En interessant dom i EMD ang omsorgsovertagelse fra juli 2012:
http://www.lovdata.no/avg/emdn/emdn-201 ... malta.htmlKlagen ble behandlet uten at saken hadde vært gjennom hele det maltesiske rettssystemet. Klager (barnas mor) fikk også anledning til
å representere barna sine."
Domstolen kunne ikke akseptere at en evaluering utført av sosialarbeidere skulle kunne anses å utgjøre en upartisk og uavhengig « domstol."
Hele avgjørelsen:
LOVDATA KONTAKT OSS SØK
Originaltekst
Skriv ut
Case of M.D. and OTHERS v. MALTA INSTANS: Menneskerettsdomstolen – Domstol (4. avdeling) – Dom
TITTEL: Case of M.D. and OTHERS v. MALTA
DATO: 2012-07-17
KUNNGJORT HER: 2012-08-02
PUBLISERT: EMDN-2010-64791.
SAKSGANG: 64791/10
VIKTIGHETSNIVÅ: 1
KLAGER: M.D., R.D., A.D.
INNKLAGET: Malta
KONKLUSJON: Krenkelse av artikkel 6; Krenkelse av artikkel 8; Ikke-økonomisk skade - tilkjent.
VOTUM: Separat votum
ARTIKLER/STIKKORD: EMK art 6 ; EMK art 6 -1; EMK art 8 ; EMK art 8 -1; EMK art 8 -2; EMK art 41 ; EMK art 46 ; EMK art 46 -2 – (Art. 6 ) Right to a fair trial ; Rett til en rettferdig rettergang, (art. 6) Civil proceedings ; Sivil rettergang, (art. 6-1) Access to court ; Tilgang til domstolene, (art. 8 ) Right to respect for private and family life ; Retten til respekt for privat- og familieliv, (art. 8-1) Respect for family life ; Respekt for familieliv, (art. 8-2) Necessary in a democratic society ; Nødvendig i et demokratisk samfunn, (art. 8-2) Protection of the rights and freedoms of others ; Beskytte andres rettigheter og friheter, (art. 41) Just satisfaction-{general}; rimelig erstatning-{generell}, (art. 41) Non-pecuniary damage ; Ikke-økonomisk skade, (art. 46) Binding force and execution of judgments ; Bindende kraft og iverksettelse, (art. 46) Individual measures ; Individuelle tiltak, (art. 46-2) Execution of judgment ; Fullbyrdelse av dommen, (art. 46-2) Measures of a general character ; Generelle tiltak, Proportionality ; Proporsjonalitet.
Henvisninger: lov-1999-05-21-30-emkn-a6 (Menneskerettslov EMKN A6), lov-1999-05-21-30-emkn-a8 (Menneskerettslov EMKN A8). lov-1999-05-21-30-emkn-a41 (Menneskerettslov EMKN A41). lov-1999-05-21-30-emkn-a46 (Menneskerettslov EMKN A46).
