Foreldre utsatt for trakassering av barnevernet.
Barn som utsettes for overgrep fra barnevernet.
Foreldre som utsettes for overgrep fra barnevernet.
Barn som lever i en situasjon hvor de skades alvorlig av barnevernet.
Foreldre som utsettes for forfølgelse fra barnevernet.
Besteforeldre som utsettes for overgrep fra barnevernet.
Barn som får ødelagt hele sin barndom under dekke av at det er "barnets beste".
Foreldre som settes under "frivillig" tvang uten lovvedtak, under trusler om tvangsfjerning av barna. Instinktivt vil foreldre vite at den største trusselen mot barnas liv er nettopp dette. De velger derfor å adlyde.
Foreldre som utsettes for maktovergrep fra barnevernet. Listen kan bli lengre enn lang.
Er enig i at ordet "offer" kan gi assosiasjoner til passivisering - en som passivt lar seg utsette for overgrep, eller som var passiv i det overgrepet skjedde. I motsetning til tenkende, handlende, ansvarstakende mennesker.
Overgrep er et sterkt ord - å klistre ordet overgrep til barnevernet - vil på sikt føre til at de må bytte ut ordet barnevern med et annet. Vi har sett det allerede, de kaller seg barnevernstjenesten. Dette er et forsøk på å endre allmennhetens oppfatning, da ordet barnevern(et), stadig brukes i de (få) tilfellene hvor media går ut med "rystende saker".
Ord er interessant. En tjeneste gir andre assosiasjoner. Ta eksempelet Vergerådsloven. Ordet ble etter hvert så belastet, at det ble politisk vedtatt å endre det til barnevern og sosialkontor. Og alt skulle selvfølgelig bli så mye bedre. Ordet sosialkontor fikk etterhvert dårlig heft ved seg, også dèt ble endret til sosialtjenesten. Og alt skulle bli så mye bedre.
Hvis "Vergerådsloven" ville gitt allmennheten positive assosiasjoner, hadde de beholdt ordet og endret loven slik at den tilpasset seg endringer i samfunnet.
Imidlertid fortsetter overgrepene som før. Enten det het Den Kombinerede Innretning på Kiellands tid i Stavanger, Vergerådsloven senere eller barnevernet i dag. Saken er at samfunnets maktsyke mennesker tilrøver seg posisjoner, med makt til å utøve overgrep mot enkeltmennesker, inkludert barn. Deres jobb er å tvinge "upassende" elementer i kne.
En annen ting jeg er lei av, er at barn fremstilles som passive ofre for voksnes handlinger: Les foreldres handlinger. Ikke her, men overalt ellers. Barn er ikke passive ofre. De er handlende, tenkende mennesker likeså mye som voksne. De tilpasser seg omgivelsene javel, og protesterer mot omgivelsene javel, men det må vi voksne også gjøre.
Å spy ut holdinger som gjør barn til passive ofre, ute av stand til å hjelpe seg selv, er svik. Det er grov undertrykking.
Innenfor transaksjonsanalysen bruker man et begrep de kaller "den lille professoren". Ca. i fireårsalderen mener de barn utvikler en smart liten professor, hvor de forstår, også i hodet, hvordan de skal greie seg, og fremst av alt påvirke omgivelsene til egen fordel.
Kjenner du et barn? Hvordan kan en da påstå at barn ikke har valg? Er en sur en dag, kan ett av barna tie stille, et annet blir umulig å hanskes med. Barn krever i sannhet mye av omgivelsene sine. De har store forventinger til hva voksne skal sørge for og ordne opp i, enten det er foreldre eller lærere. Jeg blir syk av å høre all den tiden lærere bruker på å "ordne opp i klassen".
Selvsagt skal en se hen til hvordan det enkelte lille mennesker klarer seg i verden, og alderen. En kan ikke kreve at en to-åring skal hamle opp med en fireåring som stjeler leker, eller slår. En må da fjerne rampen eller sitt eget barn. Men altfor mange norske foreldre spinger beina av seg, for å ordne opp for ungene.
Når unger kommer i seks-syvårsalderen, er det en setning foreldre bør ta i bruk ofte, den lyder slik: Jeg kan desverre ikke hjelpe deg, dette må du ordne opp i selv. Jeg mener dette er den absolutt beste kapital en mamma eller pappa kan gi. Støtte, tid og en samtalepartner skal de selvfølgelig få, men foreldre må i 95% flere tilfeller svare at de ikke kan løse denne situasjonen.
