athene wrote:
Svært mange som har vært utsatt for tvangsvedtak ekskluderes fra samfunnet.
Alle tvangsvedtakene i Norge, rettet mot enkeltindivider, er de berettiget og er de nødvendige i et demokratisk samfunn?
Alle synes å ta for gitt at når staten vedtar tvang mot et individ, så er det fullt ut legitimt fordi det er staten som står bak. Men hensikten med menneskerettighetene er nettopp å beskytte enkeltindivider mot unødig maktbruk fra staten.
Det er klart at staten har rett til å gripe inn med makt overfor et individ som Anders Behring Breivik, men det er ikke like opplagt at staten har rett til å gripe inn med makt mot, for eksempel, undertegnede.
Staten kan ikke vilkårlig gripe inn med tvang mot enkeltindivider. Likevel gjøres det.
I Norge anses det for vrangforestillinger å være kritisk mot staten. Mange av de som påfører sine medmennesker overgrep i statens navn, bekjenner seg til en ideologi på ytterste venstresiden, som dessverre har blitt stueren og dagliggjort. Det anses ikke lenger som underlig å være bekjennende marxist og synge i kor som tilhører ytterste venstre. Da betraktes man ikke som ekstremist. Hvis man derimot stiler spørsmålstegn ved statens rett til å frata foreldre deres barn, så er man per definisjon paranoid. Paranoid er som kjent, en alvorlig sinnsykdom, men dette forhindrer ikke "fagpersoner" fra å stemple foreldre med denne alvorlig diagnosen dersom de viser den minste skepsis overfor offentlige myndigheters rett til å foreta de mest inngripende tiltak i deres liv.
Jeg synes det er skummelt at det legges lokk på samfunnsdebatten i Norge. Alt snakket om
åpenhet er kun tomt prat når det kommer til stykket. Hvor er åpenheten i rettssystemet? Anders Behring Breivik, som er siktet etter terrorparagraften 147a i straffeloven med en strafferamme på 21 års fengsel, skal visst nektes en åpen rettssak. Foreldre som kjemper mot å bli fratatt sine barn, blir også systematisk fratatt retten til åpne rettssaker. En hel kategori av saker blir unntatt offentlighet. Dette er etter min mening, brudd på artikkel 6 i Menneskerettighetskonvensjonen, som sier:
Art 6. Retten til en rettferdig rettergang
1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.
2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.
3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:
a. å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham;
b. å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar;
c. å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse;
d. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;
e. å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.Norske myndigheter tolker artikkel 6 slik at det alltid er nødvendig i et demokratisk samfunn å lukke dørene dersom politi eller offentlig part krever det. Derfor vil poltiet eller "barnevern" alltid få medhold av dommeren når de krever at dørene holdes lukket for almenheten. Jeg har selv opplevd dette i Høyesterett. Jeg bad om å få overvære forhandlingene, og foreldrenes representanter hadde ingen innsigelser, men "barnevernets" representanter nektet å imøtekomme min begjæring. Man kan jo bare undres hvorfor. Hva er det de er så redde for? Det var kun prosessuelt sider av saken som ble gjennomgått, ingen "snacksy" detaljer fra familiens privatliv.
Det virker imponerende å komme inn i Høyesterett, men denne retten kan etter min mening, nedlegges da den har sluttet å fungere etter sin hensikt. Eneste hensikt idag er visst å opprettholde arbeidsplasser for jurister. Rettferdigheten har gått tapt for lengst.
Kan Anders Behring Breivik forvente seg en rettferdig rettergang i Norge? Jeg tror han vil bli skuffet slik vi andre har blitt det. Rettergangene er ren farse. De er blitt redusert til sirkusforestillinger hvor høyt gasjerte advokter og sakkyndige, spiller et på forhånd avtalt spill hvor alle vet hva utfallet vil bli. De stakkars foreldrene skal få lov til å uttale seg, men det er bare deres fiender som skal få lov til å høre hva de sier. Ingen andre har adgang til rettssalen.