Når man aldri har vært anmeldt eller straffet for kriminelle forhold, er det utrivelig å plutselig måtte bevege seg i et terreng der det er fritt frem for alvorlige beskyldninger og mistenkeliggjøring.

Advokat, fastlege, psykologer ved familievernkontoret, privat oppnevnt sakkyndig, - og ved et tilfelle også politiet - behandlet oss med respekt og som viktige personer for barna våre. Det var derfor litt uvirkelig at jeg i forhold til barneverntjenesten til enhver tid måtte finne meg i å bli ansett som en elendig far.

Bvtj. var også interessert i seksuallivet vårt. De andre instansene så ikke dette som særlig relevant, og mente uansett at det som var fremkommet om kjønnsliv var normalt. Fastlegen min mente imidlertid at barneverntjenesten moraliserte, og barnevernets sakkyndige fikk, som allerede omtalt i annen post, kritikk for moralisering.

Jeg trodde uansett ikke mine egne ører da barneverntjenesten i en telefonsamtale fortalte meg at jeg hadde utøvd seksualisert vold mot min kone. Dette skjedde mens jeg på barneverntjenestens oppfordring hadde flyttet på hybel for å unngå akuttvedtak.

Det var også i denne perioden at barneverntjenesten ifølge min kone forsøkte å forklare henne at jeg var psykopat, og at jeg ble innkalt til samtale hos barnevernet etter at min datter hadde sagt ordet "p*le" i en ordlek i frikvarteret på skolen (omtalt i annen post).

Ikke lenge senere ble jeg imidlertid innkalt på nytt til møte med barnevernet, fordi min kone ikke lenger ville ha noe med dem å gjøre. Saksbehandler og mellomleder oppsummerte årsakene til at jeg hadde nedsatt omsorgsevne. Deriblant ble det gjentatt at jeg hadde begått seksuelle overgrep mot min kone. Samtidig ba de meg om å flytte hjem igjen til henne og barna.

En "seksualforbryter" ble sendt hjem til kone og barn. Jeg tolket dette uansett som en indirekte annulering av beskyldningene, og hørte aldri noe mer om det.

Som barnevernsklient må man åpenbart akseptere å være kasteball i et rettsløst vakum.

Det er vel dette barneombud Anne Lindboe omtaler som at foreldre må tåle å bli tråkket på tærne av hensyn til barnas beste.

Vi følte at vi var i ferd med å bli tråkket i hjel.

  

Jeg synes barnevernets skalting og valting og selvmotsigelser her, sammen med de tallrike andre beskyldningene og påstandene de er kommet med, viser at din families sak er et klassisk eksempel:

Barnevernet er ikke egentlig ute etter å finne sannheten hverken om sexovergrep eller noe annet. Aller minst ønsker de å finne ut at det ikke er noe behov for dem, deres diagnoser og vurderinger og tiltak. De prøver seg, først med én ting, så med noe annet, senere med noe annet igjen, i håp om at de finner noe som de tror de kan nå frem med i fylkesnevnden så de får makten over barna. Og hvis de ikke kommer noen særlig vei med å finne eller påstå noe graverende: Alt sammen bidrar til å slite ut familien, slik at familien kanskje til slutt gjør noe overilet, og/eller barnevernet kan si "Hjelpetiltak har vist seg ikke å virke." Hensikten med det hele er å få tatt barna. – Det er dette som er det sentrale i deres 'fag'.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Nå la jeg aldri skjul på at der var forhold hjemme hos oss som kunne vært bedre. Med et godt fungerende barnevern, tror jeg også at vi kunne fått reell hjelp.

Det vi opplevde, var imidlertid et barnevern som ikke var villige til å lytte, som ikke var i stand til å snu når de etter alle solemerker hadde tatt feil, som anklaget oss for løgn, som anklaget oss for lovbrudd, som mistenkeliggjorde oss, som fokuserte ensidig på det negative, som hadde en stor vilje til å forsøke alle mulige tiltak som ikke kunne virke, som var uvillige til å diskutere tiltak som faktisk kunne hjelpe, og som blokkerte de muligheter vi selv hadde til å få forbedre forholdene hjemme.

At barnevernet i vår sak skal ha arbeidet for barnets beste, er uforståelig. Etter min mening ble hensynet til barna etter hvert underordnet i en sak det gikk prestisje i.

Alle barnevernets valg og prioriteringer gjorde at saken nærmest var forutbestemt til å ende i begjæring om omsorgsovertakelse.

Så må man velge om man vil tro at barnevernet bare tok feil og heller ville kjøre familien i senk enn å innrømme dette, eller om barnevernet rett og slett fører saker slik at barna om mulig til slutt havner i offentlig omsorg.

Til slutt viste det seg for oss at ingen hjelp faktisk var den beste hjelpen vi kunne få.

  

Jeg har fundert litt på dette innlegget til familien-er-samlet. Det uttrykker vesentlige ting, og jeg vil gjerne kommentere litt av hvert, fra den oppfatningen jeg er kommet til angående barnevernet.

