMD har i fleire avgjerder vist til sjølvutviklingsmomentet, nærast som ei standardformulering. Dette momentet kan ikkje ha vekt i høve til det denne saka gjeld. Også personvernet må ha vekt i eit demokratisk samfunn. Det er nærast nødvendig å ha det. I dette tilfellet er det elles tale om ytringar av personleg karakter, der prinsipp som gjeld meiningsytringar og vurderingar ikkje kan slå gjennom.
Straffelova § 208 er ei ny lovføresegn, og ho kan ikkje gjelde i denne saka. Det kan her visast til avgjerda i lagmannsretten som er rett også på dette punktet.
Særleg i høve til oppreisingskravet kjem det inn i kva grad ankeparten har handla aktsamt. Det kan leggjast til grunn at ankeparten trudde på eigne skuldingar. Men det går fram av lagmannsrettsdommen at ankeparten ikkje hugsa særleg godt kva som hadde skjedd, særleg med omsyn til om det var valdtekt. I denne situasjonen måtte ho vere varsam med å fortelje til andre at ho var valdteken. I høve til dei fire som domfellinga i lagmannsretten gjaldt, var det ikkje tale om gjennomarbeiding av konsekvensar av ei mogeleg valdtekt. Det var ikkje nødvendig å fortelje desse fire om den mogelege valdtekta, og spesielt ikkje å nemne kven som skulle ha gjort det.
B står fast ved kravet om oppreising i samsvar med dommen frå lagmannsretten.
B har sett fram slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. A tilpliktes å dekke sakens omkostninger for Høyesterett.»
Eg er komen til at anken må forkastast.
B har kravd mortifikasjon og oppreising fordi A har kome med skuldingar om at han valdtok henne. Ankesaka gjeld berre rettsbruken. Saka går etter reglane i straffeprosesslova, og eg må då byggje på faktum slik lagmannsretten har funne det prova.
Spørsmålet om når ei ærekrenking kan krevjast mortifisert, er i straffelova regulert i § 247, § 249 og § 253. Kravet om oppreising - skadebot for ikkjeøkonomisk skade - må avgjerast etter skadebotlova § 3-6. Etter lov av 21. mai 1999 nr. 30 § 2 skal EMK gjelde som norsk lov. Det er ikkje nødvendig for meg her å gå inn på overgangsspørsmålet, då skjønsomgrepa i dei før nemnde føresegnene i alle tilfelle må tolkast med nødvendig omsyn til EMK.
Under saka er det gitt ei anna ny lovføresegn som eg finn det naturleg å knyte nokre merknader til. Heradsretten sa dom i saka 3. april 2000. Ved lov 11. august 2000 nr. 76 vart det gitt ei ny føresegn i straffelova § 208 med slik ordlyd:
« Den som beskylder noen for å ha overtrådt §§ 192 - 197, 200 tredje ledd eller 205, kan ikke gjøres rettslig ansvarlig for beskyldningen etter bestemmelsene i straffeloven kapittel 23 eller skadeserstatningsloven § 3-6 dersom beskyldningene er fremsatt
a) i en anmeldelse, eller
b) av den som hevder å være fornærmet eller en av hennes eller hans nærmeste i en fortrolig samtale med en person som det er naturlig å betro seg til, for å bearbeide konsekvensene av handlingen.
