HR-2008-410-U - Rt-2008-322
INSTANS: Norges Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse.
DATO: 2008-02-28
DOKNR/PUBLISERT: HR-2008-410-U - Rt-2008-322
STIKKORD: Sivilprosess. Tvisteloven. Anke.
SAMMENDRAG: Saken gjaldt anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til behandling av anke over tingrettens dom i sak om gyldigheten av fylkesnemndas vedtak etter lov om barneverntjenester, jf sosialtjenesteloven §9-10a, nå tvisteloven §36-10 tredje ledd. Ankeutvalgets flertall kom til at utvalgets kompetanse ved overprøvingen var begrenset til saksbehandlingen i lagmannsretten, jf tvisteloven §29-13 femte ledd. Ankeutvalget fant ikke feil ved lagmannsrettens saksbehandling og forkastet anken.
Henvisninger: lov-1991-12-13-81-§9-10a (Sosialtjenestelov §9-10a), lov-1992-07-17-100 (Bvl). lov-2005-06-17-90-§29-13 (Tvistelov §29-13). lov-2005-06-17-90-§36-10 (Tvistelov §36-10).

SAKSGANG: Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2008-410-U, (sak nr. 2008/207), sivil sak, anke over beslutning.
PARTER: A (advokat Erik Bryn Tvedt) mot X kommune, barneverntjenesten (advokat Unni Gunn Wold).
FORFATTER: Schei, og Tønder. Mindretall: Tjomsland.

Henvisninger i teksten: lov-1981-05-22-25-§321 (Strpl §321), lov-2005-06-17-90-§29-3 (Tvistelov §29-3)








(1)
Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til behandling av anke over tingrettens dom i sak om gyldigheten av fylkesnemndas vedtak etter lov om barneverntjenester, jf. sosialtjenesteloven §9-10a, nå tvisteloven §36-10 tredje ledd.


(2)
Fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfold traff 27. oktober 2006 vedtak om omsorgsovertakelse, plassering i fosterhjem og fastsettelse av samvær for A og Bs datter, C, født *.*.2003. Den 21. desember 2006 tok B ut stevning for så vidt gjaldt spørsmålet om samvær. A tok 31. desember 2006 ut stevning for rettslig overprøving av omsorgsovertakelsen, fosterhjemsplasseringen og samværet. Tønsberg tingrett avsa 24. september 2007 dom med slik slutning: « X kommune frifinnes. »



(3)
Både B og A anket til Agder lagmannsrett, som 6. desember 2007 traff beslutning med slik slutning: « Anken nektes fremmet. »



(4)
A har i rett tid påanket lagmannsrettens beslutning. Det er gjort gjeldende at saken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, jf. sosialtjenesteloven §9-10a annet ledd bokstav a, og at lagmannsrettens beslutning er mangelfullt begrunnet. Det er nedlagt slik påstand: « Anken fremmes. »



(5)
X kommune, barneverntjenesten har inngitt tilsvar, hvor det er gjort gjeldende at lagmannsrettens beslutning er riktig og bør opprettholdes. Det er nedlagt slik påstand: « Lagmannsrettens beslutning stadfestes. »



(6)
Under sakens behandling i Høyesteretts ankeutvalg har partene blitt tilskrevet, og gitt mulighet til å uttale seg om utvalgets kompetanse.


(7)
Høyesteretts ankeutvalg tar først stilling til dets kompetanse ved prøvingen av lagmannsrettens ankenektelse.


