Hei, jeg er helt ny her. Har kikket litt på forumet tidligere, og jeg syns det er bra det finnes et slikt forum som dette. Jeg er nå i starten på en prosess, av å skulle gå til sak mot barnevernet. Er helt i startfasen, men, har vært gjennom dette en gang før, men, da ble det ikke noe av. Det er ikke lett dette men, jeg klarer ikke få ro i sjelen min, om jeg ikke gjør noe, om jeg ikke sier noe. Jeg vokste opp i fosterhjem, og der skjedde det mye. Barnevernet sviktet meg fullstendig, noe jeg vil de skal vite at ikke er ok. Pga alt sammen sliter jeg psykisk den dag i dag, og det er jeg som må leve med smertene inni meg.
Har heldigvis mine nære i ryggen, de støtter meg helt, noe som er enormt viktig for meg! Jeg klarer ikke dette alene.

Jeg vet at barn blir sviktet gang på gang, igjen og igjen, og det er ikke mange som tør eller klarer si fra. Dette er heavy saker, og man er i en meget vanskelig og sårbar situasjon. Men, jo flere som snakker om det, jo flere vil snakke. Det tror jeg. Jeg føler meg liten, og svak, og redd... redd for konsekvensene, og redd for hva som vil skje, men, jeg kan ikke holde kjeft lenger. Jeg vil at noen skal stå til ansvar for det sviket jeg opplevde som liten jente, og under hele oppveksten min. Jeg vil at folk skal vite!! Ikke bare for meg, men også for alle andre som har opplevd og som opplever svik fra barnevern, de som liksom skal være der for deg.

Er det noen som har noe erfaring med dette? Vil gjerne høre om andres erfaringer og tanker.

Takk! : )

Hei Engelen.

Det er litt vanskelig å få tak på hva som er ditt tema, din sak. Skal du gå til sak mot barnevernet fordi de tok deg bort fra foreldrene dine? Og kanskje også pga. erfaringer du gjorde deg da du var under deres "omsorg"?

Det vil i alle fall være å ansvarsfraskrive de som har utøvet dette du beskriver som svik hvis du hele tiden tillegger det en instans- barnevernet, mens det er PERSONENE som var/er ansatte som har gjort.

Altså: Det er IKKE en instans eller institusjon som har sveket deg, det er PERSONER.

_________________
B.E.Bjorbekkmo
[size=75][color=red]
Gjør ALLTID og uten unntak opptak av møter, telefonsamtaler o.l. med BV etc[/color]
Dette har du lovlig og full adgang til iht [url=http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-017.html#145a]straffelovens § 145a[/url], så lenge du selv deltar i samtalen.[/size]

[url=http://barnevernet.origo.no]Barnevern[/url]

Jeg går ikke til sak mot barnevernet fordi de tok meg fra foreldrene mine, men, fordi de sviktet meg gjennom oppveksten min, ved å ikke være tilstede. Jeg skulle aldri ha vært i det fosterhjemmet, der skjedde det mye (vil ikke bli for detaljert), og jeg slet veldig i oppveksten. Barnevernet som skulle hatt tilsyn med meg, var totalt fraværende i 8 år. Før det hadde de utnevnt to tilsynsførere, som begge var omgangsvenner med fosterfamilien. Det var eneste tilsynet jeg hadde. Hvor blir det av fosterbarnets sikkerhet i en slik situasjon?
Da de endelig kom på banen igjen, etter alle de årene, ble de bare blendet av en fin fasade, og satt der å drakk kaffe og spiste kaker. I en slik situasjon er det vanskelig å snakke, og si fra om ting. De eneste man har, er fosterhjemmet, og når da også barnevernet går utifra at alt er i skjønneste orden, blir det vanskelig, spesielt da jeg i tilegg hadde store problemer psykisk. (noe som heller aldri ble tatt tak i, selv om skolen varslet fra allerede på barneskolen) Jeg har lest hele mappen min, som jeg heldigvis har, og der står det mye tull. Blir trist av å lese. Mellom linjene der, var det ei dypt ulykkelig jente som følte at INGEN så henne, og som kunne forstå henne. Har idag kontakt med mine biologiske foreldre, og de støtter meg helt og fullt. Det skjedde mye horrible ting, ting et barn ikke skal måtte gå gjennom. Og dette skjer igjen og igjen.
Jeg må først gå til sak (anmelde) min fosterfar (noe jeg egentlig ikke ønsket, da det kommer til å bli en enorm påkjenning for meg), men, for å få fri rettshjelp må jeg det. For så å gå til sak mot barnevernet.

