Barnevernsrelatert kjennelse fra Høyesterett avsagt 22.januar 2013

Lenke til denne: http://www.lovdata.no/hr/hr-2013-00115-u.html

Innhold:


Norges Høyesteretts ankeutvalg – Kjennelse.
INSTANS: Norges Høyesteretts ankeutvalg – Kjennelse.
DATO: 2013-01-22
PUBLISERT: HR-2013-115-U
STIKKORD: Strafferett. Omsorgsovertakelse.
SAMMENDRAG: Ankeutvalget uttalte at akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 ikke medfører at omsorgen for barnet blir overført til barnevernet på en måte som ble omfattet av strl. § 216. Dette forutsetter omsorgsovertakelse etter § 4-12 eller § 4-8. Lagmannsrettens fengslingskjennelse ble opphevet.
Henvisninger: LOV-1902-05-22-10-§216 (Strl), LOV-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl), LOV-1992-07-17-100-§4-6 (Bvl), LOV-1992-07-17-100-§4-8 (Bvl)
SAKSGANG: Gulating lagmannsrett – Høyesterett HR-2013-115-U, (sak nr. 2013/118), straffesak, anke over kjennelse.
PARTER: A (advokat Tom Erik Vestrheim) mot Den offentlige påtalemyndighet.
FORFATTER: Stabel, Webster og Matheson.


Henvisninger i teksten: LOV-1915-08-13-5-§125 (Dl), LOV-1915-08-13-5-§130 (Dl), LOV-1981-05-22-25-§388 (Strpl), LOV-1992-07-17-100-§4-16 (Bvl), LOV-1992-07-17-100-§8-1 (Bvl)


(1)
Saken gjelder videre anke over kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.

(2)
A ble ved siktelse 12. desember 2012 sikte for overtredelse av straffeloven § 216. Grunnlaget for siktelsen var at hun hadde unndratt to av sine barn fra barnevernets omsorg.

(3)
Barnevernet i X kommune hadde 10. desember 2012 fattet vedtak om plassering av de to barna utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-6.

(4)
Jæren tingrett avsa 13. desember 2012 kjennelse om løslatelse. Kjennelsen ble påanket til Gulating lagmannsrett og anken ble gitt oppsettende virkning. Gulating lagmannsrett avsa 21. desember 2012 kjennelse om fengsling frem til 10. januar 2013 klokken 13.00. Høyesterett avsa 10. januar 2013 kjennelse om at ankesaken ble hevet.

(5)
Stavanger tingrett avsa 10. januar 2013 kjennelse med slik slutning: « 1. A, født *.*.1976, løslates.
2. Rettsmøtet den 10. januar 2013 kl. 10.00 i sak 13-004417ENE-STAV går for lukkede dører, jf. domstolloven § 125 første ledd bokstav b.
3. Kjennelsen unntas offentlighet, jf. domstolloven § 130 første ledd bokstav a. »



(6)
Tingrettens kjennelse ble påanket til Gulating lagmannsrett og anken ble gitt oppsettende virkning.

(7)
Gulating lagmannsrett avsa 15. januar 2013 kjennelse med slik slutning: « A, født *.*.1976, kan holdes i varetektsfengsel inntil 7. februar 2013 klokken 15.00. Hun kan undergis brev- og besøkskontroll i samme periode. »



(8)
A har anket kjennelsen inn for Høyesterett. Anken gjelder lovtolkingen. Utvalget forstår anken slik at det er anført at lagmannsretten har tolket barnevernloven § 8-1 uriktig når den legger til grunn at X kommune var kompetent til å fatte vedtak om akuttplassering etter barnevernloven § 4-6. Videre forstås anken slik at det anføres at lagmannsretten har tolket straffeloven § 216 uriktig når den legger til grunn at et vedtak etter barnevernloven § 4-6 medfører at omsorgen for barnet kan anses overført til barnevernet på en måte som omfattes av straffeloven § 216.

(9)
Det er nedlagt slik påstand: « Lagmannsrettens kjennelse oppheves. »



(10)
Påtalemyndigheten har inngitt merknader og i hovedsak sluttet seg til lagmannsrettens begrunnelse.

(11)
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand: « Anken forkastes. »



(12)
Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke over kjennelse. Utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 388. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolking, som utvalget kan prøve.

