Noen har spurt oss når vi tenker å reise tilbake til Norge.

Hva jeg svarer, varierer. Sjeldnere og sjeldnere orker jeg å si det som det er. Men faktum er at vi ikke tør på grunn av barnevernet. Kanskje er vi overpessimistiske. Kanskje er vi paranoide. Kanskje er vi bare skadeskutte.

Men kanskje er vi også nådeløst realitetsorienterte.

Årsakene til at vi ikke tør å komme tilbake til Norge er disse:

- Vi tror ikke at barnevernet vil oss og barna godt.

- Vi vet at barnevernet vil se bort fra alle fakta som ikke passer i deres virkelighetsforståelse.

- Vi vet at barnevernet vil kunne velge å være "bekymret" for barna våre, selv om barna måtte ha det aldeles utmerket.

- Vi tror at skolen vil kunne forsterke negative prosesser i en eventuell ny kontakt med barnevernet. Vi har dessverre også erfart hvordan skolens ansatte kan være potensielle profitører i en barnevernssak hvor de selv er involvert.

- Vi tror ikke at barnevernet vil klare å heve seg over det faktum at vi klarte å flykte. Vi tror derimot at barnevernet vil være forsmådde, hevngjerrige og nedrige.

- Vi tror ikke at barnevernet eller kommunen eller andre ansvarlige forstår at de fleste omsorgsovertakelser er starten på en oppvekst hvor barn i stor grad risikerer å bli skadet eller ødelagt.

- Vi vet at de som står administrativt ansvarlig i kommunen ikke vil gripe inn eller komme med innspill dersom de ser at barnevernet er på villspor og nok en gang overkjører familien.

- Vi har ingen tro på noen rettferdig og rettssikker prosess i Fylkesnemnda.

- Vi har ingen tro på en eventuell prosess i det ordinære rettssystemet.

- Vi har med god grunn ingen tro på faget og teoriene som barnevernet vurderer utifra.

- Vi tror ikke at en eventuelt ny sakkyndig vil være noe annet enn en fagperson som har solgt sin integritet til barnevernet.

- Vi tror ikke at barnevernet vil klare (eller ønske) å samarbeide med familien til beste for barna.

- Vi tror ikke at barnevernet har hjelpetiltak som vil være til hjelp, dersom de mener at vi har behov for hjelp. Vi tror derimot at hjelpetiltakene vil bli brukt til å samle og oppkonsentrere negativ informasjon om oss, og at barnevernet konsekvent vil unngå å bistå familien på måter som kunne virke positivt.

- Vi tror at enhver ny kontakt med barnevernet over tid vil traumatisere og utarme familien.

- Vi tør ikke ta sjansen på at barnevernet ikke fatter akuttvedtak eller kjører ny sak om omsorgsovertakelse den dagen vi igjen måtte sette våre ben på norsk jord.

- Vi tror ikke at barnevernet trenger noen god grunn for å fatte akuttvedtak eller kjøre ny sak om omsorgsovertakelse.

- Vi tror at offentlige klageinstanser som f. eks. Fylkesmannen i all hovedsak driver spillfekteri og unyttig papirproduksjon, og at slike instanser ikke har noe ønske, vilje eller evne til å korrigere eller rettlede barnevernet dersom de starter en ny ødeleggende prosess mot familien.

Vi har kort og godt null tro på et system som i navnet skal hjelpe barn.

Null tro.

Derfor blir vi i utlandet til barna er 18 år gamle. Vi blir her i gode og dårlige dager. Med god eller svak økonomi. Med sterk eller svak helse.

Så lenge vi kan.

Og jeg vil fortsette å fortelle barna hvor ufattelig stolt jeg er av dem, og hvor ufattelig høyt vi foreldre elsker dem. Om barnevernet overhodet bidro med noe positivt, må det ha vært å la oss forstå verdien av hver eneste dag vi får ha sammen med barna, og å sette ord på det.

Og når jeg ser barna leke med andre norske og utenlandske barn i området hvor vi bor, vil jeg fortsette å undres over hvilken galskap som kan ligge til grunn for det faktum at noen i fullt alvor har ment at barna våre vil ha det bedre med statslønnete "foreldre".

Hittil har det gått bra. I et av verdens fattige land, hvor vi likevel er relativt priviligerte. Vi har ingen garantier. Men vi håper og ber om at årene som kommer vil være like gode som årene vi har lagt bak oss her ute.