Jeg håper at du lykkes med saken din, og jeg håper at advokaten din virkelig gjør alt han/hun kan for å hjelpe deg.

Jeg tenker på hvordan dine foreldre må ha hatt det gjennom alle disse årene. Har du hatt samvær med dem, og har de visst om hvordan du har hatt det? Mange foreldre blir det barnevernet anklager dem for etter at de er fratatt barn, og det betyr igjen at mange barn møter svært svekkede foreldre når de engang kommer fri fra barnevernet.

Har man selv opplevd omsorgssvikt, så kan man ikke gi omsorg til egne barn, mener barnevernet. Husk det når du skal gå videre i livet.

Hvis det er mulig i din sak (og det er det i realiteten i de fleste barnevernssaker), så forsøk å få inn i anklagen mot barnevernet at du ble tatt fra familien uten at det var så graverende forhold i hjemmet at det kunne rettferdiggjøre et sånt alvorlig inngrep i livene deres.

Vi her på forumet er IMOT omsorgsovertakelser nærmest i ethvert tilfelle, og utelukkende dersom det foreligger dom om alvorlige overgrep etc. mot barnet.

Jeg hadde samvær med min mamma, da jeg var liten. Men, etterhvert dabbet det mer og mer ut, fordi hun var meget ung, og hadde problemer med rus, etc. Når jeg leser i papirene, ser jeg at fosterhjemmet presset veldig på med dette, at mamma ikke møtte opp, etc, at dette ikke var bra for meg, og at det også var veldig forvirrende for meg.. når jeg tilslutt ikke visste hvor jeg hørte til. Det er ganske hjerteskjærende lesning. Det var vel et forsøk på å skåne meg mest mulig, noe som er forståelig nok, men, de presset veldig på. At jeg helst ikke burde treffe min mamma, fordi jeg ble forvirret.
Mamma var ikke stabil, og det tok år før jeg møtte henne igjen. Det er så mye, mye som skjedde, men, hun trodde jeg hadde kommet til et godt og trygt fosterhjem. Saken var høyt prioritert står det i papirene, og så er de fraværende det meste av oppveksten min? De gikk utfra at ting gikk bra?! Det er jo betryggende.
Pappa prøvde å få kontakt med meg, men, det var ikke lett. Han ble fortalt at det var best slik. Han har slitt veldig i alle år med dette, følt at han har sviktet meg, at han kunne gjort så mye mer, kjempet for meg. Han visste heller ikke hvordan jeg hadde det. Jeg vet at mamma har slitt veldig med dette også. Og hun sier hun ALDRI kommer til å glemme den dagen de kjørte bort med meg. Selv om hun følte at det var det beste da, siden hun ikke klarte ta vare på meg, men, om hun hadde visst hvordan jeg hadde det opp gjennom, så hadde hun helt sikkert kjempet for meg. Jeg hadde yngre søsken som fikk bo hjemme det meste av oppveksten, og jeg føler at jeg ble frarøvet et liv med min egen mamma. Selv om det var mye tull der, så måtte jeg bo i et fosterhjem som forårsaket så mye skade og smerte for meg!