(13)
Utvalget behandler først spørsmålet om barnevernets vedtak er truffet av kompetent myndighet. Her forstår utvalget lagmannsretten slik at den legger til grunn at barna på det aktuelle tidspunktet faktisk oppholdt seg hos sin mormor i X, og at dette oppholdet hadde mer enn et tilfeldig preg. Det var dermed X kommune som hadde ansvaret.

(14)
Dette er ikke utslag av en uriktig lovforståelse. Det følger av barnevernloven § 8-1 at barneverntjenesten skal yte tiltak etter loven til alle som oppholder seg i kommunen. I Ot.prp.nr.44 (1991-1992) heter det: « Denne bestemmelsen legger ansvaret for å yte tjenester etter loven til oppholdskommunen. Det er barnets og ikke foreldrenes oppholdskommune som er avgjørende. Med oppholdskommune menes der barnet til enhver tid oppholder seg. Dette vil vanligvis være barnets bostedskommune. Men også ved mer midlertidig opphold vil det være oppholdskommunen som skal gi hjelp etter loven. Det er ikke adgang til å henvise et barn til dennes bostedskommune. »



(15)
Utvalget må så vurdere om lagmannsretten har tolket straffeloven § 216 riktig når den legger til grunn at et akuttvedtak etter barnevernloven gjør at omsorgen er overtatt av barnevernet på en måte som omfattes av straffeloven § 216.

(16)
Straffeloven § 216 første ledd lyder: « Med fengsel inntil 3 år straffes den som bevirker eller medvirker til at en umyndig ulovlig unndras eller holdes unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg. På samme måte straffes den som tar en umyndig ut av landet eller holder tilbake en umyndig i utlandet og ved det ulovlig unndrar eller medvirker til å unndra den umyndige fra noen som har foreldreansvar eller som har omsorgen etter barnevernloven. »



(17)
Spørsmålet er om et akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 gjør at barna er i barnevernets omsorg, jf. « vedkommendes omsorg ».

(18)
I Rt-1995-687 ble det pekt på at bestemmelsen skriver seg fra 1902, uten senere å ha blitt revidert opp mot nye begreper som er innarbeidet i barnelovgivningen. Ordet omsorg i bestemmelsen kunne derfor ikke uten videre antas å ha samme betydning som det nå hadde fått innen barneretten. Men utviklingen av begrepene burde likevel tillegges betydning ved tolkingen. Så het det: « Ut fra det nevnte antar jeg at 'omsorg' i straffeloven § 216 må bety det som i barneloven § 34 kalles å 'bu saman med fast', og som gjerne betegnes som 'den daglige omsorg'. I barnevernloven av 1992 er det å bo fast sammen med barnet nettopp betegnet som 'omsorg'. Omsorg er i dag i barneretten noe annet enn foreldreansvar, som er en restkompetanse med et vesentlig mer begrenset praktisk innhold, jf. barneloven § 34 og barnevernloven § 4-20. »



(19)
I Rt-1999-1342 uttalte førstvoterende om rekkevidden av § 216: « Bestemmelsen rammer den som ulovlig unndrar en umyndig 'fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg'. I en dom i Rt-1995-687 uttalte Høyesterett at bestemmelsen beskytter den som har den daglige omsorgen for barnet. En omfattende samværsrett ble i denne saken ikke likestilt med det å ha den daglige omsorgen for barnet. Det var ikke nødvendig for Høyesterett å ta standpunkt til om straffeloven § 216 får anvendelse i forholdet mellom foreldre som har inngått avtale om delt omsorg, men førstvoterende bemerket at det etter hans mening hadde 'mest for seg å fortolke bestemmelsen slik at den ikke gjelder slike tilfelle'. »



(20)
Utvalget legger etter dette til grunn at begrepet omsorg må forstås på samme måte etter barnevernloven. Det vil si at det må foreligge et vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 eller § 4-8, jf. § 4-16 om når omsorgen går over på barnevernet.