Anmelderen eller den som hevder å være fornærmet, kan likevel gjøres rettslig ansvarlig dersom det var grovt uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne. Den nærmeste kan gjøres rettslig ansvarlig dersom det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne. »
Denne lova vart sett i kraft straks, slik at dei nye reglane i § 208 var i kraft då saka var oppe i lagmannsretten og med det også no ved behandlinga i Høgsterett. Slike nye reglar vil etter straffelova § 3 andre ledd i visse høve kome til bruk på tilhøve frå før lovendringa. Føresetnaden er at det er tale om strafferettslege føresegner. I dette tilfellet gjeld saka mortifikasjon og skadebot for ikkjeøkonomisk tap. Skadebot er ikkje straff. Det same må etter mitt syn vere tilfelle for mortifikasjon, som tradisjonelt har vore sett på som ei nøytral rettsfølgje. Dette synet kom opp til drøfting etter plenumsavgjerda i Rt-1955-137, som det mellom anna er gjort greie for i Mæland: Ærekrenkelser, 1986, side 245-247. Drøftinga førte til ei lovendring ved lov av 23. oktober 1964 for visse pliktige utsegner, men det var ut over det ein klar føresetnad at mortifikasjon framleis skulle vere eit nøytralt reaksjonsmiddel, jf. særleg Innst.O.XIX (1963-1964) side 3. Dette har også vore vanleg oppfatning seinare, jf. Mæland side 248 og Andenæs og Bratholm: Spesiell strafferett, 1996, side 240. Eg legg etter dette til grunn at straffelova § 208 ikkje gjeld for vår sak, og treng då ikkje gå inn på eventuelle følgjer av den nære samanhengen mellom saka her og vedtakinga av føresegna.
Både i høve til mortifikasjon og i høve til oppreising er det eit vilkår at nokon objektivt sett har krenkja æra til den andre. I vår sak er det tale om omdømet, jf. straffelova § 247. Lagmannsretten kom til - og det er heller ikkje omstridd for Høgsterett - at A objektivt sett har brote straffelova § 247 ved at ho kom med skuldingar som var skikka til å skade omdømet til B. Lagmannsretten la også til grunn at skuldingane vart sette fram forsettleg. Endeleg følgjer det av lagmannsrettsdommen at det ikkje er ført sanningsbevis, i det lagmannsretten la til grunn at det er like sannsynleg at det ikkje hadde skjedd ei valdtekt som at det hadde skjedd.
I motsetning til i straffelova § 246 inneheld ikkje § 247 nokon reservasjon for at ei utsegn må vere rettsstridig. Det er likevel på det reine at det må tolkast inn eit slikt krav i § 247, jf. Mæland side 158-159 med vidare tilvisingar. Det same kravet til innhaldet i ei utsegn må også leggjast inn ved ei vurdering i høve til oppreising, jf. Rt-1999-1541. Kravet om rettsstrid har gjerne, med eit utgangspunkt i Ot.prp.nr.37 for 1938 på side 3, vore omtala som eit spørsmål om utsegna står fram som utilbørleg. Men det har også ofte blitt vist til Grunnlova § 100. I nyare dommar har det ofte skjedd ei konkretisering gjennom ei tilvising til EMK artikkel 10, jf. til dømes Rt-1999-1541 og Rt-2000-279. Som peika på mellom anna i den siste avgjerda, er det også slik at grensene kan endrast i takt med utviklinga både i vårt samfunn og internasjonalt.
Ankeparten har gjort gjeldande at ho handla i god tru, og at ho for sin del meiner at ho vart valdteken. Ho har vidare gjort gjeldande at utsegner gitt i god tru, må vere verna av Grunnlova § 100, som avskjer ei kvar innskrenking i ytringsfridommen i høve til slike utsegner.
Tru på at skuldinga er sann, fritek ikkje for straff etter straffelova § 246 og § 247, jf. Mæland side 159. Det er sentralt ved ærekrenkingar at den som har sett fram ei skulding, må føre sanningsbevis. Det er sikker oppfatning at denne ordninga ikkje er i strid med Grunnlova § 100, jf. referatet i tilrådinga frå Ytringsfridomskommisjonen i NOU 1999:27 punkt 6.2.3.2.1. Lagmannsretten kom til at det her ikkje var meir sannsynleg at skuldinga var usann enn at ho var sann. Etter dette er det på det reine at det ikkje er ført noko sanningsbevis. Det er med utgangspunkt i lagmannsrettens bevisvurdering heller ikkje nødvendig for meg å gå nærare inn på om det er eit særleg beviskrav i saker som dette.
