En motvekt til barnevernets kollektivistiske og totalitære kloakkstrøm av en ideologi er:

www.civita.no

"Civita skal være en kreativ og dynamisk tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita skal formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatt, og fremme forslag til reformer.

Civita vil vektlegge det idébaserte og prinsipielle perspektivet i samfunnsdebatten. Civita skal som en selvstendig og proaktiv aktør fremme, ikke bare forklare, betydningen av frihet, personlig ansvar og markedsøkonomi."

Kommentar:

Barnevernerne er innbitte motstandere av personlig ansvar. Deres avskyelig kamprop er "Du Trenger Hjelp". De vil gjøre alle til treller. I deres verden er det ikke rom for private enheter som familier eller privat eiendom. De ønsker en djevelsk verden hvor mennesker blir drept etter makthavernes forgodtbefinnende slik barn i dag blir kidnappet fra sine familier etter skjønnsmessige vurderinger. Alt blir markedsført under den løgnaktige parolen "Likhet og felleskap". I en slik verden er det ikke likhet, for på toppen sitter tyrannene og pisker slavene. Borgerne betraktes som kryp som må spise søppel mens makthaverne mesker seg med delikatesser. Hvis du tror dette er utopi så er denne "idyllen" representativ for hvordan menneskene bak det såkalte jernteppet levde. De lever slik i Nord-Korea idag, og dette er barnevernernes ideal-samfunn.

Når myndighetene ringer på døren din, du åpner og hører følgende: "Vi er fra barnevernet, og vi er her for å hjelpe deg" da har fellen klappet igjen.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Jeg finner det problematisk å plassere barnevernsideologi på venstresiden. Høyresiden har en like stor del av skylden for at bv bruker sin makt til å ramme ressurssvake foreldre. Bv-ideologien inneholder de mest ekstreme elementene fra begge politiske leir, mener jeg.

De rene liberalister vil fjerne barnevernet.

Høyre/venstre-aksen er ikke rasjonell. Det virker for mange veldig merkelig at korporative og kollektive bevegelser som fascisme og nazisme plasseres lengst til høyre. Hvor blir det da plass til liberalister, eller enda verre, libertarianister?

Barnevern ved tvang handler langt på vei om at det kollektive overkjører individ og familie.

I våre dager er det imidlertid lite forskjell på høyre og venstre. På enkelte målinger finner mann at venstreledere i enkelte land er lengre til høyre enn høyreledere i andre land...

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

De "ekte" liberalistene i DLF ser på seg selv som tilhengere av Ayn Rand. De har ivhertfall en lenke til Ayn Rand Institutt. Rand er for meg en idefattig filosof; faktisk nøler jeg med å kalle henne filosof. Hennes "filosofi" er et lappverk av overfladisk samfunnskritikk, og en kvasi-intellektuell tirade mot filosofer hun knytter til venstresiden.

Uansett er ikke Rand noen forkjemper av familien, som dette utdrag fra et essay om Rand gjør klart:

Family fares even worse in Rand's universe. The virtual absence of children in her work has been noted by many critics, starting with Whittaker Chambers in his infamous roasting of Atlas Shrugged in National Review. Actually, John Galt's private utopia in Atlas features a nameless young woman who makes it her career to raise rational children; but this brief passage comes across as little more than a pro forma nod to motherhood. In her 1964 Playboy interview Rand flatly declared that it was "immoral" to place family ties and friendship above productive work; in her fiction, family life is depicted as a stifling, soul-killing, mainly feminine swamp.


http://www.reason.com/news/show/36527.html

I USA står ikke den kollektivistiske tankegangen særlig sterkt. Likevel har de et system som på mange måter likner det norske. Se f.eks. denne artikkelen om tilstandene i Arizona:

http://www.azcentral.com/specials/special12/articles/0409cps04090.html

  
Det kan nok være riktig mht Ayn Rand og grunntanker, men jeg har erfart enkeltmennesker i Det Liberale Folkepartiet som langt mere våkne enn nesten alle andre politikere, og særdeles mye mere mottagelige for opplysninger og mere tenksomme om barnevernets realiteter. Det er kanskje lettere å være fordomsfri når man ikke har makt? Iallfall ser det ut til at politikere som får det aller minste ben innenfor, blir mer oppsatt på å holde det der, og holde seg inne med andre politikere som sitter i utvalg og styrer, enn de er oppsatt på noe annet.

Marianne
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Vel, forumet deres er her:
http://forum.dlf.info

De er rendyrkede objektivister og har et høyere intellektuelt nivå enn på mange forum. (Det skal vel ikke så mye til...) Ta gjerne en liten diskusjon med dem om respektive.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Det er nettopp objektivisme som filosofi jeg finner overfladisk og lite egnet til å kunne bli anvendt på samfunnet og privatlivet. Som utgangspunkt vil den være like farlig som kommunisme.

