Leste på et annet forum at en tiltaksplan også kan være at de ser innom familien hver 6. måned. Det er noe vi kan gå med på. Noen som har hørt om dette? Bør vi spørre om Bv kan gå med på noe slikt?

Eller bør vi bare la være og snakke med den sakkyndige og håpe på det beste?

Det er ikke mulig å lage absolutte regler for hvordan man bør gå frem. Den GENERELLE regelen er å boikotte dem mest mulig. Det vil lønne seg best for flest. Men siden dette ikke er absolutte regler, så bryter jeg dem om jeg finner det taktisk for familien der og då... De fleste vil imidlertid bedømme BV feil, for de er avvikere i tanker, ord og handling.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Det hender at "barnevernet" forsøker å lokke med såkalte "hjelpetiltak" i light-versjon. Hjelpetiltak light, som det kalles, er da gjerne råd og veiledning med 6 ukers intervaller.

Jeg har ikke hørt om noen som har sluppet unna med et møte hver 6. måned.

Uansett er poenget med "hjelpetiltakene" å knytte familien til "barnevernet" slik at det kan få innsyn i familiens indre liv. Slikt innsyn vil nesten alltid føre til økt "bekymring".

For min del var det helt uaktuelt å ha noe som helst med "barnevernet" å gjøre. Den innstillingen gjorde at jeg slapp unna i første runde, for de hadde ikke nok på meg.

Det er en psykisk utmattelseskrig dere nå er inne i. "Barnevernet" har allerede klart å få et psykisk overtak ved sine trusler om sakkyndig utredning. Den overhengende faren terroriserer dere dag og natt. Slik var det med meg, også.

Jeg ville fortsette å avvise sakkyndig og ikke gått med på noen hjelpetiltak. Uansett så kommer de til å trenge seg på dere hver sjette måned i form av re-åpning av undersøkelsen. Si at dere ikke trenger hjelpetiltak. Det er skremmende å avvise dem, men det er enda mer skremmende å invitere dem inn. Man står mellom Skylla og Karybdis. Lykke til, ihvertfall.

Du kan si at du takker ja til hjelpetiltak hvert 50. år (spøk)

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Agrippa lister opp flere viktige ting over.

Jeg vil gjerne kommentere den sakkynndigutredning dere står overfor: Ved å delta i den vil dere via den sakkyndige gi (ufrivilig og ikke tilsiktet selvsagt) bv'et flere argumenter for å nå inn til barna og splitte familien.
Sakkyndige jobber for bv'et- ikke for barna. Det samme gjelder bv'erne - som jobber for seg selv.

Å komme opp med antakelser er skummelt, men jeg vil likevel antyde muligheten for at de ikke har noen sak og som vanlig tyr til midler for å konstruere en.

"Skuffet" : Du er avslutningsvis i ditt eget innlegg inne på "løsningen" selv- med det unntak at det ikke går an å sette seg ned og "håpe på det beste". Fra å begynne med å holde ulvene unna vil det som regel ikke være mulig å stoppe - med akkurat det. Man må hele tiden vurdere i egne valg i forkant av bv'ets utspill. Dvs. overgrep.

_________________
- Kjemp for de du har kjær. Kjemp for alt hva du har kjært. -

De syns visst ikke det er tilfredsstillende i lengden å komme tilbake et par-tre ganger på den måten. På grunn av den enorme bekymringen sin har de vedtatt sakkyndig. Hvis vi nekter å møte den sakkyndige vil de likevel kjøre på slik at de får en tildels ufullstendig utredning.
Bekymringen deres øker fordi barnet ikke går i offentlig barnehage, og dermed ikke kan observeres av offentlig ansatte (andre personers dømmekraft teller åpenbart ikke).

Bv ønsker å vise at vår samlede omsorgsevne er utilstrekkelig. De håper ennå at vi kommer til å snakke med sakkyndig. Selv om de bare får en halvveis utredning, vil det likevel være en stor påkjenning om de seinere sender saken til nemnda. Men det gjør kanskje ikke så mye om nemnda pålegger hjelpetiltak? Verre blir det hvis Bv blir så irriterte på vårt manglende samarbeid at de går inn for omsorgsovertagelse.