(21)
I denne saken er det truffet et midlertidig vedtak etter § 4-6 annet ledd, som lyder slik: « Er det fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten uten samtykke fra foreldrene umiddelbart treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. »



(22)
Ut fra ordlyden, og plasseringen i loven, er dette ikke omsorgsovertakelse i formell forstand. Det er heller intet i forarbeidene som tyder på at man har ment å oppfatte det som en omsorgsovertakelse. Utvalget viser også til Ofstad/ Skar, Barnevernloven, 1999, der det på side 67 sies følgende: « Et midlertidig vedtak etter § 4-6 annet ledd har som formål å sikre et barn som ellers er uten forsvarlig omsorg. Det midlertidige vedtaket innebærer imidlertid ikke at omsorgsansvaret formelt sett overføres til barneverntjenesten. Det må derfor legges til grunn at en akuttplassering ikke i seg selv gir barneverntjenesten adgang til å igangsette omfattende utredninger eller behandling av barnet uten at dette skjer i samarbeid med foreldrene. »



(23)
Lagmannsretten har derfor bygget på en feilaktig lovforståelse, og kjennelsen må oppheves.

(24)
Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:


Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Har saken vært omtalt tidligere tro ...

Forstår saken slik, Mor A hadde plassert sine to barn hos sin egen mor, barnas Mormor i kommune X. Barneverntjeneste X plasserte barna akutt etter Bvl § 4-6.

Siterer:
" I denne saken er det truffet et midlertidig vedtak etter § 4-6 annet ledd, som lyder slik:
« Er det fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten uten samtykke fra foreldrene umiddelbart treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. »


Ut fra ordlyden, og plasseringen i loven, er dette ikke omsorgsovertakelse i formell forstand. Det er heller intet i forarbeidene som tyder på at man har ment å oppfatte det som en omsorgsovertakelse. Utvalget viser også til Ofstad/ Skar, Barnevernloven, 1999, der det på side 67 sies følgende:
« Et midlertidig vedtak etter § 4-6 annet ledd har som formål å sikre et barn som ellers er uten forsvarlig omsorg. Det midlertidige vedtaket innebærer imidlertid ikke at omsorgsansvaret formelt sett overføres til barneverntjenesten. Det må derfor legges til grunn at en akuttplassering ikke i seg selv gir barneverntjenesten adgang til å igangsette omfattende utredninger eller behandling av barnet uten at dette skjer i samarbeid med foreldrene. »


Ved akuttvedtak etter Bvl §4-6 tar barnevernet over "daglig omsorg", midlertidig og i forståelse/samarbeid med foreldre som fremdeles har foreldrerett/ansvar. Slik oppfatter jeg det.

Men barnevern og påtalemyndighet forstår ikke lovverket, og framstiller Mor A for varetektsfengsling etter Straffeloven § 216 (kidnappings-paragrafen?).

"Jæren tingrett avsa 13. desember 2012 kjennelse om løslatelse. Kjennelsen ble påanket til Gulating lagmannsrett og anken ble gitt oppsettende virkning. Gulating lagmannsrett avsa 21. desember 2012 kjennelse om fengsling frem til 10. januar 2013 klokken 13.00. Høyesterett avsa 10. januar 2013 kjennelse om at ankesaken ble hevet. "

Mor A, representert ved advokat Tom Erik Vestrheim, fikk selvfølgelig medhold i Høyesterett. Mor A har vært ulovlig varetektsfengslet.

Men det er oppsiktsvekkende at påtalemyndigheten anker to frifinnelser. At forståelse og tolkning av lovverket er så mangelfull der i gården. (Det skjedde i Stavanger-området, Gunnar-Toresens-lovløse-land.)

Enda verre er det at Gulating lagmannsrett overprøver de korrekte løslatelses-dommene. Gulating lagmannsrett framstår her som barnevernets forlengede arm, hopper når BV sier "hopp".

Det er tragiske tilstander ved enkelte domstoler her til lands. Det er Gulating lagmannsrett et sjokkerende bevis på.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

    

Nå kommer også dette til å bli kriminelt:

Skriftlig spørsmål fra Jenny Klinge (Sp) til justis- og beredskapsministeren
Stortinget, 4. - 5. februar 2015

Altså enda sterkere kriminalisering av foreldre: Regjeringen foreslår at forbud mot å fjerne et barn fra barnevernet også skal omfatte barn tatt på akuttvedtak som ennå ikke er bekreftet av fylkesnevnd eller domstol. Jf fra den litauiske saken:
Punkt 3, 4 og 5   fra 3. februar.