Bjarte Gangeskar blir intervjuet, og skjønnmaler


Barnevernsleiar: Vi må bli flinkare til å innrømme feil
BARNEVERN: Få saker set så mange kjensler i sving som når barnevernet tek born frå foreldra. I dette intervjuet snakkar barnevernsleiaren i Eid, Bjarte Gangeskar, ope ut om den tunge jobben det er å jobbe i barnevernet.
Firda, 8 september 2016


Intervjuet kommer i tråd med Naustdalsaken. Gangeskar selv fremstiller seg nærmest som myk og selvkritisk:
"Han meiner barnevernet må våge å ta den faglege debatten, stå for det dei meiner er rett, men også innrømme feil."

Det er ikke nok å innrømme feil i ettertid, og si at man "vil lære av det". Feilene må rettes opp, de rammede familiene må gjenforenes, de må bli fri barnevernets onde ånd, de må få økonomisk erstatning og oppreisning, og barnevernet må gjennom rettergang svare for de feil de har gjort.

" – Er det lov å kritisere barnevernet?
– Vi skal ha ekstremt høg terskel for kritikk."

Han fordreier adskillig:

"Ekstreme saker er ifølge Gangeskar lettast å ta avgjerd i, og han meiner at hjelpa frå barnevernet ofte blir tatt godt imot.
    – Du ville blitt overraska over kor godt samarbeid vi har med mange foreldre, også der barna er plasserte utanfor heimen. Så er det nokre saker der konfliktnivået blir høgt, og det er desse vi får høyre om i avisene."

*

Jeg la inn en kommentar. Det er spørsmål om den får lov av Firda til å bli stående, den er ganske konkret om Gangeskars aksjon i en bestemt sak, så det kan godt hende avisen blir "usikker":

"Ettersom Bjarte Gangeskar vil fremtre som avslappet og romslig angående kritikk, skal han få det:
    Gangeskar uttaler seg vesentlig om akuttvedtak. De er ille nok, ja, men hva med å gå etter resten av sakene også?
    "Samtidig meiner han at rettstryggleiken til både foreldre og barn er betre tatt i vare med langsiktig arbeid. Det betyr tidleg oppdaging og hjelpetiltak undervegs."
For eksempel husker jeg meget godt en sak hvor en familie var blitt pint og tyrannisert av barnevernet over lang tid, uten enhver grunn, og barna direkte skadet, av det samme barnevern. De klarte til slutt å redde seg ved å flykte til utlandet i tide. Barnevernssjefen var Gangeskar (sak f: http://www.mhskanland.net/page2/page70/page70.html). Når det senere ble satt opp oppslag i lokalsamfunnet, blant annet nær barnevernskontoret, ble oppslagene fjernet. De inneholdt ingen lokale henvisninger, bare oppfordring til å søke informasjon. Barnevernet på stedet var visst ikke særlig åpne for oppslag om at folk burde lese GENERELL informasjon om norsk barneverns gjøren og laden.
    Så er Gangeskar "liberal detektiv":
    "– Det er viktig med kritikk, men eg meiner somme har fått ytre seg vel skråsikkert, utan at det blir stilt spørsmål om motiv, seier Gangeskar."
    Hva med hans og andre barneverneres egne motiver? Er det ikke på tide at man krever mere av barnevernere enn deres egne påstander om at de handler til barns beste og er så ufarlige, så ufarlige?
    Bli flinkere til å innrømme feil? Det er bare å begynne, det. Jeg har aldri hørt Bjarte Gangeskar innrømme en eneste feil i ovennevnte sak. Han burde egentlig vært stilt for strafferett for den."


Klokken 09:40: Hele kommentarfeltet under artikkelen er fjernet !?
(Var det jeg som ble for konkret? Det sto 3 - 4 andre kommentarer der også.)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Nei, om noen skulle bli for konkrete i kritikken av barnevernet, kan det fort oppfattes som nærmest truende.

Det kan være spesielle omstendigheter ved enkelte gamle saker. Det kan være at det er mulig for å kreve erstatning i dag for skader som skjedde for 10 og 20 og 30 år siden.

Så, Gangeskar og hans like, er nok ikke spesielt hypp på å innrømme feil offentlig. Fordi det i enkelte tilfelle er det samme som å innrømme ertatningsansvar, offentlig det også selvfølgelig.

Det er ikke så artig lenger om gamle mobbeoffere tilfeldigvis skulle bli klar over at de har et legitimt erstatningskrav overfor hjemkommunen.

Noen tanker jeg gjorde meg da jeg leste innlegget ditt, Marianne.


.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Når man har satt en liten flokk med barn til å male stuen, skal de da stå skolerett når de har ødelagt sofaen og kladdet maling utover resten av inventaret? Skal man kreve av barna at de erkjenner sin skyld og begynner oppryddingen?