Jeg har opplevd utredning både basert utelukkende på sakspapirene og såkalt sakkyndigutredning der den sakkyndige har uttalt at utredning ikke er nødvendig dersom foreldrene ikke ønsker å bidra. Det siste tyder jo sterkt på at sakkyndig hadde tatt stilling i saken allerede før oppdraget var påbegynt. Den første utredningen hvor sakkyndig ikke fikk annet enn sakspapirene, var forøvrig mye "snillere" enn sakkyndigutredningen hvor sakkyndige fikk tilgang til både barn og foreldre.



Det er bare meningene til offentlige omsorgspersoner som teller. Fordelen din er at "barnevernet" ikke klarer å få barnehagestyrer på sin side i og med at barnet ikke går i barnehage. På den annen side, vil det helt klart bli brukt mot dere at barna "holdes isolert" og ikke får anledning til å treffe jevnaldrende. Det siste anses nesten som viktigere enn at småbarna har kontakt med egne foreldre.



Hvis dere får en sakkyndigutredning mot dere, vil det være nesten umulig å få barna tilbake senere. Det er verre hvis dere får en fullstendig utredning mot dere. Dess tyngre utredningen er, dess verre blir det å kjempe imot den. To sakkyndige er verre enn én sakkyndig.



Hvis nemnda pålegger dere hjelpetiltak betyr det at vilkårene for tvangsplassering etter 4-12 er oppfylt. Da vil det bare være et tidsspørsmål før "barnevernet" begjærer nye tiltak iform av overtagelse. Det er en eskalerende utvikling, især der hvor "barnevernet" har en dårlig sak. Jo flere ganger man må møte i nemnda, dess større er sjansen for å tape. De bygger opp saken mot dere, sakte men sikkert.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er at nemnda velger å pålegge hjelpetiltak fremfor å ta barna, men nemnda har mange virkemidler. Dere kan, for eksempel, bli pålagt å la barna utrede av sakkyndig. Hvis dere nekter, så vil det bli reist ny sak.

Da vil dere ha kjøpt dere tid, men i neste runde må dere ikke nøle med å flykte. Hvis dere ordner sakkyndigutredningen selv, vil den høyst sannsynlig bli underkjent av "barnevernet", som mener at bare de, med sin "barnevernsfaglige kompetanse" er istand til å se "alvorlig omsorgssvikt". Det faktum at bare de ansatte i "barnevernet" mener det foreligger alvorlig omsorgssvikt, er vel en god indikasjon på at den angivelige omsorgssvikten er høyst subjektiv og bare eksisterer i barnevernstantenes hoder. Men "barnevernet" nøler ikke med å underkjenne andre fagpersoner. Det er bare de som har greie på omsorgssvikt. Der hvor andre fagpersoner som barneleger, fysioterapeut, spesialpsykolog og klinisk pedagog ser et sunt og friskt barn, vil "barnevernsleder" og saksbehandler se et alvorlig skadet barn, som trenger "behandling" i form av fosterhjemsplassering. Når barnet så havner i fosterhjem, vil det være traumatisert på grunn av "barnevernets" brutale og unødvendige behandling. Hvis det så senere går bra med barnet, vil fosterhjemmet og "barnevern" hevde at det skyldes de gode oppvekstvilkårene i fosterhjemmet. Men hvordan barnet egentlig har det, der det tvinges til å leve adskilt fra foreldrene, er det ingen i "barneverns"-apparatet som bryr seg om. Det er jo ikke deres barn. Det er bare morens hjerte som blør for barnet. De andre har knapt nok sett barnet, og kunne ikke brydd seg mindre. Jeg mener ingen straff er for streng for de som gjør slikt mot de svakeste blant oss. Kommuneadvokat, "barnevernsleder", sakkyndige, dommere med flere burde fått forvaring på livstid. Medskyldige som barnehagestyrer burde fått en lengre fengselsstraff. Dessverre går de alle rundt som frie menn og kvinner. De kan attpåtil fortsette angrepene mot uskyldige barn og foreldre. Ingen beskytter barn og foreldre mot disse ugjerningsfolkene. Det er ingen steder å henvende seg. Politiet står på "barnevernets" side, og advokatene betrakter "barnevernssaker" som en god og sikker inntektskilde hvor de får betalt uavhengig av sakens utfall.

