agrippa wrote:
Familier som er forfulgt av "barnevernet", må ikke unødig problematisere hvor vanskelig det vil være å flytte til utlandet for å unnslippe de fornedrende og inhumane tiltakene som "barnevernet" krever å påtvinge dem.
Det er noen viktige prinsipper som gjelder når det gjelder oss mennesker: Vi kan takle mange situasjoner. Vi finner muligheter, og vi tilpasser oss. Jeg kan gjerne bekymre meg for morgendagen, men når jeg ser på gårsdagen, ser jeg jo at det gikk bra. Selv var vi gjennom trange økonomiske tider en periode etter at vi forlot Norge. Barnetrygd ble stoppet på dagen, siden vi reiste ut av Europa. Men å bo i et land uten trusselen om at barna skal bli tatt ifra en, er fantastisk. Man får friheten tilbake, selv om man kanskje også må klare seg gjennom trange økonomiske perioder.
Sliten wrote:
Romania er et rimelig å godt alternativ. Kystområdet er fantastisk. Folket vennlig og inkluderende. Språket er så likt spansk at det nermeste kan kalles en dialekt av Spansk og italiensk. Noen slaviske (russiskinpirerte) inslag, thats it. Landet er igjennomkorrupt, men en kan starte opp der med betydelig mindre midler enn i Spania og Italia. Tiltroen til det offentlige er minimal, og alle kjenner til grusomhetene i i det norske "barnevernet".
Langt bedre med den korrupsjonen man ser og vet om. Da kan man ta sine forholdsregler.
agrippa wrote:
Hvorfor mener du foreldre bør være forsiktige med å opplyse om årsaken til at de flykter fra Norge? Er ikke nettopp en av fordelene med eksil at man kan snakke fritt om "barnevernet" uten å risikere at barna plasseres i fosterhjem eller samværet med foreldrene reduseres til null?
Sparta wrote:
Alle som lever i eksil og klarer det, burde snakke om norske myndigheters overgrep. Min anbefaling handler mest om at jeg er redd for at folk blir så stigmatiserte at utlendinger ikke lytter til hva de har å si. Ikke fordi de er bv-flyktninger, men fordi løgnene de er blitt utsatte for veldig ofte er veldig grove.
Folk er forskjellige. For noen er opplevelsen med barnevernet så vond at man helst vil glemme. Andre vil snakke om det for å "få det ut". Det er ikke så farlig å snakke til utlendinger om norsk barnevern. Dersom de ser at du er en normal person, og de ser at barna dine har det rimelig bra, blir de fleste utlendinger fortørnet og full av sympati når de får høre at den norske staten ønsket å ta barna dine.
Verre da med nordmenn i utlandet. De kan ofte ha en "mat på bordet og tak over hodet er ikke nok"- holdning. De bør kanskje ikke få høre historien med mindre man har tid og mulighet til å forklare urimelighetene man har blitt utsatt for.
Selv klarer jeg ikke å holde kjeft. Min kone har kanskje mest lyst å glemme hele barnevernet. Det er en skam at familier skal måtte flykte fra Norge, uten at man har brutt noen norsk lov. De av oss som orker å snakke om det, bør derfor gjøre det. De som ikke orker, må la det være.