Selvsagt ikke. Barna må ut av stuen, og gjerne geleides bort i sandkassen mens profesjonelle rydder opp og maler stuen på nytt. Så må huseier gå i seg selv og innse at barna ikke hadde forutsetninger for å utføre jobben på en god måte.

På samme måte må dagens barnevern avvikles. Denne typen oppgaver, som raserer familier med en presisjon som mildt sagt er vilkårlig, kan ikke ligge på den enkelte kommune, og langt mindre på et barnevern av den kategori vi har i Norge i dag.

Kanskje trenger vi flere innrømmelser fra kommunene og barnevernet. Men først og fremst trenger vi erkjennelser fra våre sentrale myndigheter som snart må se at dette ikke går lenger.

Det er ikke forbedringer vi trenger, det er total endring. Dagens barnevern, barnevernsfag og barnevernsaktører må geleides bort, gjerne på en skånsom måte, og gjerne med konfekt og blomster i hendene om det er det som må til.

Så må et system med en helt annen profesjonalitet og tilnærming overta.

  

Jeg skjønner familien-er-samlet synes jeg retter skytset mot feil adresse, eller i hvert fall for ensidig og strengt mot barnevernerne.

Bildet med barna som klattmaler, er ubetalelig. Og jeg er – selvfølgelig – enig i at politikerne i Norge burde holdes ansvarlig for den måten de lar barnevernet drive på med ting de overhode ikke har kompetanse til. Og ja, barnevernerne & co burde skysses på dør.

Likevel stopper min gjenkjennelse brått når jeg ser for meg at vi skulle klappe dem nennsomt på skulderen og gi dem blomsterbuketter. De er ikke helt så uskyldige som barn som blir satt av voksne til å gjøre noe de ikke mestrer. Barn kan ikke pålegges ansvar. Det er derfor de er umyndige og foreldrene skal ha ansvaret for det de gjør. Barnevernerne er voksne mennesker. Barnevernssjefen i Eid kan ikke unnskylde seg med at det var så vanskelig å vurdere i den saken jeg omtalte som "sak f". Heller ikke kan de mange barnevernere som direkte lyver om familiene i rapporter og i retten, fritas for skyld. De vet utmerket godt – eller de "må vite", som det heter i straffelovgivning – at slik løgn er moralsk galt, og straffbart når det skader andre. Og skade andre, det gjør det.

Ansvarsforholdene nå det gjelder barnevernet, synes jeg er et nokså klart eksempel på et komplekst, byråkratisk system med distribusjon av medvirkning gjennom alle ledd, slik at hver enkelt aktørs bidrag blir beskjedent og hver ser seg som velmenende og uskyldig. Men det kan ikke aksepteres. De har ansvar. At de ikke innser at de skader og ødelegger, er ikke ansvars-fritagende.

Ansvaret virker diffust, svakt, utvannet fordi mange deler det. De kan legge skyld på andre og hverandre. Er det det vi ser tilløp til her – overvelting av skyld på kommunens advokat?:
 – Advokater har stor makt i barnevernet (Ikke slik å forstå at kommuneadvokater ikke har en rundelig del av ansvaret.)

Jeg tror man må prosedere mot folk i systemet på alle nivåer, omtrent som i alvorlige saker i krig eller i storpolitikken: Både de som utfører handlingene og de som beordrer eller tillater dem må konfronteres med ansvar. Å ta ansvar betyr å måtte bære resultatene, selv om det ikke var de resultatene man hadde planlagt eller trodd ville komme.

Det minner meg om hvordan Zygmunt Bauman forstår slike systemer, jf nest siste avsnitt her:
Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern.

Men jeg er villig til å høre mer om/av motargumenter.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Nei, Marianne. Ditt skyts er rettet mot riktig adresse og det treffer. De er alle medskyldige, og fortjener egentlig straff.

Med fare for å motsi meg selv;

Mitt poeng var bare at dagens barnevern må bort. Noen ganger må man applaudere for å få taleren ned fra talerstolen. I noen samfunn må man forfremme folk for å bli kvitt dem. I Sør Afrika gav man amnesti for de verst tenkelige overgrep, rett og slett for å raskest mulig komme videre.

Selvsagt er kommuneadvokater som går barnevernet til hånde skyldige. Eller rådmenn som forsvarer barnevernet uansett hva barnevernet har gjort. Eller ordførere som forsøker å begrense sitt mandat til å være kommunens hyggelige ansikt utad. Eller barnevernet selv, fordi uforstand gitt makt likevel ikke fritar dem ansvar.

Men situasjonen er prekær. Dagens barnevern må bort. Ta ut tiltale og før dem ut i lenker, eller gi dem applaus og blomsterbuketter.

Det spiller ingen rolle.

De må fjernes slik at de ikke kan gjøre mer skade.