Hilde Heløy Mosjøen, 31.05.2015
Torolv Kveldulvsonsgate 46
8800 Sandnessjøen

Fellesorganisasjonen
Mariboesgate 13
Pb 4693 Sofienberg
0506 OSLO

KLAGE
ANG. BARNEVERNTJENESTEN YTRE HELGELAND

Jeg Hilde Heløy f 250874 36635 leverer herved samlet klage på Barneverntjenesten Ytre Helgelands opptreden i forhold til meg og min familie det siste året.

Sommeren 2014 var jeg høygravid med mitt fjerde barn. Siden jeg hadde gjennomgått intensiv behandling for personlighetsforstyrrelser fra 6. juni 2013 til 19. mai 2014 ga psykologen Barneverntjenesten Værøy melding om den forestående fødselen. Jan Siggerud og Yngve Vikten innkalte meg til et langt og omfattende møte i juni. Ved avslutning av dette uttrykte de full tillit til meg, de fikk tilbud om navn på personer de kunne kontakte ved behov for bekreftelser og var tydelig sjokkerte over min angst for at barnevernet skulle ta fra meg min ventede sønn. Jeg fikk råd om å være sosial etter fødselen, fordi å stenge seg inne med barnet ville skape unødig skepsis. Barneverntjenesten Værøy lovte å ta kontakt etter fødsel og jeg kunne ringe ved behov. (Vedlegg 1)

Mine tre eldste barn som nå er 7, 10 og 14 år har bodd hos sin far på Træna etter at jeg frivillig overførte omsorgen til ham høsten 2011 for å unngå at barnevernet splittet dem og tok dem bort fra faren også. Månedlige samvær hos dem har fungert fantastisk i disse årene, selv om vi så hverandre altfor sjelden og savnet og sorgen for barna og meg nesten ikke var til å bære. Vi gjorde så mye som mulig ut av samværene og fokuserte på nærhet og kjærlighetsformidling på alle måter. Dagen etter møtet med Vikten og Siggerud ringte barnas far og fortalte at han var alvorlig syk. Jeg måtte umiddelbart komme og hjelpe ham med barna.

Midt i juli tok jeg et oppdrag som organist i en begravelse på Træna, hele familien var med men kun barnas far deltok på laget etterpå. Uten forvarsel trampa to vilt ukjente mennesker inn hos meg og barna og påsto at de hadde en avtale med faren til barna mine. Ingen av dem presenterte seg men jentene mine sa de var fra barnevernet. Jeg kokte kaffe og satte kjeks på kjøkkenbordet og gikk selv ut i stua for å ta meg av mine barn. Det tok ikke lang tid før jeg også fikk beskjed om å komme på kjøkkenet, det hadde visstnok kommet en bekymringsmelding fra Raymond Heløy, faren til sønnen jeg bar. (Vedlegg 2)

Selv hørte jeg ikke mer fra barnevernet før etter fødselen 21. august. Det som har kommet fram i fylkesnemnda og ved forsnakkelser siden, er at søsteren til Raymond, Siw Iren Røstgård, ringte Lasse Olsen i Barneverntjenesten Ytre Helgeland i juli og sa at de skulle ta barnet fra meg rett etter fødselen og gi ham til henne. Lasse Olsen svarte at det var helt i orden og de vurderte ingen andre tiltak eller beredskapshjem og hadde heller ingen samtaler med meg eller andre som kjenner meg.

Akuttvedtaket de hadde brukt hele sommeren på å koke i hop ble lest opp for meg 22. august ved saksbehandler Elisabeth Ludviksen Johansen og leder Wanja Brattli. Førstnevnte freste «må vel si gratulerer» ned i bordplata før hun startet på eventyret sitt. Verken mitt navn eller min sønns navn var riktig og alt baserte seg på uttalelser fra min hevngjerrige og ondskapsfulle eksmann. De har senere måttet innrømme at alt var gjort klart for bakholdsangrepet i god tid før fødselen. Jeg ble regelrett kastet ut av sykehuset ett døgn etter forløsningen og fikk ikke engang ta farvel med min kjære lille sønn. Barnevernet sendte politiet for å avhøre meg og tvinge meg til lege to ganger, den ene midt på natta. (Vedlegg 3) Dagen etter leverte jeg tre porsjonspakninger med fersk morsmelk til føden for å vise at jeg bryr meg og ville gi ham litt av alt det barnevernet nektet ham: Nærhet, kjærlighet, morsmelk, omsorg og trygghet.