For Høgsterett har A med stor tyngde gjort gjeldande at rettsstridsomgrepet må sjåast i samanheng med kravet til sjølvrealisering. Ho har vist til praksis etter EMK, særleg tre saker mot Noreg i høve til artikkel 10. Dei to første avgjerdene i EMD var dom av 20. mai 1999 i sak 21980/93 Bladet Tromsø og Stensaas mot Noreg (Tromsødommen) ( EMD-1993-21980) og dom av 25. november 1999 i sak 23118/93 Nilsen og Johnsen mot Noreg (Bratholmdommen) ( EMD-1993-23118). Synsmåtane der er førde vidare i EMDs dom av 2. mai 2000 i sak 26132/95 Bergens Tidende med fleire mot Noreg (Bergens Tidende dommen) ( EMD-1995-26132). Om dei generelle prinsippa viser eg til premiss 48, i norsk omsetjing, i denne siste dommen:
« I henhold til Domstolens veletablerte rettspraksis er ytringsfriheten en av grunnpilarene for et demokratisk samfunn og en av de grunnleggende forutsetninger for et demokratisk samfunns utvikling og det enkelte individs muligheter til å realisere seg selv. I henhold til artikkel 10 nr. 2 gjelder det ikke bare « opplysninger » eller « tanker » som blir godt mottatt eller som anses som harmløse eller likegyldige, men også « opplysninger » og « tanker » som virker krenkende, sjokkerende eller forstyrrende. Dette er kravene som pluralisme, toleranse og vidsyn stiller, som er nødvendige forutsetninger for et « demokratisk samfunn ». Denne friheten er begrenset av unntakene fastsatt i artikkel 10 nr. 2, som dog må fortolkes strengt. Behovet for begrensninger må godtgjøres på en overbevisende måte. »
Domstolen heldt i denne saka omsynet til ytringsfridommen opp mot omsynet til æresvernet. I premiss 53 i same saka heiter det såleis:
« Retten anfører ... videre at Konvensjonens artikkel 10 ikke garanterer noen totalt ubegrenset ytringsfrihet selv med hensyn til pressedekning av saker av betydelig offentlig interesse. I henhold til artikkelens nr. 2 medfører utøvelse av denne retten også « plikter og ansvar » som også gjelder pressen. Som Domstolen påpekte i ovennevnte dom i saken Bladet Tromsø og Stensaas (punkt 58), blir disse « plikter og ansvar » av betydning når det som i denne saken er spørsmål om angrep på privatpersoners omdømme og underminering av « andres (...) rettigheter ». Gjennom de « plikter og ansvar » som følger med utøvelsen av ytringsfriheten, er den beskyttelse som artikkel 10 gir journalister i forhold til å rapportere om spørsmål av allmenn interesse, gitt under forutsetning av at de handler i god tro for å formidle korrekt og pålitelig informasjon i samsvar med journalistenes etiske retningslinjer ... . »
Synspunktet om sjølvrealisering har såleis vekt etter artikkel 10 når
det gjeld verdiargumentasjon. Det vil der vere tale om meiningsbrytingar i samfunnslivet i brei meining; til dømes i politikken, vitskapen og kunsten. Også slike ytringar sette fram i det private rommet må vere verna. Så langt er det ikkje vanskeleg å følgje argumentasjonen frå ankeparten. Derimot kan eg ikkje sjå at den praksisen frå EMD som eg så langt har vist til, gir grunnlag for at vernet i tillegg til verdivurderingar også gir eit vern for ytringar som går på faktiske omstende i saker som her.
Vår sak gjeld ei klassisk ærekrenking, ved at A har skulda B for ei alvorleg strafflagd handling, som er ei påstått valdtekt. I ei slik sak vil det vere spørsmål om ei avveging av omsynet til ytringsfridommen opp mot omsynet til æresvernet for den einskilde. Dette går etter mitt syn også fram av EMK artikkel 10 nr. 2 som på visse vilkår gir høve til innskrenking i ytringsfridommen ved lov, mellom anna for æresvernet. Synsmåten har her gjerne vore at staten må finne ein rimeleg balanse av omsynet til ytringsfridommen og den enkelte si interesse av ikkje å bli utsett for ærekrenkjande utsegner, jf. Danelius: Mänskliga rättigheter i europeisk praxsis, 1997, side 271-273. Det er i den samanheng ikkje tvilsamt at artikkel 10 nr. 2 tillet at andre sine omdøme blir verna.
