Jeg tror det er en riktig vurdering å ikke møte, når omstendighetene er som du sier. Hvis man lar barnevern og fylkesnevnd få bestemme hvem som skal være prosessfullmektig og vitner, får erfaringsmessig barnevernet i realiteten to prosessfullmektiger, vitnene eller fraværet av vitner nevnes ikke, og både fylkesnevnd og rettsapparat vil trolig senere si/mene at "de HAR hatt alle muligheter til å legge frem sitt syn, de HAR hatt kompetent advokat" osv.

De kommer nok til å bruke det mot familien at ingen møter også, men dette er som med rapporter barnevernere og psykologer skriver: enda verre enn å avslå all kontakt er det å møte dem, snakke med dem, gi dem anledning til å ha noe å basere sine forvrengninger på; ens protester mot rapportene møter døve ører.

Jeg skjønner at de tre månedene føles fryktelige for dere.

Men dere må stålsette dere og være forberedt; de fleste slike saker – og de er meget like, de aller fleste (intet av det du beskriver, er uvanlig) – pågår i årevis, og med store skader for barna selv hvis man klarer å få dem hjem etter kort tid.

Det er en soleklar situasjon for at foreldrene på nåværende tidspunkt ikke kan ha omsorgen, og derfor har de også gitt oss omsorgsretten slik at de kan være helt trygge for sitt barn mens de selv forbereder et liv hvor de igjen kan ha henne hos seg.