"Barnevernets" undersøkelse og sakkyndigutredningene er rent kvakksalveri, men dommerne tror dessverre på "barnevernet" og de kjøpte sakkyndige. Konklusjonen til andre objektive utredninger vil bli tilsidesatt. De ansatte i "barnevernet" mener at de har en unik kunnskap om barn, selv om deres "fagkunnskap" ku er et lappverk av ulike disipliner og dertil sterkt ideologisk preget. Seriøs forskning viser at det er meget skadelig for barn å bli skilt fra foreldrene, men "barnevernet" betrakter det som et helsefremmende tiltak. Målet er at barna skal "få det godt med seg selv". Middelet er å påføre barna så store traumer at de går tilbake i utviklingen (regresjon). Ved å bortføre barna fra foreldrene, la dem ha minimal eller ingen kontakt med foreldrene, tror "barnevernet" at barna skal bli mer harmoniske og lykkelige enn de ville ha blitt dersom de hadde fått lov til å vokse opp hos sine egne foreldre. Ofte havner barna hos mindre ressurssterke familier enn barnas egne familier, men der hvor fosterfamiliens angivelige gode egenskaper blir hausset opp i skyene, blir den opprinnelige familien svartmalt. Det hele er svært lite objektivt.

Jeg tror det skal hefte veldig store mangler ved et hjem før "barnevernets" oppskrift virker. "Barnevernet" forstørrer problemene i hjemmet hundrevis av ganger. Det er fjæren som blir til 10 høns. Barnas sorgreaksjoner i fosterhjemmet blir bagatellisert. De ansatte i "barnevernet" synes det er naturlig at barn etter en akutt overtagelse begynner å bæsje på seg. At barna gråter og ber om å få bli med mamma hjem, er som det skal være. Barnet må likevel pent følge med i følgebilen til "barnevernet" etter et kort møte med mamma'n, som også er traumatisert av sorg etter å ha mistet barnet sitt på en så brutal måte.

Jeg vil hevde at mange av de sakkyndige er moralsk forkvaklede mennesker, som misbruker makten sin og bryter lege-eden. Makten har korrumpert dem. Derfor bør man aldri la disse onde menneskene få slippe inn i hjemmet. De lyver bevisst, og de gjør det for pengene de mottar. De gjør det mulig for myndighetene å stjele barn fra foreldrene, og de dekker seg med at "loven tillater det". Men loven var aldri ment å skulle benyttes til ulovlig bortføringer av barn. Dessverre er barnevernsloven så lite presis og så uklar, at alt kan puttes i sekkebetegnelsen "alvorlig omsorgssvikt". Hvis "barnevernet" hevder at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, så er det det, uansett hvor bra barnet, objektivt sett, har det.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Men da betyr det at man kan stole på at nemnda er rettferdig? Uenigheten gjelder forebyggende tiltak, eller en mistanke om at barnet lider psykisk hos oss (det blir en ganske løs mistanke).
Hvis man ser på hvordan barnet har det, er ikke vilkårene for tvangsplassering oppfylt.
Men jeg er redd for at nemnda vil tenke det verste om omsorgsevnen til oss foreldre, og at nemnda ikke kommer til å behandle oss rettferdig.

Advokaten har fått vite at Bv bruker sakkyndig til uenighet om hjelpetiltak, og at det dermed ikke behøver å være graverende forhold i hjemmet. Men i tilfelle må jeg jo si det er en sløsing av ressurser, og gjør undersøkelsene unødvendig omfattende.
Advokaten råder oss til å samarbeide denne gangen, så da har vi ingen advokat heller.