Det må ikkje minst vere heimel for rettsfølgjer når det gjeld skuldingar som går direkte på om ein person har handla heiderleg, jf. Rt-1994-506. Dette er ei vurdering som EMK må gi høve til, jf. her også avvisingssak ved EMD av 12. april 1996 i sak 28236/95 ( EMD-1995-28236). Her viser eg også til Rt-1999-1762, Bingen, der det var ein faktisk feil i ei bok, og der EMK artikkel 10 ikkje kom inn.
Eg nemner at avveginga mellom ytringsfridom og vern av ære og omdøme er relevant også i høve til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar som no også er gjort til ein del av norsk lov gjennom menneskerettslova. Her blir ære og omdøme verna etter artikkel 17, medan det i artikkel 19 om ytringsfridom også blir presisert at utøvinga av denne kan avgrensast når dette er nødvendig av omsyn til respekten for omdømet for andre.
Eg går så over til den nærare avveginga av omsynet til ytringsfridommen mot omsynet til æresvernet.
A uttala seg til i alt 11 personar. Lagmannsretten la som nemnt til grunn at A hadde uttala seg til 7 av desse til rettkomen varetaking av eige tarv, og at ho hadde vore tilstrekkeleg aktsam. Dette skal ikkje prøvast av Høgsterett. Det saka gjeld er mortifikasjon og oppreising ut frå utsegnene A kom med til medstudentane G og H og lærarane J og I.
Reint allment er det vanskeleg å føre prov for ei valdtekt, og særleg gjeld dette om beviskrava i strafferetten skal leggjast til grunn. Av omsyn til at valdtekne skal kunne arbeide seg gjennom valdtekter som ikkje blir melde til politiet eller som blir lagde bort etter bevisstillinga, er det derfor rimeleg at vernet om omdømet i noko mon må vike. Ein person som oppfattar seg å vere valdteken, må ha rett til å gå ut med dette til ein avgrensa krins for å gjennomarbeide opplevinga.
Som utgangspunkt måtte A ha rett til å gå ut med si oppfatning av det som hadde skjedd, med tanke på å gjennomarbeide si oppleving av hendinga. Ut frå dette har lagmannsretten då også kome til at ho hadde rett til å ytre seg om dette til sju av dei saka opphavleg gjaldt. I tillegg til lege og tilsett på krisesenter vart det lagt til grunn at dette gjaldt to medstudentar, ei gammal venninne, kjærasten og ny kjæraste. Det må godtakast at ho på dette viset fekk hjelp til å kome gjennom situasjonen, både med samtalar med fagpersonell og med nærståande. Ho bad alle om å teie med opplysningane overfor andre. Det kan ikkje vere rettsstridig å kome med slike utsegner i trumål overfor fagpersonar og nærståande, bygd på ytraren si eiga oppfatning av kva som er sant. Ei slik avveging har også støtte i føresegna i straffelova § 249 nr. 3.
Spørsmålet i saka er om A i tillegg kunne gå ut med skuldinga til to medelevar som ho ønskte å kome på studiegruppe med, og til to lærarar i høve deltakinga i studiet. Retten til ytring må her vegast opp mot vernet for omdømet. I denne avveginga må det takast omsyn til fleire moment.
Skuldinga var sterkt krenkjande overfor B, og ho gjekk direkte på om han var heiderleg. Omsynet til ytringsfridommen er sterkt der det går på vurderingar, medan det ofte vil måtte vike der det er tale om utsegner om faktiske omstende. Det må også leggjast vekt på kva samanheng skuldingar har kome i. Såleis vil det vere naturleg at opplevingane kan takast opp med fagpersonar. I tillegg må det godtakast at opplevingane blir tekne opp med nærståande. Ei slik avgrensing følgjer også av straffelova § 249 nr. 3 om varetaking av eige tarv. Eg nemner også at den nye § 208 i straffelova byggjer på at det må skje ei avgrensing.
