Dette kommer til å bli tøft, så derfor tar jeg det muligens avsnitt for avsnitt.

Jeg er 26. Jeg har en sønn på snart 5 år. Da jeg var yngre, så var jeg under barnevernet (bodde noen år i fosterhjem, men det var fordi at jeg ønska det) På den tiden syntes jeg at barnevernet var topp. De hjalp meg, når jeg trengte det. Så derfor hadde jeg ingen betenkeligheter med å ta kontakt med dem da jeg selv fikk sønnen. Siden jeg var alene, så trengte jeg avlastning, derfor tok jeg selv kontakt med dem, før jeg stupte. Sønnen var mye syk de første årene, og var i den forbindelse mye ut og inn av sykehuset.

Årene gikk, og alt var bra. Sønnen begynnte å få litt kontakt med faren, og hans familie, noe han stortrivdes med. Barnevernet var alldri bekymra. Ikke før min mormor døde. Siden hun var min ankerperson her i livet, så tok jeg dette veldig tungt. jeg fikk en knekk, men da var heldigvis sønnen på ferie hos farmor og farfar. Da jeg forstod alvoret i hvorfor jeg hadde det som jeg hadde, så tok jeg kontakt med dem, og spurte om Dennis kunne være der litt lenger enn planelagt, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Både jeg og de synes at det var det beste for Dennis, og han ble i 2 mnd, til jeg hadde kommet meg ovenpå (jeg prata med ham nesten hver dag)

Etter dette har barnevernet begynt sin kamp. De vil nå ta ham. Dum som jeg har vært, så sa jeg ja til alle hjelpetiltak. Jeg ville jo beholde sønnen min. Jeg begynnte og gå til en psykriatisk sykepleier (har hjulpet meg masse) Og sånn sakkyndig vurdering, der han slo fast at jeg skader min sønn, og at jeg ikke kunne ha den daglige omsorgen... Av en eller annen grunn visste ikke BV om de var enige i denne vurderingen (jeg ble en smule forvirra i knotten),

Etter den vurderingen, er jeg blitt usikker. ALLE tilbakemeldinger jeg får selv fra primærlege, hun sykepleieren og ikke minst barnehagen, så er ingen av dem bekymret. Jeg har også begynnt på et foreldreveilederkurs for å få beholde ham.

Men BV gir seg ikke. Ikke får jeg bytte saksbehandler heller (men de kan bytte, har hatt 5 forskjellige saksbehandlere) Har også kontakt med advokat. BV gjør meg nå redd, jeg er forvirra. Jeg tørr ikke å si imot dem, selv om jeg vil. Hva skal jeg gjøre? De har stempla meg uegnet som mor, pga min egen oppvekst, og jeg er meget psykisk ustabil blitt. Men faen, er det rart?

HJELP.... Jeg går snart under.

PS: Bare for å ha det HELT klart, så er jeg ikke lenger glad for at vi har et barnevern. Først nå, etter det som har skjedd med meg, har jeg begynt å huske minnene fra barndommen, tiden i fosterhjem, fortvilelsen, sorgen og savnet. Ikke nok med at jeg sliter med BV, jeg sliter også mye psykisk med minnene fra min egen barndom.

_________________
Hvordan kan jeg som mor skade min sønn? Han som jeg setter høyerer enn alt?

Barnevernet hjelper noen få personer, men er det noe å skryte av da? Det er jo det som er meningen at de er til for å hjelpe folk. Og, de hjelper kun noen få, en knapp håndfull folk, kanskje 1 av 2000, og det gjør de, fordi de må ha et par fornøyde brukere som de kan kjøre frem i pressen...

Alle vi andre har tilsvarende erfaringer som du.

De fleste av oss har det verre.

Så, du er i veldig godt selskap her inne. Det er jo synd at vi bare blir flere og flere, for det var jo ikke sånn det skulle ha vært når vi liksom har et så godt utbygget "barnevern"?

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

 
Opp med motet! Ta sønnen din med deg og flykt ut av landet "som en tyv i natten", for å sitere Arthur Koestler. Men det skal ikke gå nedover, det skal gå bedre og bli bra. Dra ned til kontinentet et sted.

