Jeg fortalte barneverntjenesten at jeg pleier å ta barna med på turer i skog og mark, at jeg lærer dem å stå på ski omtrent fra de kan gå, at jeg sørger for at de nesten ukentlig er i basseng så de lærer å svømme, at jeg hjelper dem å lære å spille piano eller andre ting, at jeg lærer dem å sykle og sørger for at de har passende sykkel fra de er nokså små, at jeg har jobbet redusert arbeidstid gjennom flere år for å kunne ha mer tid til dem, og for å kunne hente og bringe dem i barnehage og skole, at jeg hjelper dem med lekser gjennom å la dem arbeide selv men svare dem når de står fast, at jeg forklarer dem hvordan samfunnet fungerer, forklarer dem når de spør om alt mellom himmel og jord, at jeg lager pizza sammen med dem og så videre.

(Når dette er sagt, så er det min personlige mening at foreldre kan være svært gode omsorgspersoner uten at de bedriver noen av de aktivitetene jeg har nevnt ovenfor. Ikke minst finnes der store kulturforskjeller når det gjelder disse tingene. Mens jeg selv sjelden ble aktivisert av mine foreldre, ligger det i tiden her i Vesten at foreldre skal aktivisere og stimulere barna sine for å være gode nok omsorgspersoner. Mine egne foreldre var ikke dårlige omsorgspersoner av den grunn.)

Uansett: Barnevernet beskriver i sine referater ting som at "Far sitter og spiller piano med øreklokker" (altså at jeg er en uinteressert og fraværende far), og vet ikke at jeg en halvtime tidligere har hoppet på trampoline sammen med barna. De beskriver at "far blir sint når han skal grensesette Per", når jeg fortvilet forsøker å få min 4-åring til å gjøre som jeg sier mens to barnevernsansatte observerer og noterer, men de er ikke tilstede når jeg senere på kvelden leser eventyr for ham.

Nå har jeg aldri påstått overfor barnevernet at jeg aldri har gjort feil som far, eller at jeg ikke har noe å lære. Tvert imot trodde jeg at jeg skulle lære mye om å være far av barneverntjenesten.

Jeg undres likevel over at barnevernet har ignorert alle opplysninger som viser at jeg likevel kan ha omsorgskvaliteter. Ingenting av det jeg skriver innledningsvis har barnevernet sett på som relevant i forhold til å vurdere min omsorgsevne. Det er derfor heller ikke tatt med i referater, sakspapirer eller begjæring om omsorgsovertakelse.

I og med at det har vært umulig for meg å få korrigert eller balansert feilaktige eller skjevt fremstilte opplysninger, det være seg i sakspapirer eller i sakkyndig rapport, har jeg også forstått at bvtj. ikke er interessert i å belyse fakta, men for det meste er opptatt av å underbygge sitt eget syn i saken.

Lenge er man dum og tror at barnevernet har gjort en feil. Etter hvert forstår man at dette er måten barnevernet arbeider på, og at den delen av byråkratiet som skulle sørge for rettssikkerhet, ikke reagerer.

Da forstår man også at en del av de tusener som protesterer mot barnevernet kanskje ikke er fullstendig udugelige som foreldre, men at de kort og godt har mottatt samme typen saksbehandling som vi selv fikk. I denne utelates alle positive forhold ved foreldrene, slik at virkelighetsbeskrivelsene som barnevernet til slutt kommer med, ikke samsvarer med realitetene.

SKAL MAN LA SEG UNDERSØKE AV SAKKYNDIG?

Foreldre som kommer ut for barnevernet, begynner med blanke ark. Barneverntjenesten forstår ikke alltid så mye når det gjelder vurderingene av foreldre og barn. Men en ting er de gode på: Spillet. Her har de alle fortrinn, og bør ikke undervurderes. Man går noen runder før man forstår at barnevernet behersker dette spillet ganske godt. Når så langt kommer, og man oppdager barnevernets agenda, ligger man dessverre allerede et hestehode bak.

Sakkyndige er bare en del av dette spillet. Selv trodde jeg oppriktig at den sakkyndige var en objektiv person som ikke hadde noe ønske om å støtte barnevernet eller oss, men som ønsket å finne frem til fakta, og som ønsket å hjelpe barna.

Det er nesten komisk naivt at jeg kunne tenke slik.

Tenk om noen på det tidspunkt fortalte meg at de sakkyndige støttet barnevernet i de aller fleste sakene som går for nemnda? Tenk om noen hadde informert meg om at de sakkyndige faktisk både i realiteten og formelt sett opptrer som og for part i saken? Tenk om noen hadde fortalt meg om at den sakkyndige ene og alene er hentet inn for å støtte barnevernet i sin konklusjon angående foreldrene og barna?

Dum som vi var, blottla vi oss fullstendig for en sakkyndig som jobbet på nøyaktig samme måte som barnevernet: Som fortiet alt positivt, trakk frem og overdrev det negative, som demoniserte og moraliserte, og som tok utgangspunkt i barnevernets saksoppfatning.

Skulle jeg blitt undersøkt av en sakkyndig i dag, skulle det vært på helt andre betingelser, - betingelser som man ikke stiller når man som blåøyd forelder åpner seg for noen som man tror ønsker å hjelpe. Når jeg ser tilbake, kan jeg godt si at jeg føler meg lurt. Hvorfor advarte ikke advokaten meg mot den sakkyndige, og informerte om at vedkommende var barnevernets forlengede arm?

For den som leser dette, og som kanskje har kommet i kontakt med barnevernet nokså nylig: Skal man la seg undersøke av sakkyndig?

Det får bli opp til enhver å avgjøre.

Det som er svært viktig, er at familier som nå skal utredes av en av barnevernets sakkyndige, er fullt klar over hvem denne personen er. Det er en fagperson oppnevnt og betalt av barnevernet, og som ifølge alle kilder jeg har studert, i nesten alle sakene støtter barnevernet i dets hovedkonklusjon. Det er ikke galt å si at den sakkyndige er part i saken. Man må ikke tro at den sakkyndige vil være mild og forståelsesfull når vedkommende skriver sin rapport. Velger man å la seg vurdere av den sakkyndige, bør man være svært forsiktig med hva man sier, og være fullstendig klar over at den sakkyndige, - som barnevernet - kan bruke alt du sier imot deg.

Det er sikkert forskjell på sakkyndige, og jeg skal ikke kjemme alle over en kam. Men jeg tror likevel at denne regelen dessverre vil gjelde i de fleste sakene: Den sakkyndige ønsker ikke å fremstille deg som en god far eller mor, dersom barnevernet allerede har bestemt seg for at du ikke er det!

Da jeg selv forsto dette, var det allerede for sent.

Blant tankefeilene snakker man om bekreftelsesfellen/confirmation bias. Men når man systematisk unngår en balansert beskrivelse, er det vel vanskelig å ikke kalle det faglig svindel.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<