Graden av aktsemd må også spele inn. Vekta vil her sjølvsagt vere relativ. Det er ikkje vanskeleg å følgje lagmannsretten i vurderinga i høve til lege og krisesenterrepresentant. I tillegg måtte det vere forsvarleg å ta tilhøvet opp med nærståande i familien og nære vener. Her kan det ikkje stillast særskilt strenge krav til aktsemd. Men eg er einig med lagmannsretten at kravet til aktsemd må auke når personkrinsen etterkvart vart utvida ut over dette. Ikkje minst er det her sterke motomsyn ved at utvidinga av personkrinsen gjorde at faren for ukontrollert spreiing av opplysningane auka.
Samtalane A hadde med dei fire, skjedde hausten 1996 og med det ei god stund etter at valdtekta skulle ha funne stad. Etter mitt syn vil motomsyna ved å gå ut med namn gjere seg sterkare gjeldande etter kvart som tida går. A måtte på dette tidspunktet også ha plikt til å ta omsyn ikkje berre til det ho kunne vinne i skulearbeidet med å gå ut med skuldingane, men også til kva skade og ulempe dette kunne føre til for B.
Her vil det kome inn i vurderinga kor langt kjende faktiske omstende støttar utsegna. A sjølv har ikkje hatt minne om det som skjedde, ut over det lagmannsretten har gitt att, og som er relativt lite med omsyn til vald eller tvang som skulle vere nytta. I høve sanningsbeviset uttala lagmannsretten:
« Selv om lagmannsretten ikke ser bort fra at A vel selv har ment at hun var utsatt for voldtekt den aktuelle natt, har hennes egne observasjoner, slik hun selv har gjort rede for, vært svært spinkle. Lagmannsretten ser ikke bort fra at blåmerkene og følelsen av ømhet i kroppen mv rett og slett skriver seg fra hårdhendt elskov, mens de to glimtene hun husker, kan være sammenblandinger med tidligere ubehagelige opplevelser. I huset var det ingen tegn til at det hadde vært noen form for kamp. De hadde tatt av seg alle klærne, men heller ikke disse var skadet. »
Det må også ha ei viss vekt at skuldingane var bygde på eit svakt minne hos A om kva som hadde hendt. Ho har opplyst at ho ikkje var rusa. Når ho i denne situasjonen ikkje sjølv hugsar særleg klart dei omstenda som gjorde hendinga til ei valdtekt, burde det føre til at ho ikkje gjekk så breitt ut med skuldingane som ho gjorde.
Etter mitt syn fører ei samla vurdering på grunnlag av desse momenta, til at skuldingane var rettsstridige. Det er tale om skuldingar som etter sin art er svært krenkjande for omdømet til B. Sjølv om det må aksepterast at ein som meiner seg valdteken tek dette opp med fagpersonar og nærståande, kan det ikkje vere grunnlag for det som her blir teke opp på ein slik måte sjølv om det skjedde i samband med ein undervisningssituasjon. På dette punktet har eg ikkje grunnlag for å overprøve den nærare grensedraginga hos lagmannsretten, bygd på omfattande og direkte bevisførsel.
Det er ikkje nødvendig for meg å gå inn på straffelova § 249 nr. 3, då eg har teke omsyn til det som er aktuelt der, i mi vurdering av rettsstriden.