RETTSPRAKSIS: B. v. the United Kingdom, no. emd-1982-09840, 8 July 1987, Series A no. 121; Bellet v. France, no. 23805/94, 4 December 1995, Series A no. 333-B, §36; Broniowski v. Poland [GC], no. 31443/96, §194, ECHR 2004-V; Brumarescu v. Romania (just satisfaction) [GC], no. 28342/95, §20, ECHR 2001-I; C. and D. v. the United Kingdom (dec.), no. 34407/02, 31 August 2004; Curmi v. Malta, no. 2243/10, §64, 22 November 2011; De Jorio v. Italy, no. 73936/01, §45, 3 June 2004; Diamante and Pelliccioni v. San Marino, no. 32250/08, §151, 27 September 2011; Golder v. the United Kingdom, no. 4451/70, 21 February 1975, Series A no.18, §36; Guerra and Others v. Italy, 19 February 1998 no. 14967/89, §44, Reports of Judgments and Decisions 1998-I; H. v. the United Kingdom, 8 July 1987 no. emd-1981-9580, Series A no. 120; H.K. v. Finland, no. 36065/97, 26 September 2006; Iosub Caras v. Romania, no. 7198/04, §48, 27 July 2006; Johansen v. Norway, 7 August 1996 no. 17383/90, §§ 64 and 78, Reports 1996-III; Keegan v. Ireland, 26 May 1994 no 16969/90, §49, Series A no. 290; Klass and Others v. Germany, 6 September 1978 no. 5029/71, Series A no. 28, §33; Kutzner v. Germany, no. 46544/99, §60, ECHR 2002-I; M. and S. v Italy and the United Kingdom, (dec.), no. 2584/11, 13 March 2012; Maestri v. Italy [GC], no. 39748/98, §47, ECHR 2004-I; Maggio and Others v. Italy, nos. 46286/09, 52851/08, 53727/08, 54486/08 and 56001/08, §67, 31 May 2011; McMichael v. the United Kingdom, no. 16424/90, §91, 24 February 1995; Mentes and Others v. Turkey (Article 50), 24 July 1998 no. EMD-1994-23186-a50, §24, Reports 1998-IV; Micallef v. Malta [GC], no. 17056/06, §55, ECHR 2009; Mizzi v. Malta, no. 26111/02, §76, ECHR 2006-I (extracts); Öcalan v. Turkey [GC], no. 46221/99, §210, ECHR 2005-IV; Olsson v. Sweden (no. 1), 24 March 1988 no. 10465/83, Series A no. 130; P., C. and S. v. the United Kingdom, no. 56547/00, §100, ECHR 2002-VI; R. v. Finland, no. 34141/96, §§ 117-120, 30 May 2006; Raninen v. Finland, 16 December 1997 no. 20972/92, §41, Reports 1997-VIII; Sabou and Pircalab v. Romania, no. 46572/99, §§ 46-47, 28 September 2004; Saliba and Others v. Malta, no. 20287/10, §37, 22 November 2011; Sammut and Visa Investments v. Malta (dec.), no. 27023/03, 28 June 2005; Scoppola v. Italy (no. 2) [GC], no. 10249/03, §148, ECHR 2009-...; Scozzari and Giunta v. Italy [GC], nos. 39221/98 and 41963/98, ECHR 2000-VIII; Selmouni v. France [GC], no. 25803/94, §74, ECHR 1999-V; Stanev v. Bulgaria [GC], no. 36760/06, §255, 17 January 2012; T.P. and K.M. v. the United Kingdom [GC], no. 28945/95, §71, ECHR 2001-V (extracts); Tonchev v. Bulgaria, no. 18527/02, §31, 19 November 2009; W. v. the United Kingdom, 8 July 1987 no. emd-1982-9749, §59, Series A no. 121; Werner v. Austria, 24 November 1997 no. 21835/93, Reports 1997-VII, §34
Fakta:
Klagerne, M.D., og hennes to barn, R.D. og A.D., var maltesiske statsborgere. I juli 2005 tok det offentlige over omsorgen for barna. M.D. ble i 2006 kjent skyldig i mishandling av barna og dømt til ett års betinget fengsel. Hun anket, men ankedomstolen opprettholdt avgjørelsen. Som et resultat av dommen mistet M.D. for all fremtid automatisk alle foreldrerettighetene til barna. I april 2007 iverksatte klageren en konstitusjonell erstatningssak på vegne av seg selv og barna R.D. og A.D.. Ettersom omstendighetene hadde endret seg, ba hun om at den nasjonale domstolen tilbakekalte vedtaket om omsorgsovertakelsen og at den tilkjente henne nødvendig erstatning. Den nasjonale domstolen kom i 2009 til at M.D. ikke kunne representere sine mindreårige barn i retten ettersom hun hadde mistet alle foreldrerettighetene. Den kom videre til at det forelå en krenkelse av konvensjonens artikkel 6 og 13 fordi nasjonal lovgivning ikke sørget for tilgang til domstolen slik at klageren kunne overprøve vedtaket om omsorgsovertakelsen. Den kom til at det ikke forelå noen krenkelse av artikkel 8. Avgjørelsen ble anket og i 2010 bekreftet konstitusjonsdomstolen at M.D. ikke kunne representere sine barn i retten. Den kom imidlertid til at verken artikkel 6 eller 8 var krenket. M.D. klaget deretter, på vegne av seg selv og barna, saken inn for Domstolen.