(8)
Ankeutvalgets flertall - justitiarius Schei og dommer Tønder - viser til at det utenfor området for sosialtjenesteloven §9-10a annet ledd, nå tvisteloven §36-10 tredje ledd, gjelder som helt generell regel at hvor en anke til lagmannsretten er avhengig av lagmannsrettens samtykke, eller lagmannsretten kan nekte en anke fremmet, så kan en beslutning om ikke å fremme saken bare ankes til Høyesterett på det grunnlag at det er feil i lagmannsrettens saksbehandling. Utvalget viser her til tvisteloven §29-13 femte ledd tredje punktum og straffeprosessloven §321 sjette ledd første punktum. Den regel vi i dag har i tvisteloven §36-10 tredje ledd kom inn ved justiskomiteens lovbehandling av tvisteloven. Det er i innstillingen ikke holdepunkter for at justiskomiteen tok sikte på at Høyesteretts kompetanse ved prøvingen av ankenektelser etter denne bestemmelsen skulle være en annen enn det som skal gjelde for ankenektelser ellers i sivile saker. Ut fra det system man allerede hadde for straffesaker og som ble tatt opp i tvisteloven, ville det vært nærliggende å gi uttrykk for det dersom man, spesielt for barnevernssaker, ønsket en annen overprøvingskompetanse enn den alminnelige.


(9)
Klare reelle hensyn tilsier også at prøvingskompetansen ikke skal gå lenger enn etter den alminnelige regelen. Behandlingen i fylkesnemnda skal følge prinsipper for domstolsbehandling. Det tilsier at forvaltningsvedtakene på dette rettsfeltet generelt er undergitt en særlig grundig behandling hvor kontradiksjon og rettssikkerhet står sentralt.


(10)
Ut fra dette finner ankeutvalget at Høyesteretts kompetanse ved overprøvingen må være tilsvarende den som i sivile saker ellers er forankret i tvisteloven §29-13 femte ledd tredje punktum - og derfor begrenset til saksbehandlingen i lagmannsretten.


(11)
Det er anført som saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens avgjørelse er mangelfullt begrunnet. Lagmannsrettens avgjørelse treffes ved beslutning, som i utgangspunktet ikke krever begrunnelse. Ankeutvalget - flertallet - kan ikke se at det foreligger slike særlige omstendigheter i saken som tilsier at lagmannsrettens beslutning skulle vært begrunnet, eller at det for øvrig er feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Anken må dermed forkastes.


(12)
Ankeutvalgets mindretall - dommer Tjomsland - mener at det er bestemmelsen i tvisteloven §29-3 (3) som regulerer Høyesteretts - ankeutvalgets - kompetanse ved prøvingen av lagmannsrettens ankenektelse.


(13)
Ankenektelser etter tvisteloven §36-10 (3) omfattes ikke av ordlyden i §29-13 (5). De omfattes derimot av ordlyden i den generelle bestemmelsen om ankeinstansens kompetanse ved anke over beslutninger i §29-3 (3). Mindretallet kan ikke se at det er uttalelser i forarbeidene til tvisteloven eller annen lovgivning som tilsier at bestemmelsen i §29-13 (5) på dette punkt skal gis en utvidende fortolkning. Mindretallet bemerker i den forbindelse at reglene om ankenektelse etter den særlige prosessordning i kapittel 36, som opprinnelig var plassert i den tidligere sosialtjensteloven §9-10a, og reglene om ankenektelse i tvisteloven §29-13 ikke har vært gjenstand for en samordnet behandling fra lovgivers side.


(14)
Det er meget mulig at lovgiver - dersom spørsmålet blir tatt opp - vil bestemme at også ankenektelser etter tvisteloven §36-10 bare kan påankes ved feil i saksbehandlingen. Men det kan etter mindretallets mening ikke utelukkes at lovgiver vil mene at også spørsmålet om beslutningen « er åpenbart uforsvarlig eller urimelig » i denne type saker, bør kunne overprøves ved anker over ankenektelser etter §36-10 (3). Etter mindretallets syn kan man ikke her bygge på noen bestemt hypotetisk lovgivervilje.


(15)
Mindretallet finner det - på bakgrunn av utvalgets begrensede kompetanse etter tvisteloven §29-3 (3) - klart at anken må bli å forkaste.


Slutning:



Anken forkastes.