Eg er komen til at skuldinga er rettsstridig i høve til straff etter § 247. I ei rekkje avgjerder synest Høgsterett å ha lagt til grunn at innhaldet i omgrepet er likt i høve til ulike rettsfølgjer, men i Rt-1996-731 vart dette halde opent. Det er ikkje nødvendig for meg å gå nærare inn på dette ut frå avgjerda i Rt-2000-279. I den saka vart det lagt til grunn at dei innskrenkingane som må tolkast inn gjennom rettsstridsomgrepet, i alle fall ikkje rekk lenger ved mortifikasjon enn ved andre rettsfølgjer. Sanningsbevis er ikkje ført, jf. straffelova § 249 nr. 1. Skuldingane må då mortifiserast.
Lagmannsretten kom til at A måtte svare skadebot med 20.000 kroner for ikkjeøkonomisk skade. Eg er under tvil komen til at avgjerda om oppreising bør bli ståande. Som lagmannsretten har uttala, var ærekrenkinga svært grov. Ærekrenkinga var kjend av mange før sak vart reist, og det må leggjast til grunn at dette i alle fall delvis hadde samanheng med dei strafflagde skuldingane. Etter skadebotlova § 3-6 må det vere rimeleg med skadebot. Det kan nok i dette tilfelle vere tvil om det er tilstrekkeleg markering gjennom mortifikasjonen, og om det er nødvendig med skadebot i tillegg. Både heradsretten og lagmannsretten - begge med meddommarar - kom etter omfattande bevisførsel til at vilkåra i § 3-6 var oppfylte, og at det er rimeleg med skadebot. Eg har ikkje grunnlag for å setje til sides den vurderinga av handlinga og av skaden som er gjort med grunnlag i omfattande og direkte bevisføring. I denne vurderinga har eg bygd på at vilkåra for straff etter § 247 er oppfylte, i det den nye straffelova § 208 ikkje ville gjort utsegnene til G, H, J og I lovlege.
Saka har reist vanskelege spørsmål. Eg meiner at det ikkje bør svarast sakskostnader for nokon instans. Begge partar har hatt fri sakførsel for Høgsterett.
Då eg etter rådlegginga veit at eg er i mindretal, formar eg ikkje utkast til slutning.
Dommer Oftedal Broch: Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og tar utgangspunkt i at straffeloven § 247 må tolkes med de innskrenkninger som følger av retten til ytringsfrihet slik denne er vernet etter EMK artikkel 10.
Ytringsfriheten etter artikkel 10 omfatter friheten til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet. Selv om ytringsfriheten i første rekke forbindes med den offentlige debatt og ytringer som finner sted i det offentlige rom, har EMD i en rekke saker uttalt at ytringsfriheten også er en grunnleggende forutsetning for « det enkelte individs muligheter til å realisere seg selv », jf. førstvoterendes sitat fra Bergens Tidende mfl. mot Den norske stat, premiss 48. I tillegg til politiske ytringer omfatter dette begrep meddelelser i vid forstand - kunstneriske uttrykksformer, litterære fremstillinger, retten til å berette om begivenheter, stemninger, følelser, til å « skrive sitt liv ». Og denne retten til å fremme og til å motta et budskap gjelder i både store og små fora. Også ytringer som fremføres i fortrolig form og innen en begrenset krets er altså vernet, jf. Danelius: Mänskliga rättigheter i europeisk praxis, 1997, side 261. Ytringsfriheten gjelder - naturlig nok - også for den private samtale, og enten det dreier seg om meninger eller faktiske omstendigheter.
Men selv om ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 favner vidt, er den ikke absolutt, heller ikke i det private rom. Unntakene fra prinsippet er angitt i artikkel 10 nr. 2. De er gitt en snever ramme, som gir ytringsfriheten en sentral plassering i konvensjonen. Innskrenkninger må gjennomføres ved lov og de må ta sikte på spesielt angitte formål, hvorav ett er « å verne andres omdømme eller rettigheter ». Som et overordnet krav gjelder at innskrenkninger i ytringsfriheten må være « nødvendige i et demokratisk samfunn ».