Anførsler:
Klagerne anførte at de ikke hadde hatt tilgang til domstolen for å bestride vedtaket vedrørende omsorgsovertakelsen etter at omstendighetene hadde endret seg og at dette utgjorde en krenkelse av artikkel 6 (1). Klagerne anførte at det på samme bakgrunn, og fordi det ikke fantes et effektivt rettsmiddel, forelå en krenkelse av artikkel 13.
Staten imøtegikk klagerens anførsler.
Domstolens vurderinger:
Domstolen behandlet først spørsmålet om M.D. kunne representere barna sine for Domstolen. Selv om staten ikke hadde påberopt seg dette, fant Domstolen grunn til å minne om at i prinsippet kunne en person som under nasjonal lovgivning ikke hadde rett til å representere en annen, under visse omstendigheter, fremme en klage for Domstolen i andres navn. Mindreårige kunne klage til Domstolen selv om de ble representert av en mor som var i konflikt med myndighetene, og som kritiserte deres avgjørelse og opptreden for å være i strid med konvensjonsrettighetene. Domstolen konstaterte at M.D. kunne representere barna sine for Domstolen.
Domstolen behandlet deretter forholdet mellom artikkel 6 og 8. Den minnet om at artikkel 6 sikret visse saksbehandlingsgarantier, nemlig « retten til domstol » ved avgjørelsen av ens borgerlige rettigheter og plikter, mens artikkel 8 tjente det bredere formål å sikre respekten for blant annet familieliv. Forskjellen mellom formålet som søktes oppnådd ved de respektive saksbehandlingsgarantier etter artikkel 6 og 8 kunne, i lys av de særlige omstendighetene, rettferdiggjøre en undersøkelse av de samme fakta etter begge artiklene. Domstolen konstaterte at manglende tilgang til domstolene, særlig i M.D.s tilfelle, også kunne vurderes etter artikkel 8. Ikke desto mindre, og fordi staten hadde forholdt seg til artikkel 6 i forbindelse med M.D.s klage over at hun ikke hadde tilgang til domstolene, ville Domstolen vurdere dette aspektet av klagen etter denne bestemmelsen.
Domstolen behandlet deretter anførselen om krenkelse av artikkel 6. Staten hadde anført at klagerne R.D. og A.D. ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler i samsvar med artikkel 35(1). Domstolen minnet imidlertid om at regelen om uttømming av nasjonale rettsmidler krevde at klagerne hadde en normal tilgang til rettsmidler i det nasjonale rettssystem, som var tilgjengelige og tilstrekkelige til å råde bot på de påståtte krenkelsene. Domstolen hadde anerkjent at artikkel 35 måtte anvendes med en viss grad av fleksibilitet og uten overdreven formalisme, og at regelen verken var absolutt eller skulle anvendes automatisk – det måtte tas hensyn til de særlige omstendighetene i hver sak. Domstolen var villig til å akseptere at klagerne R.D. og A.D. i prinsippet kunne iverksette en konstitusjonell erstatningssak ved å klage over at de ikke hadde hatt tilgang til domstolene ved hjelp av for eksempel en advokat eller en sosialarbeider. Ingen av disse hadde imidlertid klaget på barnas vegne. Domstolen kunne ikke akseptere at barnas muligheter til å forfølge sine krav skulle avhenge i sin helhet av en intervensjon fra uinteresserte tredjeparter. Domstolen fremhevet at barns posisjon etter artikkel 34 krevde nøye overveielse, ettersom de generelt var avhengige av at andre personer fremla deres krav og representerte deres interesser. En restriktiv eller teknisk tilnærming på dette området måtte derfor unngås og enhver alvorlig sak som gjaldt respekten for barns rettigheter burde undersøkes. Domstolen fremhevet at nasjonale domstoler burde ha tilnærmet seg saken i lys av ovennevnte. Domstolene burde på eget initiativ utnevnt en representant for barna i stedet for å begrense seg til å påpeke den feilen at de ikke hadde fremlagt en klage. En slik handling ville ha vært i tråd med retningslinjer på området som Europarådet forsøkte å promotere, særlig « Guidelines of the Committee of Ministers of the Council of Europe on Child-Friendly Justice », vedtatt i 2010. Domstolen viste avslutningsvis til at moren hadde forsøkt å representere barna og deres interesser, og at saken på den måten ble brakt i de nasjonale domstolenes søkelys. Disse hadde mulighet til å stanse krenkelsen, men mislyktes i å gjøre dette, ved ikke å foreta handlinger for å sikre barnas interesser. Domstolen kunne på denne bakgrunn ikke akseptere at rettsmiddelet foreslått av myndighetene var tilgjengelig for barna og kom til at statens innsigelse måtte avvises.