Dette er det verste barnevernet kan tenke seg at et barn blir utsatt for. I motsetning til resten av samfunnet som vet inderlig vel at nettopp dette er helt essensielt for normal utvikling hos et lite barn. Lasse Olsen uttalte at de ikke kan ta sjanser med nyfødte, i mitt tilfelle var det jo hundre prosent sannsynlig at Peder skulle få alt det han trengte av dette aller viktigste og også av materielle nødvendigheter og samvær med kjærlige og omsorgsfulle storesøsken. Derfor slengte de ukritisk min nyfødte sønn inn i et kaldt og kjærlighetsløst hjem på Værøy fullstendig avskåret fra mor og søsken. Siw tror at hun er moren hans og tåler ikke meg – selv om hun slett ikke kjenner meg. Lokalsamfunnet på Værøy støttet jo meg uavkortet så hun begynte fra første dag å fortelle løgner om meg for å rettferdiggjøre sine egne grusomheter og fryse meg ut. Løgnene stammer fra Olsen og Johansen i Barneverntjenesten Ytre Helgeland og broren Raymond. Han påstår nemlig at jeg er svært ustabil: All den tid han var på havet gikk det kjempefint med meg men straks han kom hjem ble det problemer..

Akuttsaken kom opp i Fylkesnemnda i Nordland 8. september 2014. Elisabeth Ludviksen Johansen begynte der å lyve om de eldste barna mine, hun påsto blant annet at eldstemann hadde problemer på skolen og at yngstejenta ikke var tørr. Både dette og alle beskyldningene mot meg, blant annet at jeg ikke har venner eller kontakt med familie, ikke har jobb, ikke fungerer blant folk og generelt er et stort samfunnsproblem, er så motsatt av virkeligheten som det er mulig å bli. Nemnda vedtok tre timers samvær per uke samt at barnevernet skulle vurdere opphold på Mor og barn-hjem.

Til meg og min advokat løy Johansen gjennom hele høsten og framholdt at de vurderte dette. Under hovedsaken i fylkesnemnda medio desember 2014 innrømte hun likevel at de verken hadde vurdert det eller diskutert det med fagteamet.

Den kjærligheten som er mellom en god mor og hennes barn kan ingen bryte, selv om barnevernet har ekstrem makt og vilje til å gjøre det. Under kommuneadvokatens sluttprosedyre i hovedsaken ropte Johansen ut at det ikke skal være snakk om noe tilknytning! Antall samvær per år skulle halveres fra fire til to og Siw Iren Røstgård skulle være til stede sammen med barnevernet. Den selvutnevnte beredskapsmoren har helen tiden nektet å gi min sønn nærhet. Under de ti samværene som ble gjennomført ga jeg ham så mye som overhodet mulig av det han skulle hatt hele tiden. Han ble selvfølgelig urolig etter hvert samvær når han kom tilbake til kulden og uoppmerksomheten, derfor stoppet barnevernet samværene ved nødrett etter 13. november. (Samværsreferater som inneholder mye tøys og tull, samtlige påstander om min utilstrekkelighet kan tilbakevises med fakta. Vedlegg 4. Det gjelder også påstander fra føden som er direkte løgn. De involverte ansatte har vært ført som vitner for barnevernet i begge fylkesnemndsakene, men ikke vært tilgjengelige..) Det var siste gang Peder så sin kjære mamma. Alle samværene med unntak av de to siste, som de tvang meg til å gjennomføre i min eksmanns leilighet med hans søster til stede, var fantastiske stunder. Jeg gikk inn for å samarbeide, spørre om hvordan barnevernet stilte seg til ulike spørsmålsstillinger og prate mye både med dem og Peder. Sistnevnte sov i armene mine hver eneste gang, var harmonisk og blid og kjente meg helt tydelig igjen som sin mamma. Rapportene fra Jannike Kristoffersen, som førte tilsyn ved nesten alle samværene, er derimot fulle av feiltolkninger og forvridde beskrivelser for å prøve å rettferdiggjøre det grusomme de har gjort. For å gi et lite eksempel ble det brukt lang tid i fylkesnemnda på å diskutere om ei bleie jeg hadde skiftet virkelig var våt eller ei.. Kristoffersen oppga også at hun fant det svært merkelig at Peders storesøster på ti år syntes det var rart at en liten baby ikke fikk være hos mammaen sin. Dette var første og siste gang søstrene fikk se lillebroren sin. Min sønn på 14 år har aldri sett ham og jeg har i skrivende stund ikke sett ham på seks og en halv måned. Han er nå ni måneder gammel.

