|
--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 2001-01-10
PUBLISERT: HR-2001-00001B - Rt-2001-14 (7-2001)
STIKKORD: Sivilprosess. Familierett. Barnerett. Foreldremyndighet. Adopsjon. Samværsrett.
SAMMENDRAG: Saken gjelder overprøving av et vedtak om tvangsinngrep etter barnevernloven, og behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. I motsetning til Fylkesnemdas vedtak, stadfestet av herredsretten og lagmannsretten, kom Høyesterett til at fratagelse av foreldreansvar og å gi samtykke til adopsjon, jf. barnevernloven §4-20, burde nektes, samtidig som samværsretten burde utvides. Spørsmålet om adopsjon var til barnets beste, og forholdet til, og praksis etter EMK artikkel 8, drøftes. Dissens 3-2
Henvisninger: lov-1915-08-13-6 (Tvml), lov-1992-07-17-100-§4-20 (Bvl §4-20). lov-1992-07-17-100 (Bvl). lov-1999-05-21-30-emkn-a8 (Menneskerettslov EMKN A8 ).
SAKSGANG: Holmestrand herredsrett nr. 98-00102 - Agder lagmannsrett LA-1998-1729 A - Høyesterett HR-2001-00001B, nr. 376/1999.
PARTER: A (Advokat Per Flatabø - til prøve) mot X kommune (Advokat Steinar Sørlie).
FORFATTER: Oftedal Broch, Lund, Utgård. Mindretall: Bruzelius, Holmøy.
Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§482 (Tvml §482), lov-1986-02-28-8-§13 (Adopsjonslov §13), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-21 (Bvl §4-21)
--------------------------------------------------------------------------------
Henvisninger
Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av et fylkesnemndsvedtak om fratakelse av foreldremyndighet
og samtykke til adopsjon av barn plassert i fosterhjem. Saken omfatter også et spørsmål om samværsrett.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold traff 4. november 1994 vedtak hvoretter A ble fratatt omsorgen for sine to sønner B født -- -- 1990 og C født -- -- 1992. Ved fylkesnemndas vedtak 8. februar 1995 ble hun også fratatt omsorgen for datteren D født -- -- 1993. Etter kort tid var alle tre barna plassert i fosterhjem. Barnas mor fikk samværsrett med barna tre timer hver fjerde uke.
I nemndas vedtak er bakgrunnen for omsorgsovertakelsen bredt beskrevet, og det fremgår klart av foretatte undersøkelser at mor var ute av stand til å gi barna det stell og den omsorg de trengte.
A brakte fylkesnemndas vedtak inn for Holmestrand herredsrett, som ved dom 26. mai 1995 opprettholdt vedtakene. Agder lagmannsrett stadfestet 6. mars 1996 etter anke herredsrettens dom, med den endring at morens samværsrett ble redusert til tre timer hver annen måned. Dommen ble ikke påanket.
De tre barna har samme far, E. Han kom som flyktning fra Iran i 1987. Foreldrene var samboere i ca 9 måneder i 1991/92. Faren har ikke del i foreldreansvaret for noen av barna. Han har samværsrett med sønnene, men har bare benyttet denne få ganger. Han har også møtt D. Det er opplyst at han ikke har hatt samvær med barna siden våren 1996.
I oktober 1997 fremmet kommunen sak for fylkesnemnda med tilråding om at A ble fratatt foreldreansvaret for D og at nemnda samtykket i at hun ble adoptert av sine fosterforeldre. Dersom adopsjonssamtykke ikke ble gitt, foreslo kommunen subsidiært at samværet mellom mor og datter ble satt til to timer to ganger pr. år. Kommunen fremmet ikke sak om fratakelse av foreldreansvaret for brødrene, da det var barnevernets og fosterforeldrenes felles oppfatning at guttenes problemer tilsa at det støtte- og oppfølgingsapparat som finnes omkring fosterhjemmene, inntil videre burde sikres opprettholdt. Derimot fremmet kommunen forslag om at også morens samvær med guttene skulle reduseres til to timer to ganger pr. år. A protesterte mot fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon og fremmet på sin side krav om økt samvær med barna tilsvarende det som opprinnelig var blitt fastsatt, en gang pr. måned.
Fylkesnemnda traff 6. februar 1998 det vedtak som er grunnlag for vår sak:
«1. A fratas foreldreansvaret for sin datter D f. ----93 ima. Lov om barneverntjenester §4-20
2. Fylkesnemnda samtykker til at F og G får adoptere D ima. bvl. §4-20, annet ledd.
3. Inntil adopsjon finner sted skal A ha rett til samvær med D 2 ganger i året à 2 timer. Barneverntjenesten bestemmer tidspunkt og sted for samværene og fastsetter evt. tilsyn. Jf. bvl. §4-19.
4. A skal ha rett til samvær med sine sønner, B f. ----90 og C f. ----92, 2 ganger i året à 2 timer. Barneverntjenesten bestemmer tidspunkt og sted for samværene og fastsetter evt. tilsyn. Jf. bvl. §4-19.»
Det er opplyst i vedtaket at barnas far har vært kjent med saken. Han er innforstått med at han ikke er blitt behandlet som part.
På tidspunktet for vedtaket hadde barna fått fosterfedrenes etternavn, med morens pikenavn, A, som mellomnavn.
A brakte vedtaket inn for Holmestrand herredsrett til rettslig prøving. Herredsretten avsa 31. august 1998 dom med slik domsslutning:
« Fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfolds vedtak av 6 februar 1998 i sak 97-168 stadfestes. »
Dommen ble av A påanket til Agder lagmannsrett, som under hovedforhandlingen ble satt med fire meddommere, hvorav to sakkyndige. Lagmannsretten avsa 22. september 1999 dom med slik domsslutning:
« Holmestrand herredsretts dom stadfestes. »
Herredsrettens og lagmannsrettens dommer er begge enstemmige.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Til bruk for Høyesterett er det avhørt ni vitner ved bevisopptak, og det er fremlagt skriftlige erklæringer fra A, fra hennes mor og fra daværende barnevernsleder i X. Spesialister i klinisk psykologi Otto Heramb og Knut Rønbeck er oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett. De har avgitt en felles erklæring datert 10. november 2000. De har også fulgt forhandlingene og utdypet erklæringen muntlig. Endelig har spesialpsykolog Aslaug Haug 18. november 2000 avgitt en psykologerklæring til bruk for Høyesterett, og det er fremlagt en del nye brev og dokumenter.