At enkelte DLF-medlemmer kan ha fornuftige meninger om hvordan barnevern bør drives eller ikke bør drives, kan jeg dog forstå, men som Marianne påpeker, er DLF i dag et parti uten innflytelse. Hvis det en dag blir voksent, kan vi for alt man vet høre andre toner fra partiet.

  
Vel, det er vel ikke særlig grunn til å være så redd for fremtiden fra DLF når det gjelder barnevern. Det blir omtrent som å være redd for å omkomme i en hetebølge kommende sommer når man holder på å fryse ihjel i -40 grader i Sibir.

Vi har mer enn nok med å være redd de uhyre skadelige partiene som sitter i kommuner og på Stortinget, i flokk og følge. Med et delvis unntak for FrP, men også der fins det en del uvidende og skadelige elementer.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Barnevernsmotstanderne finnes i alle parti. Jeg finner det imidlertid som en interessant påstand at et parti, hvis ideologi, er fravær av tvang, kan være farligere enn parti som er totalitære og som bruker tvang desperat for å fremme sine midler. Det er jo blitt hevdet fra libertariansk hold at kommunismen drepte, i fredstid, 148 millioner forige århundre. Kan være vanskelig å slå den!

Det er også interessant at i det norske barnevernet, er det en overopphopning av sterkt røde. Jeg tror ikke det er som følge av empati eller maktsyke. Jeg tror de finner utløp for en mørkerød, delvis brun, tenkning ispedd mer eller mindre ekstrem feminisme.

Feminisme kan jo defineres på mange måter. Definerer man det som "kvinner er også mennesker", så er også jeg feminist. De fleste vil vel definere det noe anderledes.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Grunnen til at jeg er kritisk til denne tråden er jeg mener det blir for enkelt å redusere barnevernets ideologi til et politisk problem, fordi det finnes flere sider av barnevernets motivasjon som ikke nødvendigvis kan knyttes opp til dette eller hint politiske tankegods.

Til å begynne med kan vi jo alle være enig i at barnevernets vurderinger baseres på en tilnærming til barnets utvikling som er fullstendig uvitenskaplig. Barnevernets begrep om hva som er omsorgssvikt bygger på en feilaktig forståelse om hvordan barnet utvikler seg. En ofte forekommende beskyldning mot foreldre er at de ikke er gode til å "stimulere" sine barn. Et slikt naivt og uvitenskapelig begrep om stimulering for å utvikle barnets evner og ferdigheter har en direkte linje tilbake til den adferdspsykologiske tradisjonen.

Særlig kommer den adferdspsykologiske arven hos barnevernet til syne i vurderinger som går på barnets språkferdigheter. Om dette vil nok Marianne Skånland kjenne til altfor mange skrekkeksempler. I et typisk tilfelle blir foreldre beskyldt for å ikke være i stand til å stimulere barnet nok for at barn skal utvikle gode språkferdigheter. Fordi barnevernet ser for seg språklæring som en prossess der foreldre må anstrenge seg for å samtale med sine barn flere timer i døgnet.

Til tross for Noam Chomskys innflytelsesrike kritikken av adferdspsykologiens begrensninger, og fremveksten av den kognitivpsykologisk modellen som retter fokus mot barnets medfødte egenskaper til å tilegne seg språk, har noen sentrale og seiglivete ideer i den adferdspsykologiske tradisjonen overlevd også flere tiår etterpå. Muligens fordi disse har en hverdagslig enkelthet som de fleste psykologer og barnevernere ikke klarer å komme hinsides.

Bare som en apropos: Chomsky er venstresidens mann fremfor noen, og ville sikkert reagere med vantro over at man i et moderne, opplyst land som vårt bruker en så primitiv oppfatning av språklæring til å dømme foreldrenes omsorgsevne.

Dernest er det barnevernets hemmeligholdelse av informasjon, som angivelig ivaretar barnets beste, som har skylden for den herskekulturen som råder i etaten. Når man først godtar barnevernets livsløgner, vil såvel høyrefolk som venstrefolk være enig i at barn må beskyttes fra sine foreldre. Jeg ser en sørgelig mangel på forståelse hos politikere av alle farger om hva som bør regnes som sunne rettstatslige prinsipper. Noen ganger lurer jeg på om politikere flest forakter rettsstaten, og ser på den som en hemsko. Av den grunn har høyresidens klagesang om individets frihet eller mangel på frihet kommet til å bety ikke stort mer enn friheten til å betale mindre skatt. Mens venstresidens bekymring for de svakes kår innebærer, som vi alle vet, mer makt til staten og en svekket rettssikkerhet for nettopp de svake.

