Når man vil stå i krigen mot barnevernet & co


Opposisjonen mot Norges nåværende barnevern trenger sterk og vedholdende hjelp.


1.
En av de aller viktigste formene for hjelp, er trolig opplysning, og å få den ut til befolkningen generelt, slik at nye barnevernsofre ikke hele tiden er helt uforberedt på hvordan dette går til.


2.
De som selv har opplevet barnevernets skadelige aksjoner, vet hver især nok til å kunne gi viktig opplysning til andre. Samlet vet barnevernsrammede nærmest alt om skadelig barnevernspraksis, så det å berette om hva ens egen familie har vært utsatt for slik at andre kan høre og helst lese om det, er vesentlig, og øker forståelsen i befolkningen.


3.
I tillegg til slike beretninger om enkeltsaker er det nyttig å sette seg inn i bakgrunnen for at barnevernet handler og resonnerer som de gjør. Forståelse av dette grunnlaget får man gjennom å lese lærestoff som barnevernet bruker i sin utdannelse, stoff fra psykologi om teorier og idéer om barn, familieliv og familiefunksjon, barns utvikling, barneoppdragelse, og lese kritikk av slike idéer og teorier.
   En meget viktig del av kritikken får man gjennom undersøkelser av resultatene av praksis som bygger på disse idéene, fremfor alt undersøkelser som bruker holdbar statistikk. (Når undersøkelser for eksempel viser at det er en høyere selvmordsprosent blant barnevernsbarn enn i normalbefolkningen, gir det en pekepinn om at barnevernets behandling av barn kanskje ikke er så virksom i å skaffe barn et lykkelig liv som barnevernet hevder.)
   Å lese noe om kulturforståelse og samfunnsforståelse, opp igjennom historien og i forskjellige slags samfunn, og om hvordan trender har oppstått og utviklet seg, er faktisk også svært nyttig, for det nåværende barnevernets adferd står ikke alene (dessverre), og hele barneverns-filosofien har bestemte, ganske dype røtter.

Ingen kan lese mer enn en liten flik - og heller ikke innen alle områder - av alt som er relevant. Men alle kan lese litt, og tilegne seg den enkle forståelsen som trengs for å kunne være bedre forberedt til å møte på fornuftig vis barnevernets argumenter (de er dårlige), deres svar på kritikk (enda dårligere), manglende lydhørhet, manglende forståelse av familiekjærlighet.

Jeg sier ofte til barnevernsforfulgte som ber meg om råd, at de må lese - sette av minst en time hver dag til å lese artikler på internett, for eksempel. Dette vil barnevernsofre sjelden høre eller gjøre. De mener vel stort sett at lesning er unyttig, og tror kanskje at det er bare en forkjærlighet jeg som akademiker har for lesning, som får meg til å si det.
   Det har seg imidlertid anderledes: Hvis barnevernsrammede ikke setter seg inn i grunnlaget for at barnevernet gjør som de gjør, stopper de forbauset og sjokkert opp ved hver ny ting barnevernet kommer med, og de kretser igjen og igjen om dette fordi de ikke forstår det. Dette tar tid og krefter. De prøver å resonnere over hvor absurd og usant og avsporet det er, det barnevernet sier og gjør. De bruker krefter og tid på å forklare barnevernet det og å mase på barnevernet om å høre det.
   Disse nytteløse protestene og funderingene hos ofrene gir barnevernet tilsvarende tid til å etablere det de vil ha: en ikke-fungerende familiesituasjon, utslitte foreldre som blir handlingslammet, en tappet økonomi hos foreldrene som gjør dem ute av stand til å ta grep, lang tid for barnet borte fra foreldrene, slik at barnet skal 'knytte seg til nye omsorgspersoner' og slik at beredskapsfolk og fosterfolk sammen med barnevernet kan hjernevaske barnet grundig ved å sette dem opp mot foreldrene og indoktrinere dem med at foreldrene ikke bryr seg om dem. Den 'veiledningen' barnevernet driver av fosterpersoner går nettopp ut på å lære dem å tolke alt anderledes enn det vanligvis er: alle barnets negative reaksjoner, vanligvis et resultat av å være berøvet foreldrene, sies å skyldes at deres dårlige foreldre har vanskjøttet eller mishandlet dem.
   Barnevernet spiller nettopp på dette: Folk forstår ikke hvorfor og hva og med hvilken begrunnelse, og er derfor uforberedt på de nye påstandene barnevernet stadig kommer med.

Lesning vil gjøre folk forberedt på hva som vil komme, og jeg vet ikke om noe annet enn lesning som kan utruste dem med den styrken som det gir å være forberedt. Man bør disiplinere seg til å lese, det vil faktisk hjelpe.


4.
Hvis man skal kunne krige mot barnevernet, må man beskytte seg mentalt.

Fordi barnevernets pågang gjelder barna, og foreldre og annen familie oftest blir hindret i å hjelpe barna, blir familien utslitt og ulykkelig. Da er det viktig at man ikke i tillegg blir utslitt og ulykkelig også fordi man troskyldig lar være å verge seg.