På bakgrunn av nye dokumenter og vitneforklaringer vedrørende tiden etter avsigelsen av lagmannsrettens dom står saken for Høyesterett i en noe annen stilling enn for de tidligere retter.
Den ankende part, A, gjør i det vesentlige gjeldende:
Adopsjon mot biologisk mors vilje, som det er spørsmål om i denne saken, er et særdeles inngripende tvangstiltak. De rettslige bånd mellom mor og datter brytes, jf. adopsjonsloven §13 første ledd. Dette medfører blant annet at mor ikke kan gis rettskrav på samvær med datteren. Tiltaket er irreversibelt. Barnet er ikke lenger under barnevernets omsorg. Det må derfor kreves sterke grunner og klare bevis før tvangsadopsjon godtas.
Meget har endret seg for A etter fylkesnemndas vedtak i februar 1998. Hun er blitt mer moden. Hun har gått lenger i terapi og mestrer nå sin egen situasjon bedre. De positive trekkene vedvarer og forsterker seg.
Hun fødte sitt fjerde barn, H, -- -- 1998. Far til barnet er I, som hun da var gift med. Forholdet var vanskelig, og hun brøt med ham i juli 1999. De er nå separert. Hun bor på Y Heimen i Oslo, og gjør seg aktiv nytte av hjelpetjenester i tilknytning til institusjonen. Ifølge fagfolkene der har hun gjort bemerkelsesverdig fremgang. Hun går nå i voksengymnas, målet er å ta universitetsutdannelse. Det var opprinnelig spørsmål om barnevernet skulle overta omsorgen også for H. Dette er nå skrinlagt. Selv om A innser at hun ikke kan overta omsorgen for sine øvrige barn nå, viser dette at hun har evne til omsorg for barn. Hun anser
det ikke utelukket at hun en gang i fremtiden vil kunne overta omsorgen for ett eller flere av barna, for eksempel dersom forholdene i fosterfamilien endrer seg.
D har i dag en stabil, trygg og varig omsorgssituasjon i fosterhjemmet. Adopsjon vil ikke bidra ytterligere i noen vesentlig grad. Ds behov blir best ivaretatt ved at hun i tillegg beholder den nåværende tilknytning til sin mor.
Hensett til adopsjonens inngripende og irreversible karakter, bør rettspraksis oppfattes slik at tvangsadopsjon fremstår som nødvendig i det konkrete tilfellet ut fra barnets interesser. Dette nødvendighetskriteriet fremgår også av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8, slik domstolen tolket bestemmelsen i Adele Johansen-saken ( EMD-1990-17383). I vår sak er det intet spesielt forhold knyttet til D som på avgjørende måte tilsier adopsjon. Snarere er det et motargument at adopsjonen vil bringe D i en særstilling i forhold til sine søsken, som fortsatt vil være i fosterhjem. De sakkyndiges standpunkt til fordel for adopsjon synes i det vesentlige å bygge på generelle forskningsarbeider, og er ikke knyttet opp mot noe spesielt faktum i denne saken.
A har også krevd økt samvær med alle tre barn. Dagens ordning med to timer to ganger i året gir for lite. Et halvt år mellom hvert møte er åpenbart for lang tid for barn mellom 7 og 10 år, dersom det skal oppnås noen kontinuitet i forholdet.
Det meget begrensede samværet ble fastsatt av fylkesnemnda for snart tre år siden. Da behersket A sin egen situasjon dårligere enn i dag. Videre er barna fullstendig trygge i sine fosterhjem, og en økning i samværene vil ikke forstyrre eller på annen måte ødelegge for barnas daglige omsorgssituasjon. Et samvær på tre timer hver annen måned vil gi bedre kontinuitet og bedre kvalitet enn dagens situasjon.
Det nedlegges slik påstand:
«1. A skal fortsatt ha foreldreansvaret for sin datter D, født -- -- 1993.
2. A skal ha samvær med sine barn B, født -- -- 1990, C, født -- -- 1992 og D, født -- -- 1993, fastsatt etter rettens skjønn.»
Ankemotparten, X kommune, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom er riktig. Den stemmer med Høyesteretts retningslinjer i tidligere saker og strider heller ikke mot våre internasjonale konvensjonsforpliktelser.
Etter barnevernloven §4-20 første ledd er det eneste vilkår for å frata biologiske foreldre foreldreansvaret at omsorgen allerede er fratatt dem. Men når siktemålet er adopsjon, må de tre vilkår i §4-20 tredje ledd bokstav a-c være oppfylt. Det er de i dette tilfellet.
Det er ikke omtvistet at fosterforeldrene er skikket til å oppdra D, jf. bokstav c. Videre er begge alternative vilkår i bokstav a oppfylt, D har allerede vært nær 6 år hos sine fosterforeldre, det er erkjent fra den ankende part at hun ikke vil være i stand til å overta omsorgen for D på lang tid. Slik kommunen ser det, må man gå ut fra at omsorgen ikke vil kunne tilbakeføres innen D er myndig. Dette oppfyller under enhver omstendighet kravet til varig manglende omsorg i første alternativ. Ifølge de sakkyndige for Høyesterett er også annet alternativ oppfylt, idet D nå har slik tilknytning til fosterforeldrene og sitt oppvekstmiljø, at en omplassering ville medføre alvorlige problemer for D.
Adopsjon vil være til barnets beste, bokstav b. Kommunen støtter seg her til de sakkyndige, hvoretter adopsjon fører til større trygghet for barnet, både med hensyn til følelsen av å høre til i familien - en oppfatning av å være eiet av sine adopsjonsforeldre - og med hensyn til varigheten av forholdet. Adopsjon vil altså lede til en større stabilitet og skaper en tilknytning som peker ut over myndighetsalderen. Adopsjon fjerner de rettslige bånd til mor, men disse bånd er allerede ganske tynne etter mange års omsorgsovertakelse. På den annen side mener kommunen at opprettholdelse av kontakten med biologisk mor er viktig. Dette syn deles av fosterforeldrene, og det må derfor kunne legges til grunn at A fortsatt vil kunne ha kontakt med D omtrent som nå.
