Jeg fikk en mail fra seksjonsleder forleden. Eller rettere sagt tidligere seksjonsleder. Damen som to ganger på to år marsjerte inn med mappen sin og fortalte at barna våre skulle fjernes på permanent basis. Hun har fått kopi av en purring jeg sendte ordføreren pr. mail.

Vi som er tvunget til eksil har jo vunnet våre barn. Men vi har kommet til veis ende overfor kommunen og har ingenting å tape på å regelmessig minne aktørene på deres udugelighet. Vi bærer konsekvensene av dårlig arbeid, og jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal være en liten stein i skoen på de ansvarlige som forsøker å spasere videre som om ingenting har hendt.


Hei
Vil igjen minne deg på at jeg ikke lenger arbeider i barneverntjenesten og ber deg med det om å fjerne meg fra maillisten din
 
Mvh
N.N.

Joda, hun har skrevet noe lignende før, som det fremgår tidligere i denne tråden, uten at jeg har sett noen grunn til å ta det til etterretning.

Jeg sjekket kommunens internoversikt og ser at hun nå jobber i flyktningetjenesten. Med min personlige erfaring tenker jeg jo mitt om det, men klarer naturligvis ikke å se dette objektivt.

Men det betyr vel at kommunen ønsker et tettere samarbeid mellom de to tjenestene?

Hva tenker disse kommunale aktørene når de må svare på henvendelser fra meg, gjerne med et bilde av ungene under fremmed himmel som vedlegg? De må jo forstå at ungene har det bra. Og at vi foreldre faktisk klarer å ta vare på dem. Det er nå snart seks år siden barnevernet fremmet begjæring for første gang. Stadig bor barna hos to - etter barnevernets forståelse - håpløse foreldre.

Denne uken døde barnas morfar. Sørgelig for barna, fordi barna elsket ham høyt. Men samtidig har begravelsen og alt som skjer rundt vært et vitnesbyrd om hvor viktig fellesskapet og familien står i denne kulturen. Barna elsker å være her ute på landet hos morfar, tanter og onkler hvor livet er enkelt og hønsene løper i tunet. De får også føle at de selv er del av dette fellesskapet hvor bånd mellom mennesker betyr alt.

Det er uvirkelig å tenke på at barna nå skulle vært uten slekt, og at morfars død kanskje bare skulle formidles kort av en betalt omsorgsperson i et pent hjem møblert med offentlige midler. I fire forskjellige fosterhjem. Barna skulle i praksis ikke ha noen slekt. Tilhørighet. En plattform å stå på. De skulle bare få gjentatt hvorfor min kone og jeg ikke maktet å ta vare på dem, og barna ville antagelig trodd dem.

Slik ville barnevernet ha det.

Dersom aktørene hjemme er profesjonelle, tenker de nå at det er flott at barna har det bra. Noe sier meg at det er langt fra realitetene. De ønsker nok meg - den vanskelige faren - dit pepperen gror, og gir blanke i barna. Eller de tenker at barna bør forskånes fra en far som fortsetter å argumentere mot et udugelig barnevern etter at barna er bragt i sikkerhet. Vi skal jo finne oss i alt fra barnevernet. Vi skal akseptere inkompetanse i alle ledd og holde kjeft når vi har endt som flyktninger. Hevnen blir nok søt den dagen vi igjen måtte befinne oss innenfor deres nedslagsfelt.

Er fire velfungerende barn 6 år etter første begjæring om omsorgsovertakelse et unntak? Er det slik at de fleste barn som blir boende hos foreldre imot barnevernets vilje har dårlig prognose, men at det så langt tilfeldigvis har gått bra med våre barn?

Nei. Barn kan utstå en ufullkommen familie, og ufullkomne foreldre. Men de kan ikke utstå et liv uten familie eller foreldre.

Forskning fra utlandet som vi ikke ønsker å kjenne til viser også dette. Slik forskning er "uetisk" for norske forskere, som ikke liker det når de selv finner forhold som kan tyde på at norsk barnevern er en katastrofe.

Foreldre vet imidlertid dette. At de i all sin ufullkommenhet er uunnværlige for barna. Barna forstår det også. Instinktivt. Og det er også drivkraften bak protestene mot barnevernet.

Men denne enkle grunnloven forstår ikke de som skal forstå mest om barn og deres behov. Det er derfor de må påtvinges ved lov det mest selvfølgelige, som f.eks familieplassering. Det er også derfor mer penger, ressurser og "kompetanse" inn i dette systemet ikke vil gjøre annet enn vondt verre.

Hvordan svarer Rådmannen når jeg forsøker å få vedkommende på banen, og ber om at Rådmannen tar grep slik at vi kan få slutt på konflikten og få til en dialog? Jo, rådmannen oversender til sosialsjefen som igjen henviser til barnevernssjefen. Ringen er sluttet. Lojaliteten er rørende. Ansvarsfraskrivelsen total.

"Hei
 
Barnevernsjef er tillagt fullmakt etter barnevernloven. Din henvendelse videresendes derfor videre til vedkommende som rette instans. Du vil motta svar i løpet av nærmeste fremtid.
 