"Jeg kan desverre ikke hjelpe deg", mobiliserer enorme krefter i barnet. Det må ta i bruk alle sine ressurser for å finne ut av dette selv. Råd kan en også la være å gi. En kan si "jeg husker en gang ... (den og den) gjorde... (det og det) ... og da ble jeg ... (skamfull, redd, flau, veldig redd), og jeg gjorde (slik og sånn). Men det du er oppe i nå, er annerledes, det er du som er i denne situasjonen, jeg aner ikke hvordan du ordner det med æren i behold.
Når det gjelder barn som er tilfangetatt av det som så pent heter barnevern, kan en like gjerne lese et folkeeventyr om prinsessen som ble fanget inn i trollets håpløse hule, og måtte "luske" trollet (for å overleve). Så kan et barn kanskje beholde troen på at det en dag vil bli befridd. Hvis en våger. Eller får anledning under tilsynet. Det kan like gjerne føre til at en blir fratatt enhver kontakt for all fremtid.
Noen ganger har jeg sagt, "vet du, når du blir voksen vil du også oppleve slike folk og verre. Om igjen og om igjen hele livet". Da er det ingen mamma eller pappa som kan ordne. Og springer du til sjefen, vil han fort bli lei av deg. En må lære å klare seg selv. Klarer du ikke å ordne opp nå, vil du heller ikke klare deg i jobb når du er voksen.
Blant naboene du får, vil du oppleve sladderkjerringer mye verre enn de som lyver nå.
En jævl... episode: Det er ei jente i klassen, som stadig har mye å ta hevn for, enten det er medfødt eller misunnelse, jeg vet ikke hva. Men hun har som hovedaktivitet å ødelegge mest mulig for andre, bl.a ved å lage intriger og skille bestevenninner. Èn gang stjal hun en liten ting av stor verdi, fra vår datters bestevenninne. På vei hjem fra skolen "gav" hun dette til vår datter, fordi "jeg elsker deg og du er min beste venn". Datteren vår visste ikke at det tilhørte hennes beste venninne.
Det ble stort oppstyr i klassen for hvem som hadde stjålet det. Vår jente satt der og turte ikke si ett ord. Fortvilet gråt hjemme. "Mamma kan du ringe til moren til (bestevenninnen) og si hva som skjedde så jeg kan gi den tilbake"?
Nei. Det kan jeg desverre ikke. Vet du hva som skjer? Neste dag vet alle mødrene hva som har skjedd, og du får skylden fordi du var så dum å ikke takke nei. Man skal alltid takke nei til en dyr gave. (I Spania tas gaver ikke alltid godt imot, hvis det ikke er en anledning) "NEI, jeg vil IKKE ha den"! - Er et bedre svar. Når du har vært så dum, må du rydde tabben selv, for å ikke svi ennå mer.
En dyr gave uten grunn er alltid en bestikkelse hvor man blir stående å skylde den andre "noe", som da kan kreves tilbake ved neste anledning nær uansett hva det måtte være. Jeg har selv tabbet meg ut for mange ganger på nettopp dette, det tok jeg som eksempel. Vi fikk f.eks. høre om et sted de hadde skaffet seg hester, og nå var det om å gjøre å få et miljø der det etterhvert kom mange unger for å ri.
Jeg oppfattet det slik at jeg gjorde eieren en stor tjeneste hvis barna kom, og derved spredte ryktet i klassen mm.. Han sa "nei, nei, nei, du skal IKKE betale"! Jeg skulle selvsagt gjort meg temmelig stram i maska og sagt "her er 20 Euro for to, vi kommer ikke til å møte opp flere ganger, hvis vi ikke betaler".
Megatabben ble jeg klar over da jeg begynte å "spre ryktet" hvilket jeg trodde var "betalingen" han skulle ha, - at det kom massevis av barn som etterhvert ville betale... Ære være mødrene som aldri tier stille, og skjeller deg ut i stedet. BETALTE du ikke??!!!! Slik må du IKKE gjøre! Snart vet kreti og pleti at du har ridd der uten å gi ett øre for det! Du kommer til å få et veldig dårlig rykte!!