Jeg er idag en mamma selv, til to. Og har aldri hørt noe fra barnevernet i den sammenheng. Hverken gjennom helsesøster, barnehage, skole, og heller ikke lege, eller psykolog. Har gått i terapi pga ettervirkningene fra min barndom. Og har kun blitt møtt med forståelse, og aldri har noen stilt spørsmål ved min rolle som mor. Men, jeg har vært redd, tro meg. Jeg har følt meg forferdelig utsatt! Og nesten vært paranoid i perioder.

Det er liksom det at når barn havner i fosterhjem. Så er barn kommet dit barnevernet vil ha dem og de bryr seg ikke om hvordan barn har det der.

Det som er det viktigste for barnevernet er å fjerne barn fra foreldrene sine.

Det er kjent at barn ikke får det bra i fosterheim. Bare en liten prosent får hjelp.

Barnevernet har ved flere andledninger latt være å bry seg når de får høre at barn lider i fosterhjem.

Barnevernet bryr seg ikke om barn, de bryr seg om å ødelegge familier.

Godt at din biologiske familie støtter deg i dag.

Jeg aner ikke hvilken kommune du går til sak imot, men jeg mistenker det er samme som jeg går til sak imot, det høres så altfor likt ut.

Jeg er midt oppi alt nå, eller ja erstatningskravet er sendt, så vi er kommet såpass "langt" bare resten igjen

Om det blir rettsak her aner jeg ikke, men det får tiden vise. Jeg håper å slippe unna det, mye pga at jeg ikke vil min fostermor skal bli stilt oppimot og velge mellom meg eller fosterbror IGJEN. Så jeg håper denne kommunen kan la både meg og min fostemor slippe dette. Men tiden får vise. De vil tape uansett.

Hvis du er inntr, så må du gjerne kontakte meg på privat melding her inne. Jeg vil også veldig gjerne vite hvilken kommune du er på vei til og gå til sak imot. Men det får du avgjøre selv, uansett er jeg og treffe på privat melding hvis du vil.

_________________
Jeg går til sak imot en barnevernstjeneste
Jeg har IKKE dårlig samvittighet for det
Jeg har ikke noe og skjule
Jeg har kun alt og vinne, for meg selv og for andre barnevernsbarn som har opplevd det samme.


Jeg ønsker med min sak og fortelle barnevernstjenesten at "NEI dere kan IKKE gjøre akkurat det dere føler for"

Historien virker ganske klassisk, og det skulle vert MYE MYE nærmere kontakt mellom deg og din familie i barndommen. _OM_ din mor følte hun ikke klarte å ta seg av deg, så trengte hun HJELP, ikke barnerov. Og _OM_ det er slik at folk trenger å ha barna sine et annet sted, en periode, så skal det være VELDIG TETT kontakt likevel. Om ikke blir barna ødelagte. Det samme blir de biologiske foreldre.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Da er jeg endelig igang, og selv om dette er utrolig tøft og vanskelig, vil jeg ikke snu nå. Dette er noe jeg bare må få gjort. Det verste blir å skulle saksøke fosterfar, for der ligger det mye følelser av ulik art, og det blir veldig personlig, men, jeg kan ikke bare holde kjeft lenger. Jeg vil at sannheten skal frem, vil at de (fosterfar/hjem og barnevernet) skal ta ansvaret for sviket. Føler jeg endelig står opp for den lille jenta, som da ikke kunne gjøre noe selv, men, nå som voksen kan jeg. Endelig kan hun bli hørt.
Er forberedt (så godt jeg kan iallfall) på at dette blir tøft, og en lang prosess, og jeg vet jeg kommer til å føle meg så redd, og bare ønske å flykte bort fra alt sammen.. men, jeg føler så sterkt inni meg, at dette skal jeg gjøre. Det har tatt mange år å komme dit jeg er idag, og det å være i stand til å gjøre dette, men, føler at det er nå, eller aldri.

