Fra fosterbarn til boksjefhttp://www.dagsavisen.no/innenriks/fra- ... f-1.999847Dette er nok en solskinnshistorie om vellykket omplassering.
Men la oss nå se litt nærmere på dette.
-Jeg tror ikke at jeg hadde vært der jeg er i dag, hvis jeg ikke hadde havnet i et fosterhjem, sier Solvang.OK. Dette er et fosterbarn som snakker, og vi skal i utgangspunktet ha stort gehør for det hun sier.
Vi blir selvsagt nysgjerrig. Hva skjedde?
Solvang vokste opp med uføretrygdede foreldre som ikke var i stand til å ta vare på verken henne eller storesøsteren.OK. Foreldrene "var ikke i stand til å ta vare på henne". Sterke ord, men hva er innholdet? Hva var galt med foreldrene? Vi leser videre med stor interesse:
Hverdagen hjemme hos de biologiske foreldrene bar preg av lite rutiner og dårlig oppfølging. OK. Mangel på rutiner og dårlig oppfølging i hjemmet, altså. Barna har fått en skive med leverpostei i hånden på vei til skolen, og hatt foreldre med annenrangs intellektuelle ferdigheter?
– Den nye fosterfamilien hadde et mer A4-liv, og det ble en stor overgang. Når jeg kom hjem fra skolen var det lekser og middag, så var det kanskje håndballtrening etterpå. Ja, her ser vi at det er best å følge malen i lykkelandet Norge. Hjelper ikke foreldrene barna regelmessig med lekser? Ikke regelmessige måltider, men "det står en hamburger i mikrobølgeovnen"-mentalitet? Slikt er svært farlig i Norge i dag! I utlandet trenger ikke barna ha noe A-4 liv, og barna mine går verken på pianoundervisning eller på håndballtrening, slik kravet og standarden er i Norge.
Barnevernet vet ikke hva foreldre
er for barna. De tror foreldreskap handler om hva foreldrene
gjør for dem. I en slik verden vil fosterforeldre med en stor hage og årlige turer til Legoland og Syden være "bedre" enn en familie i en blokkleilighet uten muligheter til å besøke Dyreparken i Kristiansand eller til å la barna snorkle på Mallorca.
Unnskyld meg, men min forakt for det norske barnevernet har ikke avtatt etter noen år borte.
Men tilbake til denne unge kvinnen:
– Jeg hadde jo ikke blitt fulgt opp i det hele tatt, så hun satte seg ned med meg og vi gjorde lekser sammen. Hun gjorde at jeg klarte å henge med.For all del; det er flott når foreldrene hjelper barna med leksene. Men flere grunner til å rive en familie i fillebiter enn mangel på rutiner og lite leksehjelp oppgis faktisk ikke i denne lykke-reportasjen. Vi må dessuten anta at den unge kvinnen fikk lite eller ikke noe samvær med sine foreldre etter omsorgsovertakelsen, slik at barnevernets og fosterforeldrenes narrativ om dårlig omsorg har blitt hennes perspektiv.
Det er kanskje også derfor barnevernet helst tar barna når de er små? Min egen eldste datter var 9 år da hun skulle tas. Hun ville kanskje ha akseptert barnevernets virkelighetsforståelse etter noe tid? Nå er hun 13, og ville nok ikke være like lett å påvirke.
Er det egentlig så rart at utlendingene reagerer? I denne reportasjen står det faktisk svart på hvitt at manglende oppfølging av lekser og lite rutiner er grunn til omsorgsovertakelse. Det står null og niks om forhold som de fleste ute i verden mener kan være så alvorlig at barn må flyttes; null og niks om vold, seksuelle overgrep eller vanskjøtsel. Ingenting om foreldre som ligger i sin egen spypøl eller lar ungene kravle rundt med døgngamle bleier.
Denne reportasjen formidler egentlig at det skal
ingenting til for å miste barna i Norge i dag. Kanskje ikke så rart at myndighetene ikke blir trodd når de stadig forsøker å si det motsatte, at det er høy terskel for omsorgsovertakelse i det norske systemet?
Egentlig blinker det røde alarmlamper rundt denne kose-reportasjen som bare har en hensikt - å verve flere fosterhjem.
Og kvinnens biologiske foreldre? De må finne seg i at det offentlige tar æren for at datteren har klart seg bra så langt i livet. Og akseptere at de selv "ikke var i stand til å ta vare på henne og storesøsteren".
Om sistnevnte er fiksjon eller virkelighet, og om foreldrenes omsorgsevne virkelig var så elendig, er selvsagt helt i det blå. Det vet enhver som har møtt barnevernet på nært hold. Årsakene til omsorgsovertakelse som oppgis her bør skremme vannet av alle norske foreldre som ikke er A4 og som sliter med å holde seg til den norske standarden.
For øvrig ser vi at denne kvinnen led samme skjebne som svært mange andre fosterbarn. Hun ble flyttet videre til et annet fosterhjem da hun var 17 år gammel. Det "fungerte ikke" for henne å være i familien hun flyttet til som niåring, men det nevnes ikke som en stor sak, tvert imot bagatelliseres det. Hun flyttet til sin lærer som ble fosterhjem isteden.
(Også i vår sak var en lærer involvert, klar til å ta imot barna våre som beredskaps- eller fosterhjem. Det var også samme lærer som sto bak bekymringsmelding. Jeg har nylig konfrontert rektor med dette, fordi det lukter rollesammenblanding og det som verre er. Rektor truer med å levere en skittpakke dersom jeg tar saken opp med skolestyre og foreldreråd.)
Den unge kvinnen avslutter slik:
Når Solvang ser tilbake, er hun veldig glad for at hun ble omplassert som barn. Det var slik det skulle være, tenker hun.Det er viktig å minne om at det er svært mange barn som
ikke er veldig glad for at de ble omplassert.
Jeg kan selvsagt ikke vite hva denne kvinnen har opplevd av vonde ting og vonde foreldre, eller om det er årene i fosterhjem som gjør at hun har det offentliges syn på sin egen skjebne. Kanskje er det ting i denne saken som er for alvorlig til at de kan skrive om det.
Likevel;
Av og til har jeg lurt på om tidligere fosterbarn får betaling for å stå frem på denne måten.