Kommunen peker endelig på at status som adoptert barn i svært mange sammenhenger vil oppleves som mer positivt enn å være fosterbarn.
Konklusjonen er entydig og med stor sikkerhet at adopsjon er til Ds beste. Våre internasjonale forpliktelser fører ikke til andre resultater enn det som følger av barnevernloven.
Når det gjelder kravet om økt samværsrett i forhold til guttene og subsidiært også til D, viser kommunen til at spørsmålet må avgjøres ut fra det generelle prinsipp i barnevernloven §4-1 om hva som er til beste for barnet. Samværsrettens omfang må, slik lovens forarbeider gir uttrykk for, fastsettes ut fra omsorgsovertakelsens varighet. Her står vi overfor en meget langvarig omsorgsovertakelse, i praksis frem til myndighetsalder. Hittil har samværene med mor ikke hatt spesiell kvalitet. De sakkyndige har tilrådd en fortsettelse av dagens nivå, som tilfredsstiller barnas behov for å kjenne sitt biologiske opphav og å opprettholde kontakten. Kommunen slutter seg til dette.
X kommune har nedlagt slik påstand:
« Lagmannsrettens dom stadfestes. »
Mitt syn på saken:
Saken gjelder overprøving av et vedtak om tvangsinngrep etter barnevernloven, og behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Etter lovens §482 har retten full kompetanse - også med hensyn til vedtakets skjønnsmessige sider. Ved avgjørelsen skal situasjonen slik den fremtrer i dag legges til grunn.
Da fylkesnemnda 4. november 1994 og 8. februar 1995 besluttet å frata A omsorgen for B, C og D, var barna snart 4 år, 2 ½ år og 15 måneder gamle. Det fremgår av vedtakene at A den gang ikke var i stand til å gi sine barn den nødvendige omsorg, og forholdene var slik at de truet barnas liv og velferd. Nemndas saksbehandling var grundig, og hjelpetiltak hadde vært forsøkt før vedtaket om omsorgsfratakelse ble truffet. Det har hele tiden vært klart at fosterhjemsplasseringen ville bli langvarig.
Den 15. oktober 1997 fremmet barneverntjenesten i X sak for fylkesnemnda og foreslo at foreldremyndigheten over D ble fratatt hennes mor for å åpne for at fosterforeldrene kunne adoptere D. Fylkesnemnda fant at vilkårene for å frata foreldremyndigheten og å samtykke til adopsjon forelå. Om mors omsorgsevne uttaler nemnda:
« Fylkesnemnda viser til at alle instanser har vurdert at Ds plassering i fosterhjemmet ville bli av langvarig karakter. Dette ble slått fast trass i at jenta bare var snaut 1 ½ år da hun ble plassert, og at det ennå ikke var konstatert alvorlige skader hos jenta som følge av morens omsorgssvikt. Fylkesnemnda oppfatter at tidligere instanser bygget det langsiktige omsorgsperspektivet på vurderingen av morens endringspotensiale. Fylkesnemnda tenker da på de omfattende og kompliserte personlighetstrekk som knytter seg til hennes umodne personlighetsstruktur. Fylkesnemnda mener den sakkyndiges testresultater viser en kvinne med alvorlige personlighetsmessige vansker, og nemnda vurderer hennes endringspotensiale som meget begrenset. Trass i at den sakkyndige så visse positive tegn til endring i morens liv etter oppholdet på Æ, og at lagmannsretten mente at moren hadde gjort klare framskritt, kom samtlige instanser likevel til at D måtte forventes plassert i fosterhjem over lang tid. »
I lagmannsrettens dom, der vedtaket ble opprettholdt, bemerket retten at selv om A syntes å være inne i en positiv utvikling, ville hun i overskuelig framtid ha mer enn nok med å gi sin yngste datter, H, forsvarlig omsorg. De rapporter som nå er fremlagt for Høyesterett og som dels stammer fra tiden etter lagmannsrettens dom, fremhever og bestyrker en slik positiv utvikling. Det dreier seg om rapporter fra Y Heimen, der A og H fortsatt bor, fra Z barnevernsenter og fra psykolog Aslaug Haug.
Fra Y Heimens uttalelse 23. august 1999 siteres:
« Y Heimen har i tiden som har gått siden de flyttet inn sett en positiv utvikling hos både A og H. Vi ser at H er i god utvikling, og at A er mer tilgjengelig for råd og veiledning. ...Hun er ofte en positiv forsterkning i miljøet. Hun er hjelpsom og imøtekommende, og tar godt ansvar for seg og sitt. »
Z barnevernsenter uttaler 17. februar 2000:
« Mor fungerer i dag som en god støtte for andre mødre på mødrehjemmet, hun gir sitt barn god omsorg og arbeider med egen vekst og utvikling.
Z har tro på at den gode utviklingen mor er inne i vil fortsette, og kan på ingen måte støtte et deterministisk syn som går på at hun skal være varig uskikket til å ta seg av barn. »
Til slutt siterer jeg avslutningen i uttalelsen fra psykolog Aslaug Haug 18. november 2000:
« ... A, slik jeg kjenner og forstår henne i dag, er en person som arbeider hardt og målbevisst for å komme ut av gamle mønstre som har brakt så mye vondt inn i livet hennes. Hennes arbeid med å skape seg et trygt og selvstendig liv kommer til å fortsette. For hennes tre eldste barn vil det å få bli kjent med en mor som har klart å snu en negativ utvikling til en positiv utvikling være viktig. Dette punktet bør, etter min mening, også tillegges vekt. »
De sakkyndige for Høyesterett har i sin erklæring 10. november 2000 pekt på at A i dag har omsorgen for sin yngste datter, og at dette barnets utvikling og trivsel nå synes tilfredsstillende, likevel slik at omsorgen skjer innen en ramme av utstrakt støtte, hjelp og opplæring. Moren har selv gitt uttrykk for at hun ser det som ønskelig at hun en god tid fremover forblir på mødrehjemmet. Barnevernet støtter denne beslutningen. De sakkyndige finner at
« ... det knytter seg betydelig usikkerhet til om A har en selvstendig omsorgsevne for barn slik at hun i dag, overlatt til på egen hånd å skulle ta vare på H eller et annet barn, ville klare det på en tilfredsstillende måte. ...