Det at intet politisk parti tar spørsmålet om rettsikkerhet på alvor gjør at jeg heller ikke kan se noen bestemt politisk farge i barnevernets metoder og omfattende lovbrudd. En bekjent sa til meg forleden dag at i gamle dager var det oftest lokale KrF-politikere i småbygder som ivret etter å ta barn fra ugifte mødre som var blitt så uheldig å komme i omstendigheter.

Endelig, når barnevernsaken kommer opp i fylkesnemden og domstolene, møter foreldre en vegg av fordommer og beskyldninger som ikke kommer fra rødblødende kommunister, men fra maktsyke psykologer som rettssystemet gjør det umulig å forsvare seg mot.

Et bedre rettsvern bør være et mål for enhver opplyst og engasjert samfunnsborger, unsett politiske sympatier. Jeg tror vi vil komme lengst i vår kamp mot dette uvesenet hvis vi ser etter allierte i alle politiske partier. Men jeg må vel innrømme at sannsynligheten for å finne allierte i Ap er minst av alle partier, gitt partiets tette bånd til de fagforeningene som i all åpenhet fremmer barnevernets økonomiske interesser.

Du har helt rett i at vi kan samles om det uvitenskapelige i psykologi og annet.

Noe annet vi bør kunne samles om, er rettsprinsipp som at vurdering av skyld skal bygges på bevis og viten. Viten er her noe varig. Ikke tilfeldige mer eller mindre ideologiske moter og idéer innenfor psykologi.

Dere må gjerne gjøre listen om hva vi har felles lengre. Det gir en viss slagkraft med fellesverdier.

*-.-*-.-*-

Dette skal imidlertid også være en plass hvor forskjellige ideologier kan fremme det de tror er sine løsninger.

For en liberalist er det enkelt: I en liberalistisk stat har man ikke en spesieletat som kalles barnevern.

For en libertarianist er det også enkelt: Man har ikke en type stat som tillater slik innblanding i menneskers liv.

Noen kommunister og anarkister vil kunne se på barnevernet som storsammfunnets angrep på de små.

Folk med en stor tro på dagens overlappende ideologi, som finnes i tenkningen "velferdstaten", vil finne alternative fordelingsmåter for å hjelpe familiene, enn ved å pøse penger i et forskrudd barnevern.

*-.-*-.-*-

Vi får forsøke å gi plass til mange måter å angripe det forfeilede barnevernet, i felles anstrengelser for å styrke familiens posisjon, og for å øke rettsikkerheten for barn og foreldre.

Jeg ser allerede at mangfoldet blir større. Det gleder meg.

*-.-*-.-*-

Angående Det Liberale Folkeparti, så er vi blitt møtt med en større respekt enn hos noen andre politiske parti. Jeg er ikke objektivist som dem. Likevel setter jeg stor pris på at de har møtt oss med høflighet og respekt og tatt saken vår dypt alvorlig.

*-.-*-.-*-

Det er også kommet inn flere på forumet med relativ god intellektuell kapasitet. Det er kjempeflott. Jeg regner medlem nr 100, Rinna som en av dem, og setter stor pris på engasjementet.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

  
Jeg er ikke skeptisk til denne tråden. Jeg synes den har utviklet seg interessant. Det som er saken, Rinna, er at Arild, og i noen grad Agrippa, hittil har vært en del alene på forumet om å prøve å diskutere politiske trender i forhold til barnevern.

Jeg er på den ene side enig med Arild i at mye barneverns-praksis og -ideologi stammer fra venstresiden. Når det gjelder barnevern, som vi diskuterer her, ser jeg det slik at sosialismen har to relevante grunntanker:

1) Den ene er likeverdigheten, respekten og pieteten for andre, især for dem som er mindre heldig stillet enn en selv.

2) Den andre er troen på at mennesker bør være like for at alle skal få det godt, og at en slik likhet må og kan dirigeres av myndigheter. Dette fører til kollektivisme, en klippetro på at fellesskap, felles aksjoner og felles ordninger i seg selv er av det gode.

Punkt 1 volder naturligvis intet problem i vår sammenheng, tvert imot, og jeg vil tro at alle egentlig er enige i det som prinsipp.