Det spørsmål vår sak reiser, er om - og i tilfelle i hvilken utstrekning - offeret for et påstått overgrep, i dette tilfellet en voldtekt, er vernet av ytringsfriheten når hun forteller andre om sin opplevelse. Jeg er her enig med førstvoterende at hun må kunne gi de meddelelser og delta i de samtaler som er nødvendige for å overkomme skadevirkninger av hendelsen. På den annen side tilsier hensynet til den angitte overgriper at det trekkes grenser for hvilke ytringer som tillates. En beskyldning om voldtekt vil ramme særdeles hardt. Så lenge sannheten i beskyldningen ikke er bevist, jf. straffeloven § 249 nr. 1, sier det seg selv at sterke hensyn står mot hverandre ved den grensedragning som må finne sted mellom ytringsfriheten slik denne er fastsatt i artikkel 10 nr. 1, og vernet av omdømmet, som er ett av de unntak som er hjemlet i artikkel 10 nr. 2. Etter EMDs praksis er denne avveiningen ofte kasuistisk preget, med sikte på å finne en « fair balance », jf. Lorenzen mfl.: Den Europæiske Menneskeretskonvention, København 1994 side 55-56. Jeg ser det slik at det først og fremst er i denne avveiningen førstvoterende og jeg skiller lag.
Før jeg går inn i dette spørsmål, bemerker jeg at i den utstrekning lagmannsretten har ansett As uttalelser som straffrie, har begrunnelsen vært regelen i straffeloven § 249 nr. 3 - ivaretakelse av eget tarv. Etter min mening bør problemstillingen utvides noe. I den utstrekning ytringsfriheten griper inn i straffebestemmelsen må, slik jeg ser det, resultatet være at den som har ytret seg, ikke bør rammes av noen sanksjoner. Uttalelsen blir i kraft av ytringsfriheten ikke bare straffri, men rettmessig. Etter vanlig lære utelukker straffrihet etter § 249 nr. 3 ikke mortifikasjon, mens resultatet er motsatt i de tilfeller der § 247 ikke er overtrådt fordi utsagnet ikke anses som rettsstridig, jf. Rt-1994-506 og Andenæs/Bratholm: Spesiell strafferett 2. utg. 1990 side 221-22. Høyesterett har også tidligere drøftet innskrenkninger i ærekrenkelsesbestemmelsene som følge av EMK artikkel 10, som et spørsmål om ytringene var rettsstridige, jf. Rt-1999-1541 og Rt-2000-279. Det er denne synsvinkel jeg i det følgende legger til grunn.
Videre peker jeg på, som førstvoterende har redegjort for, at Stortinget på bakgrunn av dommen i herredsretten i vår sak vedtok en ny bestemmelse i straffeloven § 208. Jeg er enig med førstvoterende i at den ikke kommer til anvendelse for oss. Men vedtakelsen utelukker selvsagt ikke at norsk strafferett i lys av EMK allerede hadde et innhold som delvis var i samsvar med den nye bestemmelsen. For øvrig ble forslaget til ny § 208 meget raskt forberedt ved en brevveksling mellom Justiskomiteen og departementet, som ikke belyser rekkevidden av EMK.
Jeg går så tilbake til spørsmålet om hvilke uttalelser som i vår sak må anses vernet av ytringsfriheten. Her nevner jeg først at jeg som førstvoterende legger til grunn at A ikke har ført sannhetsbevis for beskyldningene, jf. hans referat fra lagmannsrettens dom. Samtidig oppfatter jeg lagmannsretten slik at A var i aktsom god tro med hensyn til at B voldtok henne natten til 21. mai 1996 . Den sier at A uttalte seg til berettiget varetakelse av eget tarv - § 249 nr. 3 - da hun fortalte om overgrepet til nærstående, til lege og til en krisesenterrepresentant, og « at hun da på alle måter var tilbørlig aktsom ». I denne aktsomhetsvurderingen må det antas å være et nødvendig vilkår at A var tilbørlig aktsom når hun selv oppfattet hendelsen som en voldtekt.
