Artikkel av Ole Texmo:
Ensidig og misvisende om barnebortføringSå er vi i gang igjen. Med barnebortføringssaker og medieoppslag hvor politikere og byråkrater får uttale seg uimotsagt.
Det spesielle med denne saken (Brandu-saken) var at barna ble unndratt barnevernets omsorg. Da reagerer man, med hjemmel i en ny bestemmelse i straffeloven (§ 261, tidligere 216) hvor det er prioritert å reagere mot foreldre som henter tilbake sine barn.
Regjeringen har prioritert saker hvor barnevernet krenkes, media prioriterer tilsvarende saker hvor barnevernansatte utsettes for trusler fra fortvilte foreldre som mister sine barn til et umenneskelig system. Den nye straffelovbestemmelsen viser ingen medynk med foreldre som får unndratt sine barn.Kommentar: Det spesielle med politistaten Norge er at det reageres sterkt når "barnevernets" ansatte føler seg krenket mens det ikke reageres overhodet når vanlige borgere får sine menneskerettigheter krenket. "Barnevern" blir behandlet som en av Indias hellige kuer. De ansatte nyter politiets helt spesielle beskyttelse og kan når som helst rekvirere så mange politifolk de måtte ønske for å "beskytte seg" mot foreldre, som forsøker å få en dialog med dem etter at barna har blitt tvangsfjernet.
Det er spesielt at "barnevernsleder" har så stor makt. Hun kan som en diktator beordre politi til å stille opp for å beskytte henne hvis hun ønsker. Det kreves overhodet ikke bevis; hennes ord er mer enn tilstrekkelig for politiet.
Barnevernsleder kan også når som helst hun måtte ønske, bortføre hvilket som helst barn fra en intetanende familie i sitt distrikt. Det kan oppstod "akutt bekymring", og dette vil berettige umiddelbar konfiskering av barna. Bekymringen trenger ikke være berettiget og kan være basert på vrangforestilliinger, ren fantasi eller psykoser. Det spiller ingen rolle; barna vil øyeblikkelig bli tatt fra foreldrene, om nødvendighet med politiets velvillige bistand, for politiet stiller alltid opp for "barnevernsleder". Når politiet hører den hese, sexy røsten på telefonen, så er det aldri nei i politiets munn.
Resultatet av dette narrespillet er tusenvis av barn som vansmekter i "beredskapshjem" og "fosterhjem". Foreldre som forsøker å befri sine barn, blir utsatt for en menneskejakt uten sidestykke. Politiet skjærer istykker bildekk i sin vanvittige jakt på fortvilte foreldre.
Det lyves til Interpol, som får oppgitt at barna er utsatt for grove seksuelle overgrep. Dette gjøres for å få Interpol til å gripe inn og arrestere foreldrene slik at "barnevern" uhindret kan bortføre barna "hjem til Norge". "Barnevernsleder" prestisje står på spill, og da settes alle midler inn for å hindre at hun skal få en følelse av å være krenket. Politiets viktigste oppgave synes å være beskyttelse av "barnevernsleder" med alle tilgjengelig midler. Det er aldri mangel på ressurser når "barnevernsleder" påstår at hun føler seg truet, selv om trusselen er oppkonstruert og hovedsakelig motivert av behovet for å kriminalisere uskyldige foreldre. Politiet fungerer i praksis som "barnevernsleders" personlige livgarde lystrer tilsynelatende hennes minste vink.
Derfor kan vanlige borgere se bort fra politiets hjelp i kriminalsaker. Politiets oppgave er blitt omdefinert til beskyttelse av stat og kommune, især "barnevern".