Dette faller inn under bvl § 4-12, litra a som sier at "Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling," "Barnevernet" trenger kun å sannsynliggjøre at barnet lider psykisk hos dere. De kommer til å si at dere mangler innsikt i barnas behov og at dere setter deres egne behov foran barnas. Uten at jeg kjenner detaljene, så vil jeg si, at denne saken høres like alvorlig ut som majoriteten av saker hvor foreldre blir fratatt barna sine. Hvorfor tror "barnevernet" at barnet lider psykisk hos dere? Jo flere detaljer de har, dess lettere er det å ta barnet. Det blir som et stort puslespill. Der hvor bitene ikke passer inn, sørger dommerne for å kutte dem litt i kantene og presse dem på plass. Dette gjøres hovedsakelig ved å forvrenge sannheten og svartmale foreldrene. Med en sakkyndigrapport mot dere, kan "barnevernet" føle seg så sikre på å vinne, at det sannsynligvis vil bli fattet akuttvedtak i forkant av hovedforhandlingene. Dette er blitt vanlig praksis. Vær klar over at "barnevernet" kan vinne uten sakkyndigrapport, også. Hvis de vinner i nemnda, vil de presse dere til sakkyndigutredning før saken kommer opp for tingretten. Barna er pressmiddelet. Da må dere belage dere på at barna blir tatt øyeblikkelig, hvis dere ikke gjør dere tilgjengelig for utredning. Jeg fraråder likevel å akseptere utredning, for det vil som sagt gjøre det umulig å få barna tilbakeført. Det er et sjansespill hvor man hele tiden må ligge i forkant av "barnevernets" neste trekk. Hvis du virkelig vil vinne mot dem, så drar du ut av landet. Da kan de ikke nå deg hvis de ikke har rukket å fatte et vedtak.



Det er ikke din vurdering som mor, som legges til grunn for hvorvidt omsorgen er god nok, dessverre. Man kan mene at man er bedre forelder enn gjennomsnittet og likevel bli fratatt barna sine. Jeg har aldri ment at jeg har vært en dårlig forelder, tvertimot, men det hjelper så lite når man står overfor folk som de man møter i nemdna. Jeg tror ikke de bryr seg så mye om at de tar barnet fra en god mor, så lenge det er i deres egen interesse at barn havner i fosterhjem. De setter sine egne interesser foran barnas. Det er tross alt ikke deres barn det gjelder. De har ikke så voldsomt mye empati med barna som blir fratatt foreldrene sine.

Dere kan ikke forvente dere noen rettferdig behandling. Det er høyst urettferdig det som skjer i nemnda, for det er makten som rår. Kun unntaksvis, vinner rettferdigheten frem. De som sitter i nemnda er veldig ofte på den politiske venstresiden, og de mener fullt og fast at foreldre som ikke underkaster seg "barnevernet", ikke bør få lov til å beholde barna sine. Av og til møter man på fornuftige dommere som ikke sier seg enig i at det foreligger alvorlig omsorgssvikt, men disse er i mindretall. Det er så altfor mange av den typen som mener at "nå må barnet få ro i fosterhjemmet". Troen på at fosterhjem er bra for barna, er utrolig sterk, selv om disse menneskene neppe ville finne på å sende sine egne barn i fosterhjem.

Dere bør forvente at nemnda vil tenke det verste om dere. Dere kan være sikre på at "barnevernet" og dets vitner vil gjøre sitt ytterste for å fremstille dere i et så negativt lys som bare mulig. Dere bør ikke bli forbauset om vedtaket inneholder direkte løgner. Det har jeg opplevd. Ordene dine blir forvrengt og innholdet blir gradvis endret slik at det som står i vedtaket er sammenfallende med "bekymringsmeldingen". Dette kalles hvitvasking av løgn, og dommerne i "barnevernssaker" er eksperter på akkurat dette feltet. De har ubegrenset med ressurser mens du og din advokat bare har et relativt begrenset antall advokattimer til rådighet. Det er på ingen måte "equality of arms"; "Barnevernet" møter med maskinpistol mens du må klare deg med en tollekniv.



"Barnevernet" er tydeligvis veldig innstilt på å presse dere inn i hjelpetiltak. Det betyr at de mener at dere trenger hjelp. De tenker nok ikke så mye på at bruk av sakkyndig er sløsing med ressurser. Hva slags hjelpetiltak er det snakk om? Jeg vet at sakkyndigutredning også blir betraktet som et slags hjelpetiltak, men hensikten med sakkyndigutredning er utelukkkende å ta fra dere barna. Det er stikk i strid med den offisielle propagandaen, som sier at hensikten med hjelpetiltak er å hindre at det blir nødvendig med såkalt "omsorgstiltak" (les: tvangsfjerning).



