En velsignet jul, med miraklenes støtte til familiene
som har fått sine kjærlighetsbånd skjendet, ønskes alle
her på forum Redd Våre Barn.
Marianne PS:
Jeg føyer litt mere til innlegget, fordi jeg kom til å tenke på noe jeg refererte i en artikkel jeg skrev for tre år siden (mesteparten av artikkelen er sitater, ikke mine egne skriverier):
Polanski om adskillelsen og overgrepene under krigenHer er den delen som særlig angår det viktigste i livet: å være sammen med sine kjære. Det er
ikke riktig at det viktigste er for barn å ha et stimulerende, morsomt, aktivt liv, i de og de "tilfredsstillende" omgivelser, som barnevernsindustrien skravler om at de mener barn må ha. Uten foreldre som noen gang er syke, deprimerte, redde, arbeidsløse eller fattige. Ikke engang et
trygt liv er viktigst. Polanski sier (min oversettelse):
"Hele min familie ble drept. Min far overlevet, overlevet en meget hard konsentrasjonsleir, Mauthausen i Østerrike. Jeg snakket nesten ikke med min far om den tiden, men av og til kom vi inn på det emnet, og dette er den erfaringen jeg har gjort:
Den styrken som hjalp ham til å overleve, er det at han ville se meg igjen. Han visste at han hadde et barn utenfor leiren. Og han ønsket desperat å se Tyskland falle sammen. Jeg var barn og jeg ville leve, jeg ville gjense mine foreldre. Av alle mulige former for lidelse var dette den største: adskillelsen fra foreldrene. Jeg tror at for barnet er dette det tristeste og det mest tragiske. Det å ha det ukomfortabelt, sult, hva som helst – det er absolutt underordnet. Men å lengte etter å få se min far komme gående mot meg i sneen, det var den virkelige sorgen. Å lengte etter å få gjense min mor, som var den første som ble tatt."