ellen wrote:
det er verken hjemlet i 4-4 eller 4-12 kun 4-3.
så på papiran og det ingenting utenom 4-3 og vi fikk lese gjennom bekymringsmelding og selv der stå at huset var ryddig og ungen virket uberørt av krangelen var leken og glad. uansett sa dem at dem vil ha hjemmebesøk for å se at det er ingen omsorgssvikt der.advokaten var veldig engasjert og selv om han var på en ukers ferie så ringte han oss og sa at vi må roe oss ned han kommer neste uke og vi skal tenke hva vi skal gjøre.våres venner skrev papir hvor dem vitner at b.v. undersøkelse trykker på oss som familie og dem ser forskjell og at vi er pressa. jeg reiser bort neste uke eller dør jeg.
Det står i Grunnlovens § 102 at
Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.
I den såkalte "barneverns"-loven står det stikk motsatte, nemlig at foreldre ikke har rett til å motsette seg besøk i hjemmet (les: husinkvisisjon).
§ 4-3. Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.
Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jf. frister inntatt i § 6-9.
Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.
Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.
Det hadde vært interessant å fått prøvet dette for retten. Dersom Grunnloven har forbud mot husinkvisisjoner unntatt i kriminelle tilfelle, kan vel ikke ansatte i "barnevernet" kreve å få komme på "hjemmebesøk"?
Jeg ville ikke sluppet dem inn i hjemmet uten husransakelsestillatelse, som kun kan gis av domstol. Problemet er at da tilkaller de sannsynligvis politi og låsesmed og tiltvinger seg adgang. I ettertid må dette få konsekvenser, mener jeg, for Grunnlovens forbud kan da ikke være null verdt?
Noen andre som har erfaring med å nekte "barnevernet" adgang til hjemmet?
Kjerringene tror de kan komme og gå som de lyster, men det nytter å si nei. Tuppene blir riktignok rasende og vil i neste omgang gjøre alt for å hevne seg på foreldrene som ikke ydmykt står med luen i hånden når banden kjører forbi. Hevnklystne "barnevernsledere" er ansvarlige for mange overgrep i dette landet. De er ikke inhabile samme hva skjer. Det er kun hvis man er i slekt med foreldrene at man kan bli erklært inhabil. Og selvfølgelig erklærer de seg ikke selv for inhabile. Såpass selvinnsikt og redelighet har de ikke.
Ellers er det vanlig prosedyre når "barnevernet" vil ha tak i et barn, at politi møter opp mannssterke, gjerne utstyrt med maskingevær dersom mannen i huset har kalt "barnevernsleder" for kjerring eller noe annet "truende". Alt man gjør mot de ansatte i "barnevernet" og deres kollaboratører blir oppfattet som truende og gjerne anmeldt. De ansatte lyver på seg blåmerker for å stemple foreldrene som voldelige. Da blir det desto lettere å stjele barna deres.
Jeg mener ikke å skremme deg unødig, Ellen, men du har skrevet at du allerede har kjennskap til "barnevernet" gjennom ditt yrke. Det jeg skriver er ment for alle som leser her på forumet, også for de som vurderer å kontakte "barnevernet" for å be om hjelp. Fra "barnevernet" er det ingen hjelp å få, kun terror. Det vi driver med her, er folkeopplysning. Folk må få vite sannheten om "barnevernet", ikke bare den falske propagandaen som spres av myndighetene og pressen.
Har personen som skrev "bekymringsmeldingen" vært i hjemmet siden det ble beskrevet som ryddig og ordentlig?