familien-er-samlet wrote:
Raundalens uttalelse om psykologiens abc kom i en sak der Raundalen åpenbart følte sterk indignasjon over å ikke ha blitt lyttet til. Bare så synd at Raundalen ikke forstår at dette kanskje er en mer utbredt arbeidsmåte i barneverntjenesten enn Raundalen vil innse.
Det er jo en plausibel tolkning. Men jeg deler den ikke helt; jeg tror følgende er mer sannsynlig enn at han ikke ser eller vil se at slik går barnevernet rutinemessig frem:
Alle som gjør arbeid for barnevernet, ikke minst sakkyndige, har behov for å vise at de har et vidt spekter av saker, og at deres vurderingsevne er så god at de gjør nøye vurderinger i samsvar med nyansene i den enkelte sak. På den måten virker de pålitelige, og deres drastiske avgjørelser i
noen saker: omsorgsovertagelse, radbrekkende uttalelser om foreldrene,nekting av samvær, bortadoptering, virker mere betryggende både på de myndigheter som skal bedømme deres virksomhet og på almenheten når de er som melk og honning overfor andre familier. Hvis de tok
alle barn de kom borti, og karakteristerte absolutt alle foreldre som omsorgssviktere, ville alle forstå at de var gærne, og så ville de blitt stoppet.
Et eksempel er at en god del barnevernsarbeidere og barnehagearbeidere av og til har uttalt i dypt alvor at foreldre
ikke er kompetente til å oppdra barna sine, fordi de mangler den utdannelsen disse "barnefaglige" profesjonene mener de har. Da er de blitt mødt med såpass latterliggjørende reaksjoner at de har stukket pipen i sekk (vel, de tar pipen frem igjen av og til og prøver seg på ny.)
Barnevernet og deres partnere i barne-industrien sikler stadig etter å ta flere barn, men står altså i fare for å bli omtrent som i alkohol-dannelse: Når gjæringsprosessen frembringer en viss prosent alkohol, bringer alkoholen selv prosessen til opphør. Det vil barnevernets aktører naturligvis unngå. – Dette poenget (for sakkyndiges / barnevernsarbeidernes egeninteresse) med å være "nyanserte" ser man blant annet ut fra hvordan de argumenterer.
Raundalen har oppigjennom, i skrift og tale, gitt uttrykk for en del fornuftige oppfatninger. Men han er erfaringsmessig svært autoritær; han er tildelt utmerkelser og får stor respekt uansett hva han sier og gjør. Riktig diktatorisk kan han bli, hvis noen sier ham imot. Men han er ikke helt fritatt fra ovenstående vurdering: Hvis han
alltid gikk inn fra omsorgsovertagelse og fordømmelse av foreldre, ville hans "vurderinger" ikke ha noen hensikt.
Jeg vil tro at det mest sannsynlige i nevnte sak er at han ble sint på et barnevern som ikke underdanig gjorde som han sa. Han ville vel være "nyansert" og/eller følte sympati – rasjonelt basert eller ikke – for denne moren. Mens barnevernet, litt enklere sjeler som har vært ivrige etter å praktisere det de har lært skal gjøres, og som de har erfaring for fører "frem" (dvs til omsorgsovertagelse og utskyving av foreldre), mer mekanisk har drevet "business as usual" og ikke vært vant til at psykologen deres er mere uberegnelig. (Makt og status kan blant annet komme til uttrykk nettopp gjennom uberegnelighet; på den måten blir de man har makt over, redde.)