Det blir altfor omfattende å gå inn i alle detaljer om hvordan Barneverntjenesten Ytre Helgeland systematisk har ødelagt min sønns liv og gått til ekstreme skritt for å tvinge meg til å ta selvmord. Likevel står jeg fortsatt oppreist, har hatt faste samtaler ved kommunepsykiatrien og med fastlegen i disse ni månedene fordi det var anbefalt oppfølging fra psykologens side, og blitt henvist til VOP for videre behandling. Denne ble selvfølgelig avslått (Vedlegg 5) fordi jeg beviselig er friskere, sterkere og mer erfaren enn de aller fleste.
5. mai 2015 spurte jeg om hvordan barnevernet ville jeg skulle ta livet av meg, for eksempel ved knivstikking i hjertet mitt (som de for lengst har revet ut) på kontoret deres, kunne det vært en koselig avveksling fra vinlotteri eller noe? De svarte med å bruke nødrett for å stoppe de ikke-eksisterende samværene, jeg hadde visstnok «truet både barnevernet og Peder».. (Vedlegg 6)

På siden av alt de har foretatt seg for å knuse Peder og meg, har de også traumatisert mine tre eldste barn. Da jeg ble kastet ut av fødeavdelingen 22. august 2014 var det naturlig for meg å reise tilbake til Træna. Faren til barna mine hadde imidlertid nok en gang mottatt trusler om at hvis jeg kom dit kom barnevernet til å ta fra ham barna også, splitte dem og holde dem unna foreldrene og slekten. Jeg holdt meg borte i to måneder. I slutten av oktober søkte jeg Barneverntjenesten Ytre Helgeland om å få lov å gjenoppta månedlige helgesamvær. Jeg søkte også om lov til å gå til fastlegen min på Værøy en gang og spille i en begravelse der en gang. Svaret var hver gang: «Vi kan ikke si at du får lov men vi kan ikke si at du ikke får lov» Elisabeth Ludviksen Johansen sa under rettssaken i desember at de hadde grunn til å tro at jeg hadde oppholdt meg svært mye på Værøy den høsten (der jeg hadde god og full jobb, masse venner og hus) og det hadde jeg slett ikke lov til. Hun påsto også at det var umulig å få tak i meg. Sannheten er at de verken har prøvd å ringe, maile eller å ta kontakt med meg på annen måte enn ved tvang og knusende, selvkonstruerte dokumenter. I løpet av høsten ringte jeg mange ganger til både Elisabeth Ludviksen Johansen, Lasse Olsen og Jannike Kristoffersen uten å få svar. Hvis de mot formodning tok telefonen angret jeg på at jeg ikke hadde dunket hodet i veggen i stedet.

Barneverntjenesten Ytre Helgeland var på ukentlige hjemmebesøk hos mine tre eldste barn i høst for å finne ut «hvordan Hilde har ødelagt dem». Selvfølgelig fant de ingen verdens ting, mine barn har aldri vært utsatt for omsorgssvikt eller noe annet negativt. Derimot uttrykte de angst for at de også skulle bli tatt. Mine barn lever i konstant og begrunnet redsel for å bli traumatisert av det barnevernet som de vet har ødelagt mammaen og lillebroren deres.

I januar 2015 ringte Lasse Olsen til mine barns far på Træna og sa at de kom til å fjerne alle barna derfra hvis jeg flyttet til øya (noe som hadde vært det beste for hele familien). Derimot ville jeg ha en sjanse til å få Peder tilbake hvis jeg flyttet til Sandnessjøen. Der var det også ledig organistjobb som jeg helt sikkert kom til å få, kunne han fortelle, og de eldste barna kunne besøke meg der alene siden det er såpass nær Træna. Olsen innrømte også at de jo ikke hadde klart å bevise at jeg er psykisk syk, nå var argumentasjonen for å ta fra meg babyen rett etter fødselen at jeg hadde kjøpt hus i Sverige! Jeg flyttet selvfølgelig umiddelbart til Sandnessjøen, selv om det har vist seg hundre prosent umulig både å skaffe bolig og arbeid der til tross for god utdannelse, fleksibilitet og svært mye erfaring.