 
Med vennlig hilsen
N.P.
Sosialsjef"

Nå, ja. Jeg får se hva barnevernssjefen svarer, men forventningene er ikke skyhøye. Men dette med at "barnevernssjefen er tillagt fullmakt etter barnevernloven" betyr vel egentlig at kommuneadmunistrasjonen frasier seg ethvert ansvar i barnevernssaker. Barneverntjenesten er på selvstyr.

Ja. Jeg tror dette i seg selv egentlig er ulovlig – rettsstridig. En rettsstat kan ikke utstyre seg med slikt lovverk; da er det ingen rettsstat.
Ytringsfrihet i barnevernssaker (siste del)
   Det betyr at overordnede ikke tar ansvar for hva de underordnede gjør. Ekstra rettsstridig blir det når de underordnede da på sin side beskyttes av de overordnede mot saksanlegg, mot straffesak, mot kritikk. Et utvilsomt symptom er at de underordnede – barnevernet – forsvares energisk av de overordnede, som "har full tillit til barnevernet". Hvis de overordnede – kommunens administrasjon og valgte politikere – ikke har noen myndighet eller noe ansvar for hva barnevernet gjør, har det intet å si hvorvidt de har "tillit" eller ikke, på samme måte som det ikke har noe å si hvorvidt en menigmann som jeg selv har full tillit til at styret i f.eks Norges Idrettsforbund gjør godt arbeid.

Jeg vender ofte tilbake til det kuriøse – iallfall ser jeg det som merkverdig – at Norges juriststand i årevis ikke har vært uroet over noe i hele dette "systemet". Da Strasbourg-dommen mot Norge i Adele Johansens barnevernssak kom i 1996, kan vel Høyesterettsjustitiarius Carsten Smiths uttalelse stå som nokså representativ for norsk juridisk tankegang: Han var fornøyd fordi han mente at dommen viste at Norges juridiske system og rettsapparat "ikke var dømt".
Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet (sak a, siste avsnitt)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Nå fikk jeg en mail fra barnevernssjefen denne uken:

"Hei,

Viser til dine henvendelser til kommunen gjeldene dine barn og eventuell returnering til Norge. Som tidligere vist til, vil ikke barneverntjenesten kunne gå inn å utrede omsorgssituasjonen til dine barn før de faktisk befinner seg i landet. Etter dialog med kommunaldirektør og rådmann finner en det derimot ønskelig å tilby deg et møte med u.t og representant fra kommuneadvokat sitt kontor.  Om dette skulle være ønskelig fra din side bes du om å komme med noen aktuell datoer over sommeren." 
 

Fordelen med å være flyktning i utlandet, er at barna er hos oss. Altså har ikke barnevernet barna som gisler, slik at de kan stagge oss eller kneble oss ved å bruke barna som maktmiddel, nedregulere samvær el.l. De kan heller ikke true eller skremme med omsorgsovertakelse, slik de i realiteten gjør når de driver og styrer inn i familier. Enn så lenge har vi ikke noe å tape, samtidig som vi har all verdens tid.

Dessuten er det et annet perspektiv. Barnevernet har tvunget oss i eksil, de har utøvd sin makt over oss. Den eneste makten vi kan utøve tilbake, er å fronte saken for kommunens organer, for politikere og for klageinstanser. Og kreve svar.

Jo, da. De er nok grundig lei av meg alle sammen. Men nå har noen altså snakket sammen. Rådmannen (som har vært kort, men hyggelig når jeg har ringt henne) og sosialsjefen synes kanskje at saken begynner å trekke ut. Siden jeg forsøker å være høflig og saklig i mine henvendelser, blir de nødt til å svare. Og svarer de ikke, så tar jeg en telefon og minner dem om at jeg må ha et svar. Dessuten innser de antakelig innerst inne at mine innvendinger mot elendig saksbehandling fra et inkompetent barnevern tross alt er relevante.

Jeg er selvsagt forbannet på disse folkene, som ser ut til å støtte hverandre uavhengig av sakens fakta, men ser ikke noe annet alternativ enn å være tålmodig, utholdende og å forsøke å holde meg til saken. Men dermed blir de også nødt til å forholde seg til meg. Sånn går da også årene, vi har nå vært fire år i utlendighet. Kommunen ser vel for seg at de må fortsette å svare på brev og telefoner i minst fire år til.

Det er ikke usannsynlig.

Ja, ja. Jeg svarte slik:

"Takk for invitasjon.
Jeg forventer ingen utredning av omsorgssituasjonen før vi befinner oss i landet. Men jeg forventer at vi får en trygghet for at saksbehandlingen holder en annen kvalitet enn det vi har sett hittil. Kommuneadvokaten var eksempelvis selv til stede da den forrige barnevernssjefen slo fast at omsorgsevne ikke var kartlagt, - etter to begjæringer om omsorgsovertakelse og en families flukt til utlandet. 

Hensynet til barna krever en dialog og et samarbeid, og at barneverntjenesten våger å se på det arbeidet som allerede er gjort med et selvgranskende blikk.

Dersom du tror at et slikt samarbeid kan begynne nå, slik at vi kan komme et steg videre,  vil jeg gjerne komme på møte.

mvh"

Vi får se om det overhodet kan komme noe ut av dette.