4a.
En beskyttelse er at man forteller åpent til så mange venner og bekjente man kan om både store linjer og detaljer i det barnevernet har foretatt seg som skader familien og først og fremst barna. Det er ikke slik at det er noen skam å ville ha sine barn hos seg; barn er generelt i langt større fare i alle andre miljøer enn hos sin egen familie. Uansett hva foreldre måtte ha gjort av feil og dumheter: hvis de ikke mishandler sine barn, er det meget negativt for barna å bli berøvet dem. Barnevernets feilbehandling av barn er et kjempestort berg av ulykker i sammenligning med hva foreldre gjør (og statistikkene viser det).

4b.
Det er også hjelpsomt å skrive om sin sak, også her under fullt navn så lesere kan vite hvem man er - det gir mangt, langt bedre støtte enn hvis man er anonym; anonymitet vil alltid få mange til å trekke på skuldrene og lure på hva man skjuler.
   Hvis man får en avis til å skrive tilfredsstillende om saken, er det jo bra, men som regel faller journalister og redaktører ned på myndighetenes side fordi det blir for brysomt/farlig å gjøre noe annet, og de kjenner hele barnevernsproblematikken bare overfladisk (heller ikke de, som driver på med skriving, tar tiden til å lese slik at de kunne forstå hvordan virkeligheten er).
   Derfor er det enda nyttigere, synes jeg, å skrive selv og publisere på internett. Man trenger ikke å skrive en hel, lang beskrivelse av alt; små episoder i barnevernets oppførsel er meget nyttige å få beskrevet, og lesere foretrekker korte innlegg/artikler !

Advokater og andre sier ikke sjelden at man ikke må snakke om sakene sine, eller ikke skrive om dem, for det kan irritere barnevernet og fylkesnevnden og domstolene. – Vel, alle må ta ansvaret for hva de selv beslutter om dette, for det er de selv som må bære konsekvensene. Men advokaters erfaring og interesse for de generelle følgene er begrenset, og jurister er i sin utdannelse blitt opplært i de samme naïve forestillinger som barnevernere selv. Så jeg er ikke redd for å si at min mening er den motsatte: Å offentliggjøre gir stort sett bedre beskyttelse mot barnevernet, ikke dårligere. Barnevernet sier nok at offentliggjøring er negativt, at det viser manglende ditt og datt, at det skader barnet, og ja: barnevernet hevner seg ofte med å blokkere samvær ytterligere og/eller finne på andre sanksjoner, som de sier skyldes at familien går ut offentlig.
   Men barnevernet er ikke mer sannferdige her enn de er ellers. Det er anonymitet som gir dem lettest spill. Det skader intet barn at folk får vite hvordan barnevernet har behandlet dets foreldre og familiesamhørigheten. Det skader intet barn å få vite at foreldrene kjemper for det og er fortvilet fordi de ikke får være sammen. Publisering gjør at barnevernets og fosterforeldres hjernevasking av barnet ikke kan foregå fullt så uforstyrret. Ihvertfall i noen tilfeller blir barnevernet også faktisk mere forsiktige når de ser at alt de gjør og sier, blir offentliggjort av den de angriper. Det er altså ikke helt sant at de alltid blir verre overfor mennesker som offentliggjør.
   Det sier sitt også om fylkesnevnd og domstol at de prøver å bekjempe at folk får bruke sin ytringsfrihet om hvordan landets egne myndigheter behandler dem. Om betydningen av og beskyttelsen som ligger i å bruke ytringsfriheten finnes det svært mye stoff, også her på RVB.
   Alt i alt: Når ingen der ute vet om ens sak, er man totalt i barnevernet og myndighetenes makt. Hvis man publiserer slik at offentligheten kan lese det, har man ihvertfall en viss sjanse til at barnevernet blir noe reddere for å gjøre overgrep, og man har den beskyttelse som ligger i at mange som leser får sympati for en selv og barna.

*

(Fortsettes!)

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

  

Litt mere angående punkt 3:

Når man ikke vet nok om barnevernets teorier og praksis, er man som sagt uforberedt på hva de kan tenkes å gjøre. Man prøver å forsvare seg med almindelig fornuft, ved å vise at man har bena på jorden og elsker og tar seg av sine barn, og at barna naturligvis vil være hjemme. Man vet ikke at barnevernet slett ikke praktiserer noen jordnær og fornuftig forståelse av hva som er 'barnets beste'.
   Det aller verste eksempel på å ikke forsvare seg fordi man ikke 'kan tro at' motparten har en slik ideologi som de har, ser vi kanskje hos tyske jøder i 1030-årene, da nazistene var kommet til makten, og langsomt – ett skritt av gangen – tok fra jødene alle rettigheter og så sendte dem til konsentrasjonsleirene. Mange jøder forsøkte, når de fikk nazistene på døren, å forsikre at de var lojale, tyske borgere – de viste for eksempel frem medaljer fra første verdenskrig, hvor de hadde kjempet lojalt for tyskerne. De var ikke klar over at det var alvor, den ideologien angående rase og samhørigheten mellom rase og landområde som de tyske nazistene hadde tatt fra tysk (internasjonalt ledende) biologi på 1800-tallet, og som gjorde at de hevdet, med krav på vitenskapelig basis og logikk, at jøder, som hadde flyttet fra sitt 'opprindelige' område Palestina, var fremmedelementer på tysk jord, og at Tyskland måtte befris fra dem. (Vi moderne mennesker er i virkeligheten ikke så 'opprindelige' noe sted på jorden at det gjør noe, annet enn i Afrika - til alle andre områder har vi antagelig bredt oss i løpet av ikke mer enn noe sånt som de siste 100.000 år, men det er en annen sak.)


