Fra Dagbladets artikkel i dag; Utøya-ungdom dropper ut av skolen:


Dette er kjent for foreldre til barn som har ett eller annet problem. Går barnet i grunnskolen, er det kommunens ansvar å sørge for at barn og familier får hjelp. Da pleier kommunene rutinemessig å koble inn det såkalte barnevernet, slik at fokus blir lagt på billigste nivå, altså "det må være noe feil i barnets hjemmemiljø".



Nei, kommunene har ikke råd til å legge forholdene til rette for vanskeligstilte barn, de pusser istedet det såkalte barnevernet på barnets familie, ifølge gjeldende politiske doktrine er det alltid familiens feil når barn får problemer.



Jeg håper at medias søkelys vil sørge for at traumatiserte barn etter Utøya vil få en forsvarlig medisinsk oppfølging, og at alle som trenger det vil få tilbud om behandling hos psykolog.

Men, normal prosedyre når barn trenger kostbar medisinsk hjelp (ansvar og kostnader tilfaller hjemkommunen etter Kommunehelsetjenesteloven) er at kommunens såkalte barnevern iverksetter undersøkelse i barnets hjem. Den normale konklusjon er at "barnets omsorgsbehov er for stort for foreldrenes omsorgsevne", altså foreligger en klar omsorgssvikt. Det normale er så at barnet blir sendt på legd i barnevernssystemet.

Barn som havner i barnevernsindustrien får ikke medisinsk oppfølging eller tilrettelagt undervisning. Dersom et barn ikke blir friskt og normalfungerende under førsteklasses barnefaglige omsorg ... ja da har barnet blitt alt for skadet av den grove omsorgssvikten i hjemmet ... fordi det såkalte barnevernet ble varslet for sent til at de kunne gripe inn i tide.

Dette vanviddet bedrives rutinemessig av kommunenes hjelpetjenester!

Det er uhyrlig at barns rett til helsehjelp er blitt en salderingspost i kommuneøkonomien. Barn må få rett til helsehjelp på lik linje med voksne.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