Dertil kommer at vi vurderer morens omsorgsevne som lite robust i den forstand at hennes evne til å dra omsorg for barn er sårbar for negative ytre påvirkninger og sannsynligvis avhengig av hjelp og opplæring, og i noen grad også av at andre bidrar til å tilrettelegge rammebetingelser for omsorgsutøvelsen. Det at hun i dag med hjelp klarer å ta vare på sin yngste datter, som hun kjenner og som uten tvil har sin grunnleggende tilknytning til henne, tilsier ikke at hun skal kunne gi et annet barn som hun ikke har en slik relasjon til, tilfredsstillende omsorg. Dertil kommer at D vil ha større omsorgsbehov enn barn flest hvis hun skulle måtte oppleve å miste tilhørigheten til sine foreldre. Vår vurdering er derfor at det ikke foreligger noen sannsynlighet for at en tilbakeføring av omsorgen for D til hennes biologiske mor vil kunne ansees tilrådelig. »
Etter den bakgrunn jeg nå har skissert, går jeg over til å vurdere hvorvidt vilkårene for å frata foreldreansvaret og å gi samtykke til adopsjon foreligger, jf. barnevernloven §4-20. Rettslig sett er dette to spørsmål. I praksis vil det avgjørende være hvorvidt vilkårene for adopsjonssamtykke etter barnevernloven §4-20 tredje ledd er oppfylt. Bestemmelsen lyder slik:
« Samtykke kan gis dersom
a) det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet og
b) adopsjon vil være til barnets beste og
c) adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget.»
Det er enighet mellom partene at bokstav c) om fosterforeldrenes skikkethet er oppfylt. Ds tilværelse i fosterhjemmet har åpenbart vært vellykket, og også jeg legger til grunn at dette vilkåret er oppfylt.
Videre anser jeg at annet alternativ i vilkåret under bokstav a) er oppfylt, slik forholdene er i dag. Det må antas å kunne føre til alvorlige problemer for D om hun nå skulle flyttes ut av fosterhjemmet og miljøet omkring dette. Det er da ikke nødvendig å vurdere også første alternativ under bokstav a). Jeg bemerker likevel at det ikke kan anses realistisk at A vil kunne overta omsorgen for sine tre eldste barn i overskuelig framtid, og heller ikke for ett av dem. Spørsmålet om samtykke til adopsjon skal gis, må vurderes på denne bakgrunn.
Det vilkår som det er grunn til å gå nærmere inn på i denne saken, er bokstav b). Det er ikke nok at fosterhjemsplasseringen vil bli varig. Adopsjon må i tillegg være til barnets beste. Dette må sammenholdes med innledningsordene i §4-20, hvoretter samtykke til adopsjon « kan » gis, og som viser at det må foretas en konkret totalvurdering.
Jeg tar utgangspunkt i Rt-1991-557 der det er trukket opp generelle retningslinjer for fratakelse av foreldreansvar med sikte på adopsjon. I dommen heter det blant annet:
« Et vedtak om fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon innebærer, som særlig understreket i dommen i Rt-1990-1274 , et inngrep av mer definitiv karakter enn andre vedtak etter barnevernsloven; idet det skjer et varig brudd i rettsforholdet mellom barnet og dets biologiske foreldre og øvrige slekt. Dette er bakgrunnen for at Høyesterett også i flere andre avgjørelser har understreket at det må foreligge sterke grunner for å treffe et slikt vedtak, jfr Rt-1985-344 og Rt-1987-52. Jeg vil understreke at et vedtak om fratakelse av foreldreansvaret ikke må treffes uten at konsekvensene av de alternative ordninger på lengre sikt er skikkelig utredet og vurdert ut fra de konkrete forhold i den enkelte sak.
...
Jeg minner om at barnevernsloven bygger på at det gjennomgående vil være i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det og videre at foreldrene, selv om omsorgen må fratas dem, i alminnelighet har kontakt med barnet og foreldreansvaret for det. Vurderingen av hva som i det enkelte tilfelle er barnets beste, må i disse saker skje i lys av dette. Men dersom det likevel med relativ stor sikkerhet kan sies at det vil være best for barnet å bli adoptert, må dette være avgjørende; slik det er lagt til grunn i dommen i Rt-1982-1687 og Rt-1987-52. »
Av senere avgjørelser viser jeg særlig til Rt-1997-534, der førstvoterende med utgangspunkt i at adopsjon mot foreldrenes vilje krever sterke grunner, uttalte at dette tilsa at adopsjonssamtykke ikke gis med mindre « det med relativ stor sikkerhet kan sies at dette vil være best for barnet, ... ».
Under henvisning til at et vedtak om tvangsadopsjon er sterkt inngripende og irreversibelt, har Høyesterett gjentatte ganger understreket at vedtaket krever sterke grunner. Dette inngår i den helhetsvurdering som skal foretas av om adopsjonssamtykke bør gis. I denne vurderingen må det også ses hen til de krav som følger av Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK), som etter menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 gjelder som norsk lov. Før jeg ser på de konkrete forhold i saken, skal jeg redegjøre noe nærmere for dette.
EMK artikkel 8 beskytter familielivet. Inngrep fra det offentlige kan bare finne sted på de vilkår som er angitt i bestemmelsens annet ledd. Praksis i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) viser riktignok at meget på dette området overlates til de nasjonale myndighetene. EMD har særlig villet sikre seg at saksbehandlingen i slike saker er forsvarlig, og at de berørte parter får uttale seg. Men når det gjelder begrensning av samvær og annen kontakt mellom foreldre og barn - herunder bortadoptering mot foreldrenes vilje - har domstolene også vurdert om grunnene for inngrepet er tilstrekkelige, jf. Erik Møse i Karnov - Norsk kommentert lovsamling 1999 side 3066.
En sentral avgjørelse her er Johansen v. Norge ( EMD-1990-17383), Reports of Judgments and Decisions for 1996 side 979. Saken dreide seg om fratakelse av omsorg like etter fødselen, og deretter fratakelse av foreldremyndighet med sikte på adopsjon da barnet var seks måneder gammelt, og er ikke direkte sammenlignbar med vår sak. Men den generelle rettsoppfatning som fremkommer i dommens premiss 78 annet ledd, er kommet til uttrykk både i tidligere og senere saker, jf. eksempelvis Söderbäck v. Sverige ( EMD-1994-24484) 28. oktober 1998, der EMD riktignok fant at retten til familieliv ikke var krenket ved adopsjon av barn til morens ektemann uten samtykke fra barnets biologiske far. Barnet hadde levd hos moren siden fødselen og hadde nær kontakt med ektemannen. Kontakten med den biologiske far hadde vært meget begrenset, og det var på tidspunktet for adopsjon lenge siden biologisk far hadde hatt kontakt med barnet.
