Jeg har vært relativt åpen med folk vi omgås her i utlandet om at vi forlot Norge i stillhet, fordi dette var den eneste måten vi på lovlig vis kunne avverge et vedtak i Fylkesnemnda, som ifølge statistikken ville ført til at barna våre i dag hadde befunnet seg i fosterhjem.

Jeg sto i går og pratet med en annen nordmann utenfor barnas skole. Jeg har snakket med ham mange ganger før, men i går lettet jeg litt på sløret og forklarte i korte trekk saken vår. Da han forsto at barneverntjenesten ønsket barna våre trygt forvart i flere forskjellige fosterhjem, ble han selvsagt sjokkert, for han sa at barna våre virket både harmoniske og aktive.

Barna våre er også harmoniske og aktive, noe som selvsagt aldri er noen selvfølge uansett hvordan vi er som foreldre, og som vi derfor er takknemlige for.

Når jeg har kjempet med nebb og klør for å unngå at de skulle havne i fosterhjem, så er det selvsagt fordi jeg har forstått at det ville vært en katastrofe for barna å bli omplassert, uansett hvilke feil og mangler barneverntjenesten har funnet hos oss. Det er ikke for sterkt sagt å si at risikoen for at de ville bli ødelagt, er overhengende.

Jeg forstår også at de argumentene jeg har fremført over, er det som i barnevernets terminologi kalles foreldrevern. Sett gjennom barnevernets briller viser antagelig uttalelsene mine at jeg bare er opptatt av mine egne og egoistiske voksne rettigheter og behov, og at jeg ikke tenker på barna. Ja, det kan til og med være at barnevernet mener at vi voksne bruker barna våre for at vi selv ikke skal få et ulykkelig og ødelagt liv.

Det er selvsagt ikke riktig, verken for oss eller for foreldre generelt. Når foreldre kan gå i døden for barna sine, så er det ikke fordi de setter seg selv først. De fleste foreldre som motsetter seg at barnevernet overtar omsorgen for barna, vet antagelig instinktivt at en slik løsning sjelden er god for nettopp barna, helt i tråd med Bufdirs egen forskning som viser at det ikke går bra med barn i offentlig omsorg.

Men tilbake til utgangspunktet: Hvordan har vi blitt mottatt i utlandet? Folk i denne delen av verden har i utgangspunktet null forståelse for at myndigheter tar barna fra foreldre, og vi har ikke hatt noen som helst problemer med å bli akseptert av de fastboende. Det har egentlig vært unødvendig å fortelle dem noe som helst, fordi det vi snakker om er så fjernt for dem at de blir stående som spørsmålstegn.

Med nordmenn har det vært litt annerledes. Til å begynne med, forsto vi at vår bakgrunn som flyktninger skapte adskillig usikkerhet i det norske miljøet som fantes i området. Nordmenn tror jo i utgangspunktet at barnevernet stort sett driver på en god måte, og at familier som flykter fra barnevernet er kriminelle, farlige eller mindre begavete. Etter ikke altfor mange måneder ble vi imidlertid akseptert også av de norske. Barna våre var et kjærkomment tilskudd til den relativt begrensede norske barneflokken i miljøet på plassen, og vi voksne ble jo også en del av miljøet her. Etter hvert var det vel ingen som så for seg at barna våre hørte til andre steder enn hjemme hos mor og far.

Hvordan man skal forholde seg til andre nordmenn i utlandet når man flykter, må være individuelt. Folk er forskjellige, og det er mange hensyn å ta.
Vi valgte å være åpen, og det har så langt fungert for oss.