Mine barns far var også entusiastisk og utelukkende positiv til min etablering i Sandnessjøen – helt fram til jeg fysisk flyttet dit. Mannen jeg har vært gift med i tretten år og som har støttet meg og snakket med meg daglig på telefon i over seksten år brøt all kontakt. Siden 28. januar 2015 har jeg ikke fått lov å ha verken samvær eller kontakt på annen måte verken med ham eller barna mine. Barnevernet har manipulert ham til å tro at jeg ødelegger barna, selv om han hittil har hatt full tillit til meg, og han innbiller barna at jeg ikke vil se dem. Siden oktober 2011 har jeg også hatt forbud mot å gråte eller fortelle dem hvor mye jeg savner dem, barnevernet har villedet ham til å fastholde dette. Resultatet er jo at barna får inntrykk av at jeg ikke savner dem, ikke er glad i dem, synes det er helt greit at Peder er røsket bort fra alle som elsker ham og at jeg har det best uten kontakt med noen av mine barn – når det stikk motsatte selvfølgelig er tilfelle.

Saken om omsorgsovertakelsen av Peder Heløy er anket til Alstahaug tingrett med beramming 23., 24. og 25. juni. Det er i skrivende stund tre uker til. Jeg ønsker med denne klagen å vise at jeg på ingen måte godtar og underkaster meg de vanvittige ødeleggelsene Barneverntjenesten Ytre Helgeland gjør mot meg og min fantastiske familie. Det bør dokumenteres i tingretten at klagen er levert.

Anken ble sendt 12. januar. (Vedlegg 7) Fem og en halv måned etter er saken omsider berammet. Advokaten beroliget meg med at dette var for å ha god tid til sakkyndig vurdering i forkant. Dommeren i saken nekter sakkyndig vurdering overhodet. Jeg har derfor selv tatt kontakt med en psykolog for å få vurdering av en som jeg vil oppnevne som sakkyndig fra privat parts side. Det er bevist fra alle mulige vinkler og ståsteder at jeg er frisk, har uendelig stor omsorgsevne, er svært ressurssterk og elsker mine barn betingelsesløst og alltid har prioritert dem foran alt – også mine egne følelser og behov. Hvorfor skal da enda en ukjent psykolog vurdere meg?

Vedlagt denne klage er også uttalelser fra kommunelegen på Træna, mine barn ved eldstemann, mine eldste barns far og en barndomsvenninne av meg. Politiet har også mottatt to anmeldelser av forholdet. Disse, samt bekymringsmelding i forhold til hjemmet der Peder er tvangsplassert, er også vedlagt.

Under er en tekst som er skrevet og lagt ut på internett i dag 31. mai 2015 angående barnevernet generelt i Norge. Jeg deltok selv aktivt under den store internasjonale demonstrasjonen i Oslo i går mot dette terror-regimet, som knuser selve grunnmuren i samfunnet vårt, nemlig trygghet og rettssikkerhet, gode oppvekstvilkår og familiebånd. Barnevernet misbruker lover og produserer en uendelig mengde falske dokumenter for å tvinge titusener av barn bort fra foreldrene. Dette resulterer beviselig i barneselvmord, selvmord blant foreldre, arbeidsløshet og økonomisk krise, sorg for alle empatiske mennesker som kjenner ofrene, vold, rus og kriminalitet. For å nevne noe. Norges barneombud svarte med å uttale at vi burde åpne for masse-arrestasjoner av barn i dette landet. Hvor galt skal det egentlig bli?

Med vennlig hilsen
Hilde Heløy

"Terror, inkvisisjoner og sadisme som barnevern?

Verden begynner gledeligvis å få øynene opp for det folkemord overfor barn og foreldre som pågår i Norge og i visse flere andre land.

At politikere og andre ser sine interesser tjent med terror, inkvisisjoner, kidnappinger, tortur og sadisme overfor barn, foreldre og sivil-befolkningen er medvirkning i både folkemord og forbrytelser mot menneskeverdet og menneskeheten.

Fortsatt gjenstår spørsmålet om hvordan vi konkret og kompetent skal få straffe-forfulgt og stoppet virksomheten. Og det er et meget viktig spørsmål. Og en nødvendighet.

Samtidig må selvfølgelig barna og foreldrene fullstendig frigjøres og få reell gjenopprettelse og erstatning.

Ethvert menneske har og skal ha den umistelige og uavhendelige retten til sitt familie-liv. Det er bare prinsippene for nødverge, proporsjonalitet og rettssikkerhet som utgjør et unntak fra denne enhvers menneske-rettighet.

Dette må vi kjempe for og stå samlet og sammen om, uten fraksjonering, splittelser og kompromisser!

Kjemper vi for noe mindre så foruretter vi samtidig andre og verden!"

Rune L. Hansen