Min datter har uoppfordret skrevet brev til statsministeren. Hun har bodd i utlandet siden vi flyktet fra barnevernet i 2013. Jeg har spurt henne om jeg kan gjengi noe av det hun har skrevet anonymt på internett, og hun har sagt at det er greit. Hun sendte brevet for noen uker siden. Vår avtale var først at hun skulle skrive det og sende det uten at jeg leste det, slik at hun skulle stå helt fritt med tanke på hva hun skrev. Men hun ønsket til slutt at jeg leste det før vi sendte det. Jeg syntes det så bra ut, og ønsket ikke at hun forandret på noe.

Noen utdrag:

En gang kom de (barnevernet) når jeg hadde feber og kastet opp. Det var helt forferdelig. De spurte meg om de rare spørsmålene igjen. De mente at pappa var en ekkel mann og han fikk oss uten mamma sin tillatelse.

De mente at han gjorde ekle ting med oss. Tenk så frekt av barneværnet.

Når de snakket til meg og spurte meg om spørsmål som "ikke sant pappaen din riser deg på rumpen?" Jeg husker også at når de spurte meg om ting var jeg litt redd og prøvde å være enig med de om ting. Jeg sa alltid "ja" til spørsmålene de stilte meg.(...) De kom mye til skolen slik at jeg måtte skulke timer.


Når ting foregår slik kan man jo spørre seg hvordan det står til med rettssikkerheten til både barn og voksne. Det er også klart at aldersfaktoren spiller inn her. Vår datter er nå tenåring, og ikke lenger så lett å manipulere. Derfor ville saken bli en annen om de gikk løs på oss igjen i dag. Uten at det er en sjanse jeg vil ta slik det nå ligger an med vår sak og med barnevernet generelt i Norge.

Videre:

Har du hørt om Supernanny? Det hadde vært mye bedre om det bare fantes supernannyer.

Hvis du hadde komt på besøk til meg hadde det vært som a dream come true. Da kunne jeg vist deg rundt her og snakket med deg om barneværnet sånn at du kanskje forstår bedre. Jeg har veldig lyst å treffe deg!

Foreløpig har hun ikke hørt noe fra Statsministeren.

Når våre barn nå er tvunget til å vokse opp i utlandet, så har det vært minst like positivt som negativt for dem. De har blitt trespråklige, og lærer mer enn andre barn på deres alder i Norge. De får en interessant og lærerik oppvekst. Likevel er det sårt, og spesielt for henne som husker Norge best. Derfor er det kanskje også litt rart at barnevernet på ingen som helst måte ønsker en dialog for å legge til rette for at vi skal returnere til Norge. Og ikke vil innrømme en eneste feil, selv når feilene ligger oppe i dagen og er påpekt fra autorisert hold.

Barnevernet og kommunen gjør slik vi kan få inntrykk av fra mange barnevernssaker, og som de konstant beskylder foreldre for: De tenker på seg selv, og ikke på barna.

Nettvanene til barn her i den fattige delen av verden er omtrent som i Europa. For oss som er så heldige å ha råd til det. Muligens skulle jeg hatt mer oversikt over hva barna mine bedriver på nettet. Jeg spurte i dag min datter om hun kjente til et nettsted som heter ung.no. Hun svarte bekreftende. Det er jo et sted unge kan be om råd, prøvde jeg meg forsiktig. -Hva synes du om det nettstedet?, spurte jeg. Samtalen forløp omtrent slik:

-Nei, jeg vet ikke. Hva synes du da, pappa?
- Nei nå vil jeg vite hva du synes!
- Jeg liker ikke det nettstedet, de sier bare at barnevernet bare forsøker å hjelpe og bla bla bla. Hva synes du da, pappa?
- Nei, jeg synes vel kanskje det samme som deg.
-Ja, men da er vi jo enige da, pappa!
- Ja, vi er vel det.

- Rart du kunne lure på om jeg kjente til dette nettstedet, pappa. De har jo reklamer for nettstedet forskjellige steder. Derfor visste jeg om det

Det viste seg at min datter hadde kjent til nettstedet lenge.