Jeg har aldri truffet noen hvis liv er perfekt. Tilværelsen på denne jord er ikke 'slik laget'. Hvis et barne'vern' tror alt som er uheldig, kan rettes på av dem, er det vel i seg selv et bevis på at de er en ufunksjonell etat – de assisterer ikke, men parasiterer på befolkningen.

Da har vel det 'uperfekte' sikkert fått tennene til å løpe i vann hos dem. De har nok sett 'tegn' – 'risikofaktorer' – for omsorgssvikt som de har lært er bevis på at familien ikke fungerer, og som de har lært at de må 'gripe inn' overfor med sine 'velgjerninger' (litt bibelsk innsikt, kanskje, her). Jo mere jeg tenker på Suranya Aiyars sitat fra Oscar Wilde, desto mere rammende synes jeg det er: Velgjørenhet er ikke nøytralt, det fører lett lyst til makt og dominans med seg hos den som utøver det.

Det er uforståelig fordi det ikke er slik.

Tror du det var bare 'etter hvert'? Det tror ikke jeg, kynisk som jeg er.

Igjen tror jeg ikke det var noe som bare gradvis utviklet seg slik. Vårt barnevern er så ufunksjonelt at de bare kan eksistere ved hele tiden å ha makt – definisjonsmakt og makt til å rå over sakers utvikling. Hver eneste sak må være som de bestemmer, ellers ville de bli til latter og det ville bli tydelig at de er overflødige og skadelige parasitter i samfunnets liv, uten den fjerneste evne til å bedømme mennesker eller fremtid.

De tar nok forsåvidt feil, men feilen er en grunnleggende del av deres opplæring i ideologi. Derfor kan de ikke gå tilbake på det, det ville velte hele 'faget'.

Det er såpass mange saker der barnevernet opptrer hinsides vett og forstand (hvis man ser det ut fra en formodning om at familien er verdifull for barn), at det neppe er tvil om at dette siste er tilfelle. Jeg synes derfor ikke det er noe man like godt kan velge (se forrige punkt) hva man tror om – det er ikke hipp som happ om man antar dette eller tror barnevernet tilfeldigvis tok feil i akkurat denne saken. Det er ikke hipp som happ fordi det er adskillig farligere i og med at det er en fasttømret del av barnevernets 'fag' – de tror at omsorgsovertagelse er bra for barn, jf Atskillelse og tap og barnevernsbarns sorg.

Nettopp: Det ble klart at barnevernet ikke var til hjelp for andre enn seg selv. Husk: det er ufattelig mange tusener ansatt i de lokale barnevern, og tilknyttet departementet, og i alle de tilgrensende profesjonene (helsesøstre, sosiallærere, psykologer, foster'foreldre', beredskaps'foreldre', som besøkshjem, tilsynsførere, terapeuter …). Så de har stort behov for å forsvare sine jobber, alle sammen.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Tankevekkende tilbakemeldinger dette.

Til slutt ringte saksbehandleren en torsdag og ba meg om å fortelle barna at det snart skulle være et møte (nemnda), der de voksne skulle bestemme om barna skulle "få nye foreldre". Hun sa at jeg åpent kunne fortelle dem at barneverntjenesten og vi som foreldre var uenige i dette spørsmålet.

Det skulle i den forbindelse komme en kontaktperson på skolen for å snakke med barna, og for å høre hva de ønsket, og dette måtte jeg informere barna om. Saksbehandleren sa også til meg at barna helt sikkert kom til å si at de ikke ville ha nye foreldre.

Hun sa at hun ville at denne kontaktpersonen skulle komme på skolen og snakke med dem så snart som mulig.

Jeg så ikke noe behov for at barna skulle ha denne samtalen, og fortalte at det passet best over helgen.

Søndagen forlot vi Norge, slik at vi skulle være ute av landet når barna ikke møtte på skolen om mandagen. Når vi over lengre tid hadde blitt behandlet som kriminelle, uten at vi hadde gjort noe ulovlig, tok jeg ingen sjanser på hva som evt. kunne skje om vi ble "meldt savnet" før vi hadde kommet oss ut av Skandinavia.

Dagen etter hadde vi landet på utenlandsk jord og kunne begynne å slappe mer av, for første gang på lenge. Landegrensene ble barnas beskyttelse mot videre overgrep.

Det var uansett interessant at saksbehandler mente at barna ikke kom til å ønske seg nye familier. Det må jo bety at barneverntjenesten er vant med at mottagerne av velgjørenheten ofte ikke ser behovet for den. Da trenger vel bvtj. heller ikke lytte til barna, som uansett ikke vet sitt eget beste?


For en tid tilbake forklarte jeg barna at livet, og også livet i en familie, ikke alltid er helt perfekt, slik som MH Skånland nevner i innlegget over.

Barn har imidlertid sitt eget perspektiv på tingene.

"Ja, men pappa, vi lever jo i en perfekt familie!" utbrøt min 9 år gamle datter.

Det sier vel ganske mye.

Har hatt lignende samtaler med barna. Jeg forsøkte forklare familiefientligheten i samfunnet og hvordan familien blir bygd ned og angrepet fra alle kanter.

Vantro og undrende utbrøt jenta: -Også familien som er det beste som finnes.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<