For sammenhengens skyld siterer jeg hele premiss 78 fra Adele Johansen-saken ( EMD-1990-17383):
« Domstolen finner at overtakelsen av omsorgen for et barn normalt bør anses som et foreløpig tiltak som skal oppheves så snart omstendighetene tillater det, og at ethvert iverksettelsestiltak når det gjelder midlertidig omsorg bør være i samsvar med det endelige mål å forene den biologiske forelder og barnet (se særlig den ovennevnte Olssondommen (nr. 1) ( EMD-1983-10465), side 36, pkt 81). I denne forbindelse må det finnes en rimelig balanse mellom barnets interesse i å forbli i offentlig omsorg og forelderens interesse i å bli gjenforent med barnet (se for eksempel den ovennevnte Olssondommen (nr 2) ( EMD-1987-13441), side 35-36, pkt 90, og den ovennevnte Hokkanendommen ( EMD-1992-19823 ), side 20, pkt 55). Ved denne avveiningen vil Domstolen legge spesiell vekt på hva som er best for barnet, noe som, avhengig av art og alvor, kan gjøre at forelderens interesser må settes til side. Forelderen kan, som hevdet av staten, i særdeleshet ikke være berettiget etter konvensjonens artikkel 8 til at det treffes tiltak som ville skade barnets helse og utvikling.
I denne sak har klageren blitt fratatt sitt foreldreansvar og sin rett til samvær i forbindelse med varig plassering av datteren i fosterhjem med sikte på adopsjon av fosterforeldrene (se punktene 17 og 22 ovenfor). Disse tiltakene var spesielt vidtrekkende idet de fratok klageren sitt familieliv med barnet og de var ikke i samsvar med målet om å gjenforene dem. Slike tiltak bør bare anvendes i ekstraordinære tilfeller (« exceptional circumstances ») og kan bare rettferdiggjøres hvis de er motivert av et dominerende hensyn til barnets beste (« overriding requirement to the child's best interests ») ... »
Det er etter min mening nærliggende å forstå vilkåret etter norsk rettspraksis om at det må foreligge sterke grunner for å samtykke til adopsjon mot biologisk forelders vilje, i lys av det som her sies, især kravet om at slike tiltak bare bør anvendes i ekstraordinære tilfeller. Jeg tilføyer at jeg ikke finner grunnlag for å begrense betydningen av den prinsipielle uttalelsen i Adele Johansen-saken ( EMD-1990-17383) til tilfeller der barnet er blitt fratatt moren som spedbarn.
Spørsmålet er så om det er grunnlag for å gi samtykke til adopsjon i vår sak. For ordens skyld presiserer jeg at vurderingen skal skje konkret, jf. Rt-1991-557.
Til fordel for adopsjon har de sakkyndige for Høyesterett fremhevet slike forhold som i sin alminnelighet tilsier at det er bedre for barn å bli adoptert enn å forbli fosterbarn: Det sentrale er at adopsjon gir barna en større grad av tilhørighet og samhørighet i familiesituasjonen, noe som psykologisk og sosialt fremmer deres trygghet. De sakkyndige uttrykker det slik at det er best for barn « å bli trygt og godt eid av sine foreldre ». Generelt sett er det ikke vanskelig å se at dette må være riktig. Det virker innlysende at det gjennomgående er slik. Men etter mitt syn kan det ikke være uproblematisk å la denne type generelle forhold begrunne et vedtak i en konkret sak. Tilsvarende gjelder dersom det på generelt grunnlag ses som en fordel at foreldremyndigheten ved adopsjonen vil gå over til adoptivforeldrene.
Det er ifølge de sakkyndige ingen spesielle faktorer knyttet til D og hennes situasjon som på individuelt grunnlag taler til fordel for adopsjon. Det bærende argument er den generelle erfaring at adopsjon styrker barnets trygghet hos adoptivforeldrene. Samtidig har de sakkyndige gitt uttrykk for at D vil bli tatt hånd om og gitt kjærlighet og omsorg i like stor grad uavhengig av adopsjonsforholdet. Det er ikke anført at moren vil misbruke sitt foreldreansvar dersom adopsjon ikke iverksettes. Det er heller ikke noe individuelt preget argument at tilbakeføring av omsorgen ikke synes å være aktuell. Tvert om er dette en generell forutsetning for gjennomføring av tvangsadopsjon.
Nå kan det imidlertid hevdes at heller ikke de negative sidene ved en adopsjon, som består i at båndene til biologiske foreldre rives over, er så sterkt fremtredende i saken. D ble fjernet fra mors omsorg da hun var 15 måneder gammel. Hun har siden hatt begrenset samvær med mor - fra februar 1998 to ganger i året à to timer. Tilknytningen kan for så vidt sies ikke å være så sterk. Det er likevel klart, og det er også understreket av de sakkyndige, at det er viktig for D fortsatt å ha kontakt med mor. Riktignok er det sannsynlig at en viss kontakt vil bli opprettholdt også etter en adopsjon. Dette tilsies etter min mening ikke så meget av at fosterfar har uttalt at « det er viktig at D fremdeles kan besøke sin mor en til to ganger i året », men først og fremst av at D omgås sine to brødre, og at den samlede situasjon for barna gir en viss trygghet for at kontakten både med moren og med H vil bli opprettholdt. Dette gjelder selv om det, som de sakkyndige har pekt på i Høyesterett og som ikke er så uvanlig i slike saker, knytter seg en viss usikkerhet til mors psykologiske reaksjoner på en dom i hennes disfavør - om hun har styrke til å opprettholde kontakten etter at barnet er bortadoptert. Men det er grunn til å understreke at all kontakt etter en adopsjon vil være avhengig av adoptivforeldrenes bestemmelse.