  

Drives ikke ung.no faktisk av Barneombudets kontor? Alle svarene som gis, gir inntrykk av å være svært så offentlige.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Ung.no virker som en svartjeneste fra det politisk korrekte Norge. Lite trøst å få for barn som plages og lufter sin fortvilelse. Hvordan kan man komme barna imøte når man ikke kan godta et grunnpremiss - at barnevernet både titt og ofte driver familiene til vannvidd?

Ung.no er tydeligvis "fornuftige" voksne som svarer barna med "riktige" og "fornuftige" svar som den norske forvaltningen kan gå god for.

Barn gjennomskuer jo dette.

Svarene er sannsynligvis lite givende for de som henvender seg.

Da skal vi på fisketur

13-åringen er nå blitt 14. En dag nærmere friheten. Frihet fra oss foreldre som nå gjør alle de viktige valgene i hennes liv. Friheten fra et barnevern som har jaget henne på flukt, og som forhindrer henne fra å vende tilbake til Norge.

Hun har savnet Norge. Spurt hvorfor vi ikke kan reise tilbake. Og likevel vet hun det så godt.

Selv har jeg vært i Norge noen ganger etter at vi flyktet.

Har du fisket, pappa? Hun vet at jeg elsker fisk, og liker å fiske.

Hun husker de gangene vi var på fisketur sammen. Hun og søsknene hennes. Jeg lærte dem å kaste, sule inn. Og jammen fikk de fisk.

I min desperasjon fortalte jeg barnevernet om tingene jeg gjorde sammen med barna mine. Om fisketurene. Om fjellturene. Om alt jeg lærte dem. Håpet at de skulle forstå at jeg var en god far. Det var jo naivt og bortkastet energi. "Det kan du selv skrive ned selv og sende til oss", sa saksbehandleren da jeg bad henne skrive ned det jeg fortalte henne. "Ja, men nå sier jeg det til deg, så kan ikke du skrive det i ditt referat av møtet vi har?" spurte jeg henne. Nei, det ville hun ikke. Det var ikke bare åpenbart at hun bare ville skrive ting som kunne være negativt. Hun sa det til og med selv, at det var måten de jobbet på, ved å fokusere på det negative.

For et system. Det er til å kaste opp av!

Nå savner vår eldste datter fisketurene våre der vi sto på en kai eller på en molo. En gang så vi til og med sel.

Nå er det bare tre år og litt til før hun selv kan reise til Norge og fiske. Da skal vi feire. Da skal vi forsøke å ta igjen noe av det tapte, selv om vi alle også har vunnet mye.

Kanskje tar vi også turen ned til kommunehuset. Og spør etter barnevernssjefen. Eller ordføreren. Eller rådmannen. Så kan de få lov til å fortelle henne hvorfor hun ble nødt til å vokse opp utenfor landets grenser.

Antakelig er det ikke verd det.

Men fisketuren, den skal vi ta. Som et plaster på såret for den oppveksten i Norge som hun ikke fikk. Og som en feiring av nettopp den oppveksten hun fikk i utlandet, og som har beriket livet hennes, selv om det også har gitt henne utfordringer. For å slutte ringen, for å skape kontinuitet i hennes liv. For å skape en platform der hun selv kan ta valgene i livet og om veien videre.

Heldigvis tar barnevernets makt slutt en dag. Den dagen de alle er 18 år. Om barna våre da vil ønske å slå seg ned i Norge, er et åpent spørsmål.

Om de vil bo i landet som avskrev deres foreldre og forkastet dem. Landet hvor absolutt ingen griper inn mot overgrepene mot familiene.

De får velge selv.

I Norge har «barnevernet», som er en del av forvaltningen, fått uforholdsmessig stor makt. Det er nesten ikke til å tro hvor mye makt disse nokså enkle kvinnene har fått. Det sitter kvinnemennesker, som ikke er kompetente til mer enn den aller letteste utdannelse, og bestemmer om barn og foreldre skal få lov å være sammen. Stortinget har fullstendig abdisert og gitt enormt vide fullmakter til denne dustegjengen av noen kvinner, som ville vært kassadamer på Rema eller husmødre om det ikke hadde vært for «barnevernet». Så sitter de der og bestemmer over barnefamiliene. Ved siden av seg har de gjerne rådmannen som støtte.

Foreldre blir fratatt barna sine og selv Norges Høyesterett kan ikke gi dem barna tilbake om «barnevernet» mener det er til «barnets beste» å forbli i fosterhjem.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)