En ynkelig, anonym anmelder og en ditto avis
I denne artikkelen:
Barnevernet brøt taushetsplikten
Sarpsborg Arbeiderblad 23.11.2007
ser vi antagelig i klartekst hvordan folk i alle deler av samfunnet oppfører seg når de får mulighet til å gjøre sine medmennesker vondt, og dermed ser vi også en av forklaringene på hvorfor barnevernet kan øke sine angrep mot familier og få stadig ytterligere millioner til det.
Som vanlig samler sympatien seg om de gale: ikke om en mor som kanskje ikke har det så greit og kunne trenge vennskap fra en nabo, ikke om hennes barn som kanskje – eller kanskje ikke – trenger litt ekstra hygge uten å bli truet med å fratas sin mor. Nei, det er
anmelderen som godtas som martyr og får lov å utbre seg i et langt intervju, supplert med et bilde av noen (et barn?) med en tåre som triller. Anmelderen som øyensynlig ikke rekker denne moren og hennes barn en hjelpende hånd men vil være så "ansvarlig" å gjøre barnevernet oppmerksom på ... og som allikevel vil være så anonym i all sin ansvarlighet.
Og så finner den anonyme anmelderen full forståelse hos barnas far, som også fremstilles ytterst sympatisk. Kanskje en typisk barnefordelingskonflikt, hvor den ene part allierer seg med barnevernet mot den andre, og får støtte fra alskens moraliserende bedrevitere som hevder seg selv ved å tråkke på andre. Bak kulissene naturligvis.
Sarpsborg Arbeiderblad plasserer seg midt i smørøyet med hele den vanlige feigheten overfor barnevernet og deres hjelpere. Feighet i klartekst over hele linjen.