Det er altså hovedsakelig generelle erfaringssetninger bygd på at langvarige fosterforhold har best av å gå over i adopsjon, som taler for adopsjon i vårt tilfelle. Som utgangspunkt kan generelle antakelser - basert på sammenlignende undersøkelser av hvordan det er gått med fosterbarn som er adoptert i forhold til barn som ikke er det, eller som er tilbakeført til sine biologiske foreldre - ikke uten videre være avgjørende i et konkret tilfelle. I varierende grad vil slike generelle betraktninger måtte suppleres med spesifikke og individuelle forhold. I vår sak synes slike forhold i liten grad å være til stede.
Høyesterett har flere ganger fremhevet at forholdet mellom barnet og dets biologiske foreldre må tillegges stor vekt i den skjønnsmessige helhetsvurdering som må foretas, og at dette især må gjelde hvis det, som det heter i dommen i Rt-1991-557, « ikke kan fastslås med særlig grad av sikkerhet hvilken ordning som alle forhold tatt i betraktning vil være den beste for barnet ».
Jeg finner i denne forbindelse grunn til å peke på at mor hele tiden har hatt kontakt med D, riktignok i begrenset omfang. Moren har i den senere tid gjennomgått en nærmest oppsiktsvekkende utvikling til det bedre, en utvikling som riktignok ikke har vart lenge og som etter alt å dømme er sårbar. I vurderingen av potensialet ikke minst av samværsordningen mellom mor og datter er denne utviklingen viktig. Ut fra den er det berettiget håp om at mor med basis i samværsretten, vil kunne utvikle forholdet til sine barn i positiv retning. Som påpekt av psykolog Haug, må det også antas å være viktig for barna å bli kjent med en mor som har klart å snu en utvikling på denne måten. En adopsjon vil kunne forstyrre utviklingen, dels ut fra forskjellen i barnas rettsstilling overfor mor og kanskje også dersom samværsretten - som da bare ville omfatte guttene - utvides, noe jeg kommer tilbake til. I helhetsvurderingen må tilknytningen mellom D, hennes søsken og deres biologiske mor tillegges betydning.
Etter dette finner jeg det vanskelig å fastslå med den nødvendige sikkerhet at vi står overfor en situasjon der sterke grunner tilsier at det vil være til Ds beste å gjennomføre en adopsjon nå.
Jeg går så over til omfanget av samværsretten.
Samværsretten er i dag begrenset til to ganger i året à to timers varighet. De sakkyndige behandler ikke spørsmålet om samværsrett inngående, men anbefaler at samværet holdes på dagens nivå, og at en eventuell utvidelse bør skje i antall timer, ikke i antall ganger.
Jeg finner at samværsretten må utvides. Barn har i utgangspunktet en rett til å bli kjent med sine foreldre. Det kan vanskelig oppnås ved et besøk hvert halvår begrenset til to timer. Etter mitt syn skal det særlige grunner til for å begrense samværsretten så sterkt. Jeg peker i denne forbindelse på at også denne retten er vernet av EMK. Det må etter domstolens praksis være klart at slike innskrenkninger krever sterke grunner.
Jeg legger til grunn at samværsretten har vært utnyttet fullt ut av barnas mor overfor alle tre, og at det ikke har knyttet seg problemer til selve avviklingen av samværene. Vedrørende guttene er det tidligere rapportert at møtene var vanskelige, men de sakkyndige uttaler nå at møtene er hyggelige. I forhold til D synes møtene å ha betydd mindre, men de har ikke budt på problemer. Når dette er dagens situasjon, kan en begrensning av samværsretten til én gang hvert halvår etter min oppfatning ikke forsvares. Jeg viser også til hva jeg tidligere har sagt om mors utvikling den senere tid.
Jeg finner at samværene på det nåværende tidspunkt bør utvides til fire ganger i året. Varigheten bør være tre timer pr. gang.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
1. A fratas ikke foreldreansvaret for sin datter, D, født --. -- 1993.
2. A skal ha rett til samvær med D og med sine to sønner, B og C, 4 - fire - ganger i året. Samværene skal ha en varighet på 3 - tre - timer.
Dommer Bruzelius: Jeg er kommet til at fylkesnemndas vedtak om å frata moren foreldreansvaret og samtykke i at fosterforeldrene får adoptere D, bør stadfestes. Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder mors rett til samvær med barna.
Foreldreansvars- og adopsjonssaken gjelder en pike som i dag er 7 år gammel og som har bodd i sitt nåværende fosterhjem fra hun var 16 måneder gammel. Det må, slik fylkesnemnda og de tidligere rettsinstanser har gjort, legges til grunn at fosterhjemsplasseringen av D vil vedvare frem til myndighetsalderen, 18 år. Jeg mener også at det for drøftelsen av de rettslige spørsmål saken reiser, må legges til grunn at Ds grunnleggende tilknytning i dag er hos fosterforeldrene som i psykologisk og sosial forstand er hennes foreldre, slik de sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for.
Jeg er enig med førstvoterende i at de bestemmelser som får anvendelse er barnevernloven §4-20 jf. §4-1 jf. også Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8.
Barnevernloven §4-20 første ledd åpner for at fylkesnemnda kan ta foreldreansvaret fra de biologiske foreldre, mens annet og tredje ledd åpner for at fylkesnemnda, når det er truffet vedtak etter første ledd, kan samtykke til adopsjon, såfremt vilkårene i tredje ledd er til stede. Slik paragrafen er bygget opp er det tale om to prinsipielt atskilte vedtak, dog slik at et vedtak om samtykke til adopsjon forutsetter at foreldreansvaret er tatt. Når hensikten med et vedtak etter første ledd er å åpne for en adopsjon, vil det avgjørende i praksis være om vilkårene etter tredje ledd er oppfylt, og om det er riktig å samtykke i adopsjon. Vedtak etter første ledd og samtykke etter annet ledd forutsetter begge utøvelse av et konkret skjønn. Etter min mening er det ved denne skjønnsutøvelsen at fylkesnemnda - og domstolene i sin etterfølgende prøving av vedtakene - må vurdere om også de krav som stilles med hjemmel i EMK artikkel 8 annet ledd for å godta at et inngrep i biologisk forelders rett til familieliv med sitt barn, er oppfylt.