5.
Det jeg sier ovenfor under punkt 3, kan sies å falle inn under prinsippet

Kjenn din fiende!

I tillegg til at dette er viktig for å beskytte deg selv følelsesmessig, og slik at du ikke kaster bort for mye energi, tror jeg også det hjelper deg fordi barnevernet blir reddere når man kan vise dem at man vet fra før hva slags "tro" (dvs forestillinger) de opererer med, og at man ikke et øyeblikk lar seg innbille at det er holdbart eller 'faglig'.
   Når det er motsatt: når man argumenterer troskyldig med sunn fornuft og anstendighet om barnas samhørighet med familien overfor barnevernet, skjønner barnevernet med én gang at man ikke vet noe om realitetene i dagens situasjon. Det gjør dem mere selvsikre og aggressive – det styrker deres selvtillit til sin 'barnefaglige kompetanse' ("disse foreldrene skjønner ikke barnets beste", "de har ingen kompetanse til å oppdra barn"). Barnevernet får da et lettere spill med alle sine argumenter og påstander.
   Når man ikke storøyet og med åpen munn hører på barnevernet utbre seg om det 'barnefaglige', men vet, og på effektive måter viser at man vet, at dette er sludder, blir barnevernere mere usikre.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

  

6.
Det er positivt å skrive klager til overordnede instanser over hva barnevernet, de enkelte aktørene som psykologer, tilsynsførere, fosterforeldre, institusjonspersonale gjør.
   Men man må være klar over et par ting:

a) De man klager til, er selv en del av systemet. Mange av dem livnærer seg av systemet. De har derfor ingen interesse av å ta klagene alvorlig, enda mindre av å prøve å gjøre noe med dem. Systemet er også så sementert at den enkelte aktør nærmest har null makt og myndighet til å gjøre noe konstruktivt; han/hun vil øyeblikkelig bli overdøvet av sine kolleger eller overordnede, utsatt for mishag, kanskje for sanksjoner.
(Jf Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern.)
   Allikevel er det håp om at klaging, fra så mange som mulig, når den er saklig og velbegrunnet, i lengden vil føre til generell oppmerksomhet om hva etatene foretar seg, slik at vi får en endring i familienes favør.

b) Man bør også i en klageprosess beskytte seg så godt man kan. Det gjør man ikke ved å holde det konfidensielt. (De man klager til, vil jo komme til å kommunisere med dem det klages på, slik all taushetsplikt innen det offentlige er falt bort.) En metode er igjen å publisere. Samtidig som man sender en klage, legger man ut kopi av den på nettet. Sladd eventuelt egne barns navn. Offentlig ansatte og andre som har å gjøre med saken i yrkessammenheng, har intet krav på anonymitet, og det er viktig at deres navn kommer frem. Legg også ut svar man får, eller mangel på svar, purringer etc.
   Vårt håp er at i det lange løp vil all slik offentliggjøring føre til at systemaktørene ikke kan fortsette med sin behandling av borgerne.

Jf seksjonene "Ytringsfrihet - hemlighold fremmer overgrep"
og "Ytringsfrihet og sensur av barnevernsofre"),
og for eksempel Datatilsyn og personvernnemnden om sletting i forum
og PVN-2010-11 Sletting av informasjon om beredskapshjem (hele uttalelsen ligger på separate, klikkbare sider, se øverst til venstre inne i filen.)

Det er også viktig å publisere sine klager for å gi mot til andre som er utsatt for det samme, slik at også de overveier å klage. Når man offentliggjør, under eget navn, gjør man det også mulig for disse å ta kontakt. Flere sammen gir øket optimisme og øket realistisk styrke. Og noen (f.eks psykologforeningen) som mottar flere og flere klager, som samtidig gjøres offentlig slik at godtfolk kan lese hvordan psykologer flest driver på, vil i lengden har vanskeligere for å opprettholde noen prestisje og respekt for 'faglighet'.


7.
Et tilsvarende prinsipp til "Kjenn din fiende" (punkt 5) bør man legge til grunn for hva man selv forteller barnevernet & co:

Ikke la din motstander få vite alt du driver med, alt du planlegger, eller alt du vet!



  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net