Selv om det ikke finnes praksis fra EMD som spesielt behandler problemstillingen i vår sak, er det generelt et sentralt punkt ved avveiningen av ytringsfrihet mot vern av omdømme, at ærekrenkeren var i aktsom god tro med hensyn til beskyldningens sannhet. Jeg viser til førstvoterendes referat fra saken Bergens Tidende mfl., der domstolen siterer fra avgjørelsen i Bladet Tromsø og Stensaas mot Norge, premiss 65. Dette krav må antas å være oppfylt i vår sak.
Når jeg på denne bakgrunn skal vurdere de konkrete uttalelsene i saken, konstaterer jeg at lagmannsretten har lagt til grunn at A var berettiget til å betro seg til 7 av de 11 personene denne sak angår. Dette gjelder på tross av faren for at saken kunne bli kjent, noe som også skjedde. Herredsretten opplyser at det « surret masse rykter » da semesteret startet høsten 1996.
Jeg er enig i at betroelsene til de 7 personene var berettiget. Ut fra det rettslige syn jeg har redegjort for, mener jeg at de må anses vernet av ytringsfriheten, og derfor rettmessige som betroelser og ledd i en bearbeidelsesprosess.
Det som da gjenstår å vurdere, er fire uttalelser A kom med i løpet av det påfølgende høstsemesteret. Alle hadde tilknytning til skolen, to var til hennes foresatte - vedkommende førstelektor da han foreholdt henne at hun var lite aktiv i prosjektarbeidet, og klassekoordinatoren. De to andre var medelever, gruppelederen og en venninne hun ønsket å være sammen med under oppholdene i X. Lagmannsretten har ansett at uttalelsene overfor disse fire faller utenfor § 249 nr. 3. Om omstendighetene omkring disse uttalelsene viser jeg til førstvoterendes gjengivelse av lagmannsrettens dom på dette punkt.
Etter min mening må uttalelsene vurderes på bakgrunn av at A sto overfor et skoleår, der hun skulle være elev på samme klassetrinn som den medelev hun oppfattet hadde voldtatt henne ved foregående skoleårs avslutning. Klassetrinnet var på ca 40 elever. Hun var flyttet til Y og var fjernstudent fra dette skoleåret, men måtte delta i en del obligatorisk undervisning og i en studiegruppe som skulle gjennomføre prosjektarbeid. Det må legges til grunn at A hadde spesielle behov i dette skoleåret som følge av det overgrep hun mente seg utsatt for. Jeg ser det slik at ikke bare henvendelsene til de 7 personer lagmannsretten har akseptert at hun betrodde seg til, men også de fire i skolesituasjonen, har hatt hennes personlige behov som utgangspunkt. Det har ikke vært hennes ønske eller siktemål å spre beskyldningen. De fire uttalelsene må anses som betroelser i tilknytning til klassesituasjonen, som for henne må ha vært sterkt preget av at B var elev i samme klasse.
Vurderingen av hvorvidt disse uttalelsene var rettmessige, eller tvert imot oppfyller vilkårene for straff etter § 247, må skje blant annet på bakgrunn av det behov for støtte som et seksualovergrep fører med seg. Etter mitt syn må uttalelsene anses å ha vært vesentlige for A med sikte på å mestre den fortsatte skolesituasjon. I avveiningen mellom hensynet til henne og hensynet til B - mellom ytringsfrihet og omdømmets vern - finner jeg på denne bakgrunn at A ikke har overskredet grensene for sin ytringsfrihet.
Ut fra mitt rettslige syn er konklusjonen at alle As uttalelser må ses som dekket av ytringsfriheten. De er da ikke rettsstridige i forhold til straffeloven § 247, og det er ikke grunnlag verken for mortifikasjon eller oppreisning. Jeg har bygget på det faktum som er fremstilt i lagmannsrettens dom, og anser at vilkårene foreligger for å avsi ny dom, jf. straffeprosessloven § 345 annet ledd.
Jeg slutter meg til førstvoterendes syn på saksomkostningsspørsmålet.
Jeg stemmer for denne dom:
1. A frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Utgård.
Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Oftedal Broch.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. A frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