Domstolen behandlet videre statens materielle innsigelser (rationemateriae). Staten anførte at artikkel 6 ikke var anvendelig ettersom saken ikke gjaldt borgerlige rettigheter og plikter. Domstolen viste til at den gjentatte ganger hadde behandlet saker som gjaldt foreldrerettigheter og omsorgsovertakelser, og mens den ofte anvendte artikkel 8 i vurderingen, var ikke dette til hinder for at slike saker også kunne vurderes etter artikkel 6. Avslutningsvis minnet Domstolen om at den gjensidige glede barn og foreldre hadde av hverandres selskap utgjorde et grunnleggende element i familielivet. Det naturlige familieforholdet ble ikke avsluttet bare fordi omsorgen for barnet var overtatt av det offentlige. Derfor var prosessuelle handlinger som bestred vedtak som fratok en forelder omsorgs- og foreldrerettigheter et familierettsspørsmål. Bare av denne grunn var den borgerlig i sin karakter. Det var derfor uomtvistelig at denne type tvist falt under den borgerlige delen av artikkel 6, og Domstolen avviste derfor den materielle innsigelsen.
Domstolen vurderte deretter den materielle siden av saken i henhold til artikkel 6. For at retten til tilgang til domstolen skulle være effektiv, måtte individet ifølge Domstolen ha en klar og praktisk mulighet til å utfordre en beslutning som grep inn i vedkommendes borgerlige rettigheter. Domstolen bemerket at klagerne utelukkende klaget over at de etter loven ikke hadde tilgang til en uavhengig og upartisk domstol som kunne overprøvd vedtaket vedrørende omsorgsovertakelsen. Domstolen viste til at den sivile domstolen hadde konstatert at det ikke fantes noe rettsmiddel som tillot tilgang til domstolene for M.D. eller andre i hennes posisjon, som ville få overprøvd denne typen vedtak. Dette ble bekreftet av den konstitusjonelle domstolen. Staten anførte at domstolene ikke ville være det riktige sted for å vurdere slike avgjørelser. Domstolen fremhevet imidlertid at et slikt argument gikk mot selve fundamentet av artikkel 6, som sikret tilgang til en upartisk og uavhengig domstol for fastsettelsen av borgerlige rettigheter og plikter. Det var nettopp en domstols rolle å overvåke administrative vedtak på ethvert område, og å sikre frihet fra vilkårlighet. Statens argument var ingen unnskyldning for det faktum at det maltesiske systemet ikke sikret tilgang til domstolene på dette området. Domstolen kunne ikke akseptere at en evaluering utført av sosialarbeidere skulle kunne anses å utgjøre en upartisk og uavhengig « domstol ». Domstolen konkluderte etter dette med at klagerne ikke hadde hatt tilgang til domstolene og at det derfor forelå en krenkelse av artikkel 6(1).