Neste gang måtte du straks gi beskjed at dere ikke kommer til å ri i dag, før du har betalt. Betal på forhånd så slipper du diskusjon. Betal på forhånd for de forrige og den dere har. Hold på ditt, sett de ikke på hesten før han har pengene i lomma!
Det begynner å bli vel "off topic", men det handler likefullt om å være, rettere sagt gjøre seg selv til et offer for andre. I alle fall fant datteren vår ut av det selv. Hun ordnet seg en "anledning" hvor hun og venninnen var i fred og ro.
Det er ikke vanlig å besøke hverandre hjemme. En møtes i parken eller ute på gaten der mødrene overvåker det hele med falkeblikk. Eller en storesøster eller bror. (He-he; som er ilagt en såkalt "omsorgsrolle"). De har sitt svare strev å følge med. Lekt får de ikke tid til selv annet enn i bruddstykker. Følg med norske barnevernere! Her er alle storesøsken kuet under den forferdelige omsorgsrollen. De vokser alle opp i en kultur hvor omsorg for andre (mindre, svakere og spesielt familien og mor) er helt grunnleggende. Kom hit og REDD de fra denne fryktelige situasjonen!
Under påskudd at hun trengte hjelp til leksene, gav moren lov at bestevenninnen kom i vårt hus for å gjøre de sammen. "Jeg har noe veldig alvorlig å fortelle deg". Hun hentet "gaven", og fortalte hvordan det hadde skjedd. "Husker du hvordan ... (tyven) fulgte etter meg den dagen"? I alle fall ble hun trodd, og neste dag visste alle hvordan det gikk for seg.
Vel fikk datteren vår strenge formaninger om at "slik gjør en ikke". Man tar aldri imot gaver en ikke vet hvor kommer fra. Likefullt ble det tyven som fikk svi. På tross av alt som skjedde, presterte datteren å ta imot ennå en "gave". Hun kom hjem med et utslitt gammelt viskelær. Vi tvang henne til å rekke opp hånden neste dag, si hun hadde fått det av ... i går, og spørre om det var noen som eide det. Det var stjålet. Så håper vi hun har lært.
Utsatt for overgrep hvor vi faktisk er maktesløse, kan vi alle bli. Over årrekker. Men vi kan alltid handle. Og vi handler, enten vi velger å forholde oss passive, eller lager opprør. Å forholde seg passiv, kan være det smarteste trekk. Har en berget seg trygt utav landet, trenger en ikke frykte hevnen fra barnevernerne, når rollene snur og en starter å forfølge de i stedet.
For tiden driver vi og klager. Vi kommer aldri til å nå frem hverken her eller der. Ikke om tyve år heller, for barnevernet fikk aldri anledning til å påføre barna våre store nok skader. Overgrepene vi ble utsatt for trenger en motreaksjon, jeg trenger å reagere. Og verdien er ikke å forfølge de i ordets rette forstand. Jeg gidder ikke bruke et gram energi på de, de har ødelagt nok av mitt liv. Men å dokumentere systemets gjennomførte korrupsjon har jeg utbytte av.
Om så bare av moro for meg selv, men en offentliggjøring av barnevernet & co når tiden er inne, er ennå bedre! Hvorfor jeg ikke kan slå en liten strek over det hele vet jeg ikke, men jeg ble nå en gang skrudd sammen slik at jeg føler jeg ikke kun har ansvar for meg selv, men også for det samfunnet som omgir meg.
Hvilke ord man setter først og sist har også mening.
Forfulgt av barnevernet. Barnevernsforfulgt.
Barnevernsoffer. Offer for barnevernet.
Overgrepsutsatt. Utsatt for overgrep.
Hvem er i fokus, hvem er hovedperson? Mulig er det spissfindig, men personlig foretrekker jeg å si "vi ble utsatt for grove forfølgelser fra barnevernet". I stedet for "barnevernet utsatte oss for grove forfølgelser. Når det gjelder disse overgriperne, foretrekker jeg å nevne meg selv først. Selv om jeg vet det er et brudd på kotymen. Det er jeg som er hovedeperson akkurat når det gjelder disse. Uansett hvor mye jeg ble forsøkt utslettet.
|