Jeg behandler først vilkårene i barnevernloven §4-20 tredje ledd for samtykke til adopsjon, og slutter meg til førstvoterendes konklusjon for så vidt gjelder vilkårene i bokstav c og bokstav a annet alternativ. Etter min mening er imidlertid også vilkåret etter første alternativ i bokstav a oppfylt. Selv om mor nå gir den yngste datteren, H, en forsvarlig omsorg, legger jeg, som de sakkyndige for Høyesterett, til grunn at mors omsorg for dette barnet « skjer innen en ramme av utstrakt støtte, hjelp og opplæring », og at hennes selvstendige omsorgsevne for denne datteren ennå ikke kan vurderes. Ut fra de opplysninger som foreligger, fremstår det for meg, som for førstvoterende, som urealistisk at mor i overskuelig fremtid vil ha tilstrekkelig omsorgsevne for sine tre eldre barn, og neppe heller for ett av dem. Jeg peker på at sønnene har behov for atskillig hjelp og oppfølging.
Jeg nevner at moren har oppholdt seg i Y Heimen fra få måneder etter fødselen av H. De uttalelser som førstvoterende har omtalt, om hennes positive utvikling i den senere tid, er gitt under oppholdet der. I følge de sakkyndige for Høyesterett har mor fortsatt behov for opphold i Y Heimen, og hun vil ha behov for hjelp og oppfølging om hun skulle flytte for seg selv.
Selv om jeg er enig i at mor i løpet av det siste året har vist stor framgang i å mestre sitt liv, mener jeg at det hefter slik betydelig usikkerhet ved mors evne til å ha omsorg for ett eller flere av sine barn i tillegg til H, at jeg finner å måtte legge til grunn at det er sannsynlig at hun varig ikke vil kunne gi D forsvarlig omsorg. Jeg peker dessuten på at en tilbakeføring til mor av ett eller flere av de fosterhjemsplasserte barna vil stille særdeles store krav til mors omsorgsevne på grunn av den tilknytning de nå har til sine fosterforeldre og de miljøer hvor de har bodd i mer enn fem år.
Jeg er heller ikke enig med førstvoterende når han etter en konkret vurdering uttaler at det er vanskelig å fastslå at vi står overfor en situasjon der sterke grunner tilsier at det vil være til Ds beste å gjennomføre en adopsjon nå.
Adopsjon er et vedtak med inngripende virkninger, og det må - som førstvoterende uttaler - foreligge sterke grunner for å gi samtykke til adopsjon mot de biologiske foreldres vilje, og stor sikkerhet for at adopsjonen vil være til barnets beste.
I vår sak er det, som nevnt, tale om en syv år gammel jente som har sin grunnleggende tilknytning i sosial og psykologisk forstand til fosterforeldrene. En adopsjon vil bidra til å styrke hennes følelse av å høre til hos fosterforeldrene, som hun ser på som sin mor og far. Det er særdeles viktig for et barns utvikling å oppleve et trygt og godt tilknytningsforhold til sine sosiale foreldre. Den posisjon i forhold til fosterforeldrene som en adopsjon innebærer, vil gi D en tilhørighet og trygghet i årene fremover, også etter myndighetsalderen da fosterhjemsforholdet opphører. En adopsjon vil videre sikre at D får vokse opp uten fare for at det blir reist sak om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven §4-21. Etter min vurdering taler disse virkninger av en adopsjon sterkt for at adopsjon vil være til Ds beste. Jeg legger dessuten noe vekt på at reelle hensyn taler for at de som har omsorgen for et barn og som reelt sett fungerer som foreldre, også bør ivareta de funksjoner som følger av foreldreansvaret.
Jeg er imidlertid enig med førstvoterende i at det i vurderingen av hva som er til barnets beste, må vektlegges at en adopsjon innebærer at de rettslige båndene til den biologiske familien opphører, jf. sitatet fra Rt-1991-557 som er tatt inn i førstvoterendes votum. Vedtaket om fratakelse av foreldreansvaret for å åpne for adopsjon ble imidlertid der opprettholdt. I dommen heter det på side 562:
« ... Avgjørelsen av dette spørsmålet må bero på en samlet og konkret vurdering av de kryssende hensyn. Noen av disse hensyn er av generell karakter; det vil si hensyn som vanligvis - men med varierende styrke - gjør seg gjeldende i slike saker, mens andre hensyn er spesielle for denne saken. Etter mitt syn kan det bare i begrenset utstrekning oppstilles generelle prinsipper om hvordan disse hensyn skal avveies mot hverandre. »
De faktiske omstendigheter i vår sak er noe spesielle. D har regelmessig kontakt med sine to eldre brødre, og fosterforeldrene til de tre barna har et personlig vennskapsforhold. D går på samme skole som broren C. Jeg legger til grunn at kontakten mellom søsknene vil vedvare. D har dessuten kontakt med sin biologiske mor og sin halvsøster. Fosterforeldrene har uttalt at de er innstilt på at D også fremover skal ha kontakt med sin mor og halvsøster, og de sakkyndige for Høyesterett har bekreftet at dette kan legges til grunn. Jeg mener derfor at det kan legges vekt på dette ved en samlet vurdering, jf. Rt-1991-557. D har i dag meget begrenset tilknytning til sin mor. Disse omstendigheter medfører at en adopsjon i den foreliggende sak ikke vil innebære noe faktisk brudd med den biologiske familie. - Slik jeg ser argumentene for og mot adopsjon i denne saken, er jeg kommet til at det vil være til beste for D at det blir gitt samtykke til adopsjon, og at vilkåret i bokstav b således er oppfylt.
Den ankende part har pekt på at brødrene ikke nå vil bli adoptert av sine fosterforeldre, og at en adopsjon av D vil innebære en forskjellsbehandling av søsknene. Jeg nevner at de tre allerede i dag har forskjellige slektsnavn. En gjennomføring av en adopsjon av D vil, slik jeg vurderer opplysningene i saken, neppe få noen betydning for forholdet mellom søsknene. Førstvoterende har antydet at det vil kunne medføre problemer for D at mors samvær med brødrene utvides, slik han har gått inn for, og som jeg er enig i. Han har også pekt på at mors psykologiske reaksjoner på en dom i sin disfavør, kan vanskeliggjøre kontakten med D. Som jeg har nevnt, er fosterforeldrene innstilt på fortsatt kontakt mellom biologisk mor og D, og jeg er derfor ikke enig i at dette er et forhold som taler mot at adopsjon av D vil være til hennes beste.