Domstolen vurderte deretter om det forelå en krenkelse av artikkel 8. Den minnet om at et inngrep i respekten for familieliv utgjorde en krenkelse av artikkel 8 med mindre det var i samsvar med lov, søkte å oppnå et formål som var legitimt etter annet ledd og måtte anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen måtte ta hensyn til den rimelige balansen som måtte oppnås mellom de motstridende interessene til individet og samfunnet, inkludert andre berørte parter, og statens skjønnsmargin. Domstolen anerkjente at myndighetene nøt en vid skjønnsmargin, særlig ved vurderingen av nødvendigheten av å ta over omsorgen for barn. Strengere ettersyn var imidlertid nødvendig i forbindelse med ytterligere begrensinger, slik som begrensninger pålagt av myndighetene på foreldrerettigheter. Slike begrensninger førte med seg en fare for at familieforhold mellom foreldre og unge barn ville bli effektivt begrenset. Ved anvendelsen av disse prinsippene på den aktuelle saken bemerket Domstolen først at den anså at M.D. ble fratatt alle foreldrerettighetene som følge av domfellelsen. Domstolen konstaterte at den automatiske fratakelsen av foreldrerettighetene ved domfellelsen, utgjorde et inngrep i M.D.s rett til respekt for familieliv. Domstolen fant videre at inngrepet var foreskrevet ved lov og at det søkte å oppnå det legitime formål å beskytte andres rettigheter og friheter, særlig barnas. Spørsmålet var om inngrepet var forholdsmessig. Domstolen minnet om at hensyn til hva som var til barnets beste var av avgjørende betydning. Fratakelsen av foreldrerettigheter var et særlig vidtrekkende tiltak som frarøvet foreldres familieliv med barnet og var uforenlig med formålet om å forene dem. Slike tiltak burde bare anvendes under eksepsjonelle omstendigheter og kunne bare rettferdiggjøres dersom de var motivert av det dominerende kravet til barnets beste. Domstolen viste til at kun visse lovbrudd etter den maltesiske straffeloven førte til fratakelse av foreldrerettigheter, slik som pedofili, alvorlig omsorgssvikt og liknende. Gitt det begrensede anvendelsesområdet fant domstolen at inngrepet etter bestemmelsen både var rimelige og nødvendige. I lys av interessene som stod på spill, anså Domstolen at staten ikke hadde overtrådt skjønnsmarginen.
Domstolen bemerket imidlertid at ettersom slike inngrep ikke bare påvirket foreldrene, men også barna, måtte de anvendes med den høyeste grad av varsomhet. Anvendelsen av bestemmelsen var automatisk og de nasjonale domstolene hadde ikke vurdert om tiltaket var i barnets beste interesse. Ifølge Domstolen var mangelen på en slik avveining i seg selv problematisk. Den bemerket videre at når en slik domfellelse først fant sted, var tapet av foreldrerettigheter permanent. Ifølge Domstolen lykkes det ikke å oppnå en rimelig balanse mellom interessene til barnet, moren og samfunnet generelt, fordi anvendelsen av tiltaket var automatisk og det ikke var mulig å overprøve fratakelsen av foreldrerettighetene på et senere tidspunkt. Tiltaket, som ble anvendt automatisk, uopphørlig og ikke underlagt en periodisk revisjon, var ikke nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen kom på denne bakgrunn til at det forelå en krenkelse av artikkel 8 når det gjaldt den første klageren, M.D.
Domstolen behandlet deretter om det forelå en krenkelse av artikkel 13. Domstolen viste til funnene den hadde gjort i forbindelse med artikkel 6 og 8, og uttalte til at det ikke var nødvendig å undersøke hvorvidt det forelå en krenkelse av artikkel 13.
Domstolen behandlet avslutningsvis artikkel 46. Ettersom den hadde konstatert krenkelse av artikkel 8, anbefalte Domstolen individuelle tiltak for å fullbyrde dommen. Den minnet om at den hadde konstatert krenkelse av bestemmelsen fordi fratakelsen av foreldrerettighetene hadde vært automatisk og uopphørlig, og ikke var gjenstand for periodisk revisjon. Den kom til at tiltaket ikke kunne anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen anbefalte at staten, for å råde bot på virkningene av krenkelsen på klagerens rettigheter, iverksatte en prosedyre som tillot klageren å søke om en fornyet vurdering av en uavhengig og upartisk domstol av om tapet av hennes foreldrerettigheter var rettferdiggjort. Domstolen bemerket at den også hadde konstatert krenkelse av artikkel 6(1) på bakgrunn av manglende tilgang til domstolene for personer som var berørt av et vedtak om omsorgsfratakelse, slik som de tre klagerne. Domstolen anbefalte at staten iverksatte nødvendige generelle tiltak for å sikre den effektive muligheten til slik tilgang til domstolene.
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