Engelen

Barnevernet behandler mødre svært dårlig. Bare å ha kontakt med saksbehandlere i seg selv, er en ekstrem belastning. En utsettes for: Nedlatenhet, hån, forakt, grusomheter i form av påføring av smerte følelsesmessig. En hjernevaskes til å tro at ungen har det godt og bedre i fosterhjemmet - alt går fint - og det er ingenting mødre heller vil, enn at barna har det bra!


Får de overbevist en mamma om at ungen har det bedre hvis hun holder seg borte, gjør hun det, men hun vil føle at det hun gjør er galt, intuitivt, og bekrefter ingen følelsen mamman har, av at ungen min har bruk for meg, går en mamma eller en pappa ut en ødeleggende følelsesmessig prosess.

Som Nina sier, barn som ble tvangsfjernet kan treffe igjen foreldre som er svekket, følelsesmessig og fysisk - som en direkte følge av barnevernets herjinger med barna deres.


Moren din hadde rusproblemer. Ingen mødre fordømmer seg selv så hardt som de. De trenger ingen fordømmelse fra andre, dommen har de falt over seg selv. Og er det rart? Samfunnet messer og messer om barna av rusmisbrukende mødre. Sannheten er at det fins veldig få av de mødre med rusproblemer, som ikke selv er i stand til å ta vare på barna sine.


“Ustabilt liv“, sier barnevernet om moren din. Jeg skal fortelle deg hvordan barnevernet sørger for at mødre ikke greier å stille opp. De behandler moren så dårlig, forakter henne så mye, at hun gruer seg syk i forkant av besøk (med tilsyn og nedverdigende urinprøver etc).Mødre med rusproblemer gis “spesialbehandling“ i form av rutiner som gjør at de ikke greier å møte opp.


Et ustabilt liv er ikke i veien for å være gode foreldre. Det er en løgn. Moren din er en fullt ut god nok mor, om hun lever sitt liv ustabilt, det fins ingenting galt ved hennes person, tvertom, hun kan lære andre mennesker viktige ting om det å leve. Jeg tror din mor er et nydelig menneske.


Man tror “rusproblemer“ og “ustabilt liv“ sier noe. Det sier ingenting. Barn blir forvirret, javel, er det rart de blir forvirret? De har det vondt, de lengter etter mamma, de vil hjem, de ser henne, det er ubegripelig at de ikke kan bo der de så gjerne vil. Så får fosterbarnet forklart hvor ille mamma er - derfor kan ikke mamma ta vare på deg. Det ungen selv ser, stemmer ikke overens med hva det blir forklart. Slik forvirrer barnevernet barna, det er ikke det å få ha kontakt med mødrene som forvirrer de. Det er løgnene de serverer.

Det som er saken er at saksbehandlerne i det såkalte "barnevernet" lyver grovt om mødrene. Det skrives for eksempel, at "mor har dårlig helse" når moren er i toppform, såvel fysisk som psykisk.

"Barnevernet" ønsker nok at moren skal nedbrytes, men så lenge hun ikke tar til seg deres løgner, klarer hun å bevare sin følelsesmessige stabilitiet. Det er skadelige å tro på løgnene som de ansatte i "barnevernet" serverer. Derfor bør mødre minimere kontakten med de ansatte i "barnevernet", men dette vil gå på bekostning av kontakten med barna, for "barnevernet" krever bestandig å få overvåke det såkalte "samværet".

Det å kjempe for sannheten bidrar til at mødre bevarer sin psykiske helse. Man må for all del ikke tro at de ansatte i "barnevernet" vet hva de snakker om, for det gjør de ikke. De prater løgn.

Når barna en gang løslates, så må foreldrene være der for dem. Barna skal ikke behøve å møte nedslitte vrak dersom foreldrene avviser "barnevernets" løgner.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Ting tar tid. Men, nå har jeg fått meg en ny advokat, og hun er klar til å kjempe for saken min. Hun mente at bare med barnevernsmappa mi hadde vi nok beviser for barnevernets svik, men, de kommer så klart til å gjøre alt for å svekke meg. (som om ikke de har gjort nok dritt og skade) Må bare forberede meg på det verste, men, jeg har vært gjennom helvete før, så skal vel klare dette og. Det eneste som spøker for meg nå, er foreldelsesfristen. Håper ikke den skal stoppe oss!! Vil så inderlig at saken min kommer opp, og få kunne komme meg videre i livet.