Dere er ikke pliktig til å følge alle rådene som advokaten gir der. Tvertimot kan det av og til lønne seg å tenke litt selv. Det er ikke advokaten som risikerer å bli fratatt barna sine. Advokaten kan ikke trekke seg fordi dere ikke følger hans/hennes råd, så det er sagt. Nesten alle advokater anbefaler at foreldre "samarbeider", men dette må dere vurdere selv. Noen råd fra advokater er Ok å følge, som at man skal hilse hyggelig på saksbehandler, selv rett etter at hun har bortført barnet ditt. Hvor lett dette er, er en annen sak. Advokatene synes av og til å leve i sin egen verden. De mangler forståelse for den smerte som "barnevernet" påfører foreldrene. Hvordan tror dere det ville vært for de pårørende til Utøya-ofrene å ta drapsmannen i hånden?

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Selv om de beveger seg på kanten av loven her, og tydeligvis tar en slags hevn for vårt nei til hjelpetiltak, må jeg bare innse at de er veldig opptatt av oss. Uff..
Så jeg må nok tilby dem et ja til hjelpetiltak for om mulig stanse en utredning om vår omsorgsevne.
Sender deg en pm om detaljene i saken.

Spørsmålet er om jeg skal vente til den ufullstendige utredningen blir klar, og se om de vil sende den til nemnda. Men da kan det være for sent. Både Bv og sakkyndig vil nok bli fryktelig sinte når vi nekter å snakke med sakkyndig, så da er det nok best å "hive inn håndkleet" før den situasjonen oppstår. Dette siden vi ikke er 100% friske, og nemnda kan finne noe å henge seg opp i.

De ønsker nok at vi skal prøve "hele karusellen" med hjelpetiltak, men forhåpentligvis kan det avgrenses til "innsyn i hjemmet" hver sjette uke eller lignende. Det er ikke gøy å motta veiledning uten å ønske det, og i tillegg fungerer veiledning som en slags "avsettelse av foreldrene", siden Bv foreslår aktiviteter, og senere kommer tilbake med spørsmål om man har begynt på aktiviteten. Slikt er maks irriterende. De burde heller snakke om været, enn å forsøke å ta kontroll over familien.

Uuuffff... spurte nå om de kunne avlyse utredningen hvis vi sa ja til hjelpetiltak. Fikk til svar at det er den sakkyndige som utfører undersøkelsen, selv om jeg ikke liker det.
Bv vil altså ikke undersøke noe mer selv, de har overlatt det helt til den sakkyndige. Så da blir det vondt når vi ikke vil snakke med den sakkyndige, og hun kommer til å bli sint på grunn av det.

I grunnen burde vi samarbeide litt, men hvis vi snakker med den sakkyndige vil det bli enda verre for oss enn det alt er i dag.

Utredningen skal foregå i september. Hvor lang tid kan vi forvente at det går fra da til saken kommer opp i nemnda?
Hvis sakkyndig toner ned det helsesøster sier, og ikke selv får treffe barnet, har de nesten ingen observasjoner av barnet.

Ettersom dere alikavel vil få en sakyndig på døren hjemme hos dere så vil jeg bare annbefale dere til og ta opp alt som blir sakt når denne sakyndige er hjemme hos dere slik at dere har et referat fra møtet for den sakyndige kan ikke kreve at dere skal sitte og notere ned alt som blir sagt så derfor passer et lydopptak bedre, men husk også å inforemere den sakyndige fra starten av at dere tar lydopptak fra møtet for så lenge den sakyndige er informert om dette kan ikke den sakyndige nekte at dere bruker det som bevis mot h*n dersom den sakyndige skriver noe i sin raport som ikke stemmer med det som er sagt.


Vi gjorde dette selv og vi var så uheldig å få en sakyndig som var på svartelisten, men denne sakyndige skrev bare sanningen og valgte å ta vårt parti for han viste at han ikke kunne skrive noe som ikke stemte siden vi satt med lydopptaket fra møtet med han hjemme hos oss, og paga dette så fikk ikke BV noe medhold fra den sakyndige på noen måter og hadde derfor ikke noe og stille opp mot oss på.