Min konklusjon blir således at vilkårene i barnevernloven §4-20 tredje ledd for samtykke til adopsjon er til stede. Som jeg har pekt på, må imidlertid de vilkår EMK artikkel 8 stiller for inngrep i retten til familieliv også være oppfylt før det kan treffes vedtak etter barnevernloven §4-20 første ledd og gis samtykke etter annet ledd. Som førstvoterende har redegjort for, viser praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at domstolen prøver om grunnene for inngrep var tilstrekkelige i saker hvor nasjonale myndigheter har begrenset eller avskåret samvær og annen kontakt mellom barn og foreldre.
Utgangspunktet for EMDs prøving er at « overtakelsen av omsorgen for et barn normalt bør anses som et foreløpig tiltak som skal oppheves så snart omstendighetene tillater det, og at ethvert iverksettelsestiltak når det gjelder midlertidig omsorg bør være i samsvar med det endelige mål å forene den biologiske forelder og barnet », se §78 første ledd i Johansen v. Norge ( EMD-1990-17383), som førstvoterende har gjengitt i sitt votum. Norsk barnevern har samme hovedmålsetting. Jeg peker imidlertid på at barnevernets muligheter for å kunne gjennomføre dette hovedmålet svekkes eller forsvinner i noen tilfeller hvor omsorgsovertakelsen etter en vurdering av foreldrenes omsorgsevne må forutsettes å bli varig, og særlig når barnet dessuten får en slik tilknytning til fosterforeldrene at det opplever dem som sine reelle foreldre. Gjenforening vil her innebære fare for skade på barnet. Jeg mener at EMD er enig i at målet om gjenforening må oppgis i slike situasjoner, jf. Johansen v. Norge ( EMD-1990-17383), hvor domstolen, i §78 første ledd i.f. understreker at « [f]orelderen kan som hevdet av staten, i særdeleshet ikke være berettiget etter konvensjonens artikkel 8 til at det treffes tiltak som ville skade barnets helse og utvikling ».
Førstvoterende har vist til at domstolen i samme §78 annet ledd krever at tiltak som benyttes skal være i samsvar med målet om gjenforening, og at tiltak som fratar en forelder hans/hennes familieliv med barnet bare bør « anvendes i ekstraordinære tilfeller (« exceptional cicumstances ») og bare kan rettferdiggjøres hvis de er motivert av et dominerende hensyn til barnets beste (« overriding requirement to the child's best interests »). »
Som jeg har nevnt, må det forutsettes at en gjenforening i vår sak vil være til skade for Ds helse og utvikling. Det er således ikke grunnlag for å bygge på en målsetting om at mor skal få tilbake omsorgen for henne. Rettsvirkningene av en adopsjon er imidlertid, som allerede nevnt, så inngripende, at adopsjonen bare kan være i samsvar med EMK artikkel 8 dersom det er klart at det vil være til beste for barnet.
Jeg mener dette vilkåret er oppfylt i denne sak. Slik jeg ser det, er det i det vesentlige de samme hensyn som må vektlegges som ved vurderingen av om adopsjonen vil være til beste for barnet etter barnevernloven §4-20 tredje ledd bokstav b.
Jeg nevner i denne forbindelse at saksforholdet i den foreliggende sak atskiller seg vesentlig fra forholdene i saken Johansen v. Norge ( EMD-1990-17383 ). I den saken ble barnet tatt fra moren få dager etter fødselen, og var under barnevernets omsorg til foreldremyndigheten med sikte på adopsjon ble fratatt ca 5 måneder senere. I den foreliggende sak hadde moren omsorgen for barnet i 15 måneder før omsorgen ble overtatt av barnevernet på grunn av alvorlig omsorgssvikt, og dette skjedde først etter at barnevernsmyndighetene hadde forsøkt andre tiltak.
Den ankende part har anført at dersom fylkesnemndas vedtak opprettholdes, er det åpnet for adopsjon mot de biologiske foreldrenes vilje, i svært mange tilfelle av fosterhjemsplassering. Jeg er ikke enig i dette, og peker for det første på at adopsjon på grunnlag av samtykke fra barnevernsmyndighetene, ikke er særlig vanlig. I NOU 2000:12 opplyses på side 151 at det i 1993 og 1994 ble truffet i gjennomsnitt 33 vedtak om fratakelse av foreldreansvar per år og at det for samme periode ble gitt samtykke til adopsjon i 25 saker per år. Ved utgangen av 1998 var det registrert 4.198 barn under omsorg som var plassert i fosterhjem, jf. side 144. Det fremgår også at selv om plasseringen i fosterhjem i prinsippet er midlertidig, og barnet skal tilbakeføres til sine foreldre så snart de er i stand til å gi barnet tilstrekkelig omsorg, vokser en stor andel av de barna som plasseres i fosterhjem også opp i fosterhjem. Det ser imidlertid ut som om en stor andel av barna bytter fosterhjem, se side 145.
Førstvoterende har uttalt at argumentene for adopsjon i denne sak er generelle erfaringssetninger bygd på at langvarig fosterforhold har best av å gå over i adopsjon, og at slike generelle betraktninger bare i liten grad er supplert med spesifikke og individuelle forhold. Jeg tillegger - ut fra en vurdering av hva som er til barnets beste - disse generelle erfaringssetningene noe større vekt enn førstvoterende. I vår sak er situasjonen for øvrig at D i dag ikke har noen vesentlig tilknytning til mor, og at en tilbakeføring av omsorgen til moren ikke kan gjennomføres uten skadevirkninger for piken. Det kan etter min mening ikke stilles krav om at det må påvises spesielle, individuelle fordeler i tillegg til dette. Det vil være høyst uklart hvilke momenter som i så fall kunne være relevante, og de ville neppe være vesentlige ved en samlet vurdering av hva som er best for barnet.
Min konklusjon er derfor at det også ut fra hensynet til barnets beste er riktig å godta fylkesnemndas vedtak om å frata moren foreldreansvaret og samtykke til adopsjon i denne sak.
Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.
Dommar Utgård: Det same.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bruzelius.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
dom:
1. A fratas ikke foreldreansvaret for sin datter, D, født -- -- 1993.
2. A skal ha rett til samvær med D og med sine to sønner, B og C, 4 - fire - ganger i året. Samværene skal ha en varighet på 3 - tre - timer.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