Hvis du ikke har noen spesiell yrkesutdannelse som lett kan gi deg jobb i en fart, så er det for eksempel kjempe-behov i Tyskland for folk til å gjøre husarbeid og stell av eldre i deres hjem. Grunnen er at folk sliter livet av seg for å holde sine gamle foreldre ute av sykehjem, for i Tyskland tar myndighetene ikke bare de gamles egen inntekt til å betale sykehjemsplass, nei barna er også forpliktet til å betale med sin inntekt for sykehjemsplass til foreldrene. Dette opprettholder i adskillig grad at mange familier bare har én inntekt å klare seg med, for den andre ektefellen (vanligvis kvinnen) løper bena av seg og arbider vettet av seg for å stelle for sin mor, far, svigermor og svigerfar hjemme. Disse familiene er fryktelig glade hvis de kan hyre inn noen til å hjelpe dem noen timer noen dager i uken med stellet av de eldre og hjemmet. Det burde ikke være så vanskelig å skaffe seg arbeid nok til å leve av ved å assistere 3-4 slike familier. Jeg har selv gjort en del slikt omsorgsarbeid for mine egne nære familiemedlemmer. Det var slitsomt, men så virkelig og godt å drive med, mye mer nært, umiddelbart meningsfylt enn så mye av det mer "abstrakte" jeg driver med i arbeidet på universitetet.

Så lenge ditt barn ikke er tatt av barnevernet og det ikke foreligger vedtak i fylkesnevnd eller rett om at barnevernet skal ha barnet, kan Norge heller ikke forlange deg og barnet utlevert fra et annet land (men de vil nok gjerne forsøke å true eller overtale deg). Altså kan du bosette deg i utlandet i fred. Venter du derimot til nevnds-/rettsprosessen for alvor er i gang, kan og vil barnevernet ved hjelp av politiet etterlyse dere i utlandet, få dere utlevert, og stille deg for strafferett for "kidnapping". Se Gjesteboken på BarnasRett.no, innlegget fra Maria Hoel 20. januar 2007, og et fra Anders Kjøren 25. februar og BarnasRetts kommentar til dette.

Hvis du klarer en slik flytting og kommer til ro i utlandet, så ta gjerne kontakten med oss fremdeles, skriv for eksempel på forumet fortsatt.

Marianne

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

ORDRE TIL ALLE FORELDRE I NORGE:

BESTILL PASS TIL DINE BARN OG DEG SELV I MORGEN.

Takk skal du ha, Marianne.

Foreldre venter og venter og håper og håper på at allting skal ordne seg, at de skal vinne i fylkesnemnda, i tingretten og you name it.

Men, de venter for lenge, forgjeves.

Vi kommer ikke i posisjon til å få advart foreldre om farene før det er for seint, fordi at folk flest har en klokkesterk tro på at den norske rettsstat er rettferdig.

Vel, den er ikke det.

Du har ingen ide om hvor mange fortvilte folk som ringer til meg, og om hvor mange ganger jeg har gjentatt meg selv til folk som fremdeles ennå har barna hos seg: Ta barna med deg og kom deg til helvete ut av landet! La ting være ting og kom deg i sikkerhet! Ta maks med deg det du kan holde i en hånd, og kanskje foto-album. Alt det andre kan du skaffe til veie igjen - bortsett fra barna.

Og, ikke fortell noen om hvor du har tenkt å reise hen. (Det kan og vil bli en alt for stor belastning på dem, for politiet ransaker hvert eneste hus fra kjeller til loft hvis de har en eller annen mistanke om noe som helst.)

Og, ikke braver om hvor ille barnevernet er der hvor du havner. Du må beregne deg på å bo på hemmelig adresse i mer enn 3 år, opptil 10 år. Lat som om allting er okey. Ja, så ille er det.

Mang en forelder har håpet i det lengste og tapt alt som de miste kunne; barnet. Og mange har ringt oppigjen til meg og fortalt at de tapte.

Ja, de ville ikke tro på meg "den gang". Men, jeg kan ikke kjefte på dem. Jeg blir bare så usigelig lei meg. For jeg vet hvor sårt det er. Det går gjennom marg og bein på en når barna gråter og skriker og sier de vil hjem til mamma og pappa.

Til deg Diablita, vil jeg bare si, se på videoen til Vindafjordsaken. For det er virkeligheten. Hvis du mener at du er villig til å gjøre alt for din sønn, ja, da bestiller du pass til dere i morgen og tar første fly ut av Norge til ett eller annet land før du sitter i saksen.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Jeg vil ikke komme med noen råd om hva du skal gjøre.
Men du må sette deg ned og tenke på hva og hvordan du skal løse dette problemet som du har. Les innlegg, send mail, spør om hva de forskjellige har gjort og tyd teksten.
Da vil du se hva du må gjøre.

Kort fortalt mistet jeg mitt barn i fylkesnemnda. Var så sikker, så sikker på at der ville jeg vinne. Mente selv at jeg hadde en god håndfast sak, men akk, jeg tapte. Hadde jeg vist det jeg vet i dag hadde jeg tatt flyttemelding til Spania og bygd vårt liv videre der.

Men nå må jeg jobbe videre her. Og om det er det siste jeg gjør på denne jord skal jeg kjempe for å få mitt barn hjem igjen.

Så Diablita, tenk deg lenge og vel om og ta ett standpunkt. Men tenk ikke for lenge, det har du kanskje ikke tid til.

Lykke til og håper du gir oss ett vink etter hvert.