*Kryss fingre*

_________________
If you're going through hell, keep walking.

Winston Churchill

Det er bra du sier fra om alt det vonde du har opplevd i fosterhjem!

Ja, min mamma er et nydelig menneske. Finnes ikke noe vondt i henne i det hele tatt. Livet har fart hardt med henne, det er det eneste. (hun var selv i barnevernets omsorg da hun vokste opp) Hun hadde problemer, og var selv et barn da hun fikk meg. Jeg opplevde mye allerede fra jeg var veldig lita, men, det var ikke fordi min mamma var ond, eller slem, at hun ønsket meg vondt, langt langt ifra. Hun trengte hjelp, det var det hun trengte. Vi har slitt på hver vår kant, mamma og jeg. Vanskelig å beskrive det savnet jeg hadde gjennom hele oppveksten, savnet etter min mamma, etter å være hos henne, hun var alt jeg ville ha. Det er en ubeskrivelig sorg og smerte man har, men, som man må undertrykke, fordi man skal jo overleve.
Jeg ble innprentet med at mamma var uansvarlig, hun møtte aldri opp til avtalene, hun spurte aldri etter meg, hun hadde ikke tid til meg, osv osv.. mine tanker ble, er hun glad i meg? Vil hun ikke ha meg? Om ikke hun er glad i meg, eller vil ha meg, hvem vil da? Jeg vokste opp med tankene om at ingen ville egentlig ha meg, ingen var egentlig glad i meg, jeg var kun til bry, bare i veien. De tankene sitter fortsatt i meg.

Har snakket litt med mamma om dette, i forbindelse med min sak. Mamma sine opplevelser ble etterhvert at hun følte seg overkjørt av et skremmende system (som hun sa det). Det oppsummerer vel ting veldig bra. At man blir overkjørt. Man blir hjernevasket til å tro at de vet best, og at dette er til det beste. Selv om alt inni en skriker om at "nei, dette er feil!" Man får høre at dette er det beste for barnet ditt.. og man vil jo så klart det beste for sitt eget barn, og så holder man avstand. Man vil ikke at barnet skal lide, ha det vondt, pga seg selv.. men, sannheten for meg, var motsatt. Jeg lidde fordi jeg ikke fikk ha min mamma i livet mitt! Hun sluttet aldri å elske meg, jeg var i hjertet hennes hele tiden.. det vet jeg nå som jeg er voksen. Skulle ønske jeg kunne vite det da jeg vokste opp. At jeg hadde henne, og at hun elsket meg.
De plasserer meg i et fosterhjem uten å passe på, går utfra at alt er bra. Og bare lar meg være der. Barnevernet kan si hva de vil, prøve å knekke meg, men, min sannhet kan de aldri ta fra meg. Selv om jeg er livredd for dette, så ser jeg veldig fram til å bryte tausheten. Jeg håper så inderlig jeg får sjansen til å få saken min frem. Venter fortsatt på svar om vi kommer innenfor foreldelsesfristen.. håper, håper.

Jeg føler så inderlig med de som har mistet sine barn. (har så respekt for de som fortsetter å kjempe for sine barn, aldri gi opp, sier jeg bare.) Jeg vet jo hvordan det er å være det barnet som blir tatt, og som mor til 2 selv nå, kan jeg bare tenke meg hvordan det vil være å miste. Å miste det kjæreste en har. Jeg kommer aldri til å stole på barnevernet, jeg blir sint, og jeg blir redd bare jeg hører om dem. Mange følelser som blir vekket.

_________________
If you're going through hell, keep walking.

Winston Churchill