Men ja man kan ikke bare leve med et håp om at det ordner seg eller en ønske om det, man må kjempe hardt med nebb å klør mot BV fra dag en av og man må hele tiden sørge for å ligge ett steg forran de for da får de ikke overtaket på en, og kampen mot BV kan være beintøff men hva klarer man ikke for barna sine så ja kampen kan bli så hard og tung at man vil bare gi seg til tider men da er det bare og sette seg ned og hente frem den indre kraften i seg selv som alle foreldre har inni seg når det gjelder barna man er så glad i, for ingen ting er umulig så går faktisk å ta rotta på BV dersom man bare kjemper hardt nok og aldri gir seg.

_________________
Har vunnet over BV 2 ganger på et halvt år... Flyttet til Spania da vi forsto at BV var begynt å undersøke for en runde nr 3 i retten, så nå er vi frie fra de maktsyke BV og kan kose oss sammen slik en familie skal gjøre.

At en såkalt sakkyndige foretar en del av arbeidet, betyr ikke at "barnevernet" har sluttet å undersøke dere, for sakkyndigutredningen er på oppdrag fra "barnevernet". Det er slik de arbeider; De vil ha noen "høyerestående" til å gjøre en del av undersøkelsen for seg. De kan enten benytte en frittstående sakkyndig eller sende dere til Aline eller Nic. Waals institutt eller et lignende sted.



Du kan "samarbeide" ved å være hyggelig og vennlig men samtidig avvise å snakke med den sakkyndige kvakksalveren. Unngå å gjøre negative ting, som å skjelle ut saksbehandler. Det er også en form for "samarbeid". "Barnevernet" er tross alt motparten din, som planlegger å ta fra deg barnet ditt.



Vær obs på at de kan ta barnet når som helst i utredningsfasen dersom den sakkyndige anbefaler dette. De kan påstå at det har fremkommet ny, alvorlig bekymring selv om det ikke foreligger nye opplysninger. Dette er vanlig taktikk. "Barnevernet" bruker sakkyndigrapporter til å få fortgang i saken.



De kan basere utredningen på komparentopplysninger. Husk at dette er ingen seriøs utredning av barnets omsorgssituasjon; Det er en fabrikasjon av falske beviser for å få rettens velsignelse for å ta fra dere barnet med makt.

Jeg tror du må slutte å ha så stor tiltro til at systemet er rettferdig. Det er kriminelle du har med å gjøre. "Barnevernet" står bak tusenvis av ulovlige legitimerte barnebortføringer. Sakkyndigrapporter med ferdigbestilt konklusjon er dets fremste verktøy.

Husk at man kan leve bra i utlandet.

Jeg er ikke enig med ramapamama i at bare man kjemper hardt nok, så vil man klare å beholde barna. Den eneste sikre måten å beholde barna på, er utflytting fra riket. Man må rett og slett være villig til å ofre livet sitt i Norge. Den kan sitte langt inne for mange. Det er derfor "barnevernet" fortsatt har god tilgang på nye barn til sitt fosterhjemsgulag.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Når de følger opp bekymringsmeldinger om en fødsel på en tøff måte, er det en ting når de aldri kommer tilbake igjen. Men jeg har opplevd en sterk bekymring fra dem i lang, lang tid nå. De brukte den først til en mengde uventede hjemmebesøk. Og så kommer de tilbake igjen og gir oss valget om å snakke med eller ikke snakke med en sakkyndig.

Dette er trakassering på det groveste. Hvor mye forventer de at et menneske skal tåle? Tror ikke det er lenge før de har tatt knekken på meg, iallfall. De bryr seg nok ikke, sier sikkert bare at "da kan vi plassere barnet i ro og fred"... Den nye muligheten til å avslutte saker med bekymring og vende tilbake etter seks måneder, gir dem sjansen til å forfølge folk på det grusomste.
Da vi var i butikken i dag følte jeg noen øyeblikk at alle var der for å fordømme meg som mor, og se etter dårlig samspill.