Nina wrote:
Når det gjelder dette med å bevise sin uskyld, så er jo alt satt på hodet. Påtalemakten, i dette tilfellet barnevernet, har bevisbyrden på sin side. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Man skal ikke kunne straffes (å bli fratatt barn er da en straff?) uten at det er ført beviser for det man holdes mistenkt for.
Disse prinsippene gjelder åpenbart ikke for barnevernet og for barnevernssaker.
OG: det er ingen vits å anstrenge seg for å bevise sin uskyld heller: tiltalepunktene forandres hele tiden.
Barnevernsaker er sivile saker, ikke straffesaker. Det dreier seg ikke om å straffe foreldrene, men om å "hjelpe" dem. Derfor er det ikke samme krav til bevis som i straffesaker. Jeg er ikke sikker på hva kravet er, men tror det er noe med "rimelig grunn", altså ikke "hevet over enhver tvil", som det kanskje heter i straffesaker. I min sak mente barnevernet det var "rimelig grunn" til å iverksette undersøkelse, selv om de ved selvsyn hadde sett at noen av de mest horrible beskyldningene ikke stemte. De fant heller ikke holdepunkter for de andre beskyldningene, men "tenkte likevel at hjelpetiltak var nødvendige". Jeg går ut i fra at de da utøvde sitt (inkompetente og fordomsfulle) skjønn.
Er det å utøve skjønn bare å gjøre som man synes eller betyr det noe mer? I alle tvangssaker utøves det skjønn. Også saksbehandlerne innen barnevernet kan utøve skjønn. Det var vel det som ble gjort da jeg fikk uventet hjemmebesøk. Saksbehandleren utsatte meg for et regelrett overgrep - uventet besøk i hjemmet er en ganske inngripende handling overfor et intetanende enkeltindivid, men saksbehandleren vil ikke bli holdt ansvarlig for denne handlingen, selv om inntrengningen i mitt hjem kan sammenlignes med et innbrudd.
Før i tiden måtte personer som utøvde skjønn på statens vegne, ha utdannelse på embedsnivå. Nå er det sulliker og skoletapere som utøver skjønnet. At det må gå galt, må man være kunnskapsminister eller barnevernpedagog for ikke å skjønne.
PS: Bemerkningen din om at "barnets beste" er en juridisk standard og ikke det samme som at hvert enkelt barns beste blir vurdert, var interessant. Men hvordan kan man vite hva barnets beste er, dersom det ikke er noen konkrete krav? Det blir jo nokså meningsløst dersom "barnets beste" er det barnevernet mener mens det foreldrene mener ikke er "barnets beste".