Punkt 2 er jeg overbevist om er rett og slett en gal oppfatning av virkeligheten. Der er til enhver tid motstridende interesser, konflikter og problemer ute og går. Fordi filosofien er basert på en gal oppfatning av virkeligheten, har man ingen annen mulighet for å få den satt igjennom enn å bruke makt. Akkurat sånn er det gått med iverksetting av kommunisme rundt om. Den er først fremst en teori om økonomi, og den er en gal teori om økonomi, som har ført til utrolig utarming og fattigdom. Fordi teorien ikke funker, har myndighetene i kommunistiske land holdt befolkningen i et jerngrep for å hindre dem i å eie noe som kunne gjøre dem uavhengige. Kommunismen har ikke ført til likhet, men til et overmektig og privilegert byråkrati, og overfor befolkningen har man måttet bruke makt for å prøve å frembringe tusenårsriket, som etter teorien skulle gi frihet også fra krig. Adskillelse av barn fra foreldrene praktiseres klart i Vietnam og Nord-Korea, i ideologisk øyemed.

Så meget om sosialismen, og mye barnevernstvang har ideologisk rot der, tror jeg nok.

Men sosialister er langt fra alene om å være autoritære, naturligvis. Når det gjelder norske partier i dag, er de nesten like ille alle mann. Vil de ikke utøve sosialistisk tvang overfor familiene og kollektivisere barna, så vil de utøve besteborgerlig og moraliserende tvang overfor familiene og oppdra barna dydig. Især ser man det i sånt som Høyres og Kristelig Folkepartis tro på at barnevernet bøter på kriminell utvikling hos barn og unge. Sterkt autoritære drag i synet på barn, barneoppdragelse og barnevern har en lengre historie i Norge enn sosialismen og springer ikke ut av den.

Jeg har etter hvert fått politiske plaprere helt opp i halsen, og jeg er enig med Rinna i at vi må prøve å få enkeltpersoner fra forskjellige partier i tale. Riktignok er andre flinkere enn meg til å være tålmodige og respektfulle overfor "godtfolk" som kommer med snusfornuft og null innsikt i familienes problemer. Derfor holder jeg meg etter hvert mest til å prøve å skrive litt.

Samt å snakke med en del barnevernsofre, det liker jeg bedre. Det er blitt meg foreslått av diverse at jeg burde stille meg "objektivt" til historiene deres (som om "uvitende" og "uengasjert" er det samme som objektivitet), at jeg bare skulle debattere og omgås med andre akademikere, høre uendelig på barnevernerne selv, som i sin "åpenhet" vil forklare hvordan de arbeider – sånn rent luftig og "prinsipielt", uten å snakke om enkeltsaker. Særlig synes en del mennesker at jeg skiter meg ut ved å ha noe å gjøre med f.eks dømte kriminelle, eller med barnevernsofre som er plagsomme, pengegriske, dumme, eller som lyver. Min mening er omtrent tvert imot. Jeg er lei av festtaler og symposier og seminarer foranstaltet av folk som ikke har personlig erfaring eller berøring med dem dette faktisk gjelder. Jeg har lært uendelig mye av å se konkrete saker og deres utvikling. I motsetning til "teoretikerne" kan jeg "skryte" av at det ikke lenger skjer at jeg får høre noe nytt om hvordan barnevernet oppfører seg i enkeltsaker. Alle slags detaljer kjenner jeg fra før, synes jeg, og det kan jeg takke barnevernsofrene for.

Så, Arild og Rinna, hvor alt dette plasserer seg i politikken, det må da de milde guder vite.

Marianne
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Bare et lite tillegg: Jeg er enig i at "barnevern" er skrekkelig i USA også, sosialarbeiderne går amok i stor stil, tar barn fra kjærlige og gode foreldre, og plasseringen av barn i fosterhjem og barnehjem er minst like fryktelig som her.

Men det er i praksis, som her, en betydelig overvekt av "liberals" – i vår terminologi "radikalere" – som gjør det og skyver trenden frem. En av de verste er Hillary Clinton, og hun har fått i stand en god del skade på barneverns-området. Blant annet går hun sterkt inn for at sosialarbeidere skal besøke alle hjem med jevne mellomrom.
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Barnefjerning er mye eldre enn sosialismen ideologiske gjennombrudd på slutten av 1800-tallet.

Joar Tranøy har skrevet en god del om misjonens innflytelse i barnevernet. Han skriver:

"I hundrevis av år hadde taterne før vårt århundre vært kastet i tukthus og tvangsarbeidshus. På begynnelsen av 1900tallet skjer noe nytt. Foruten en satsing på omskolering av voksne tatere satses det på redning av barna. I motsetning til Eilert Sundt mente misjonen at hovedvekten i arbeidet måtte legges på tiltak til beste for barna. Mottoet var:"Berger du barna, berger du slekten!" Planen var "genial" i følge budskapet i et tilbakeblikk av misjonens eder i 1931.

Jeg vil anbefale hele artikkel:

http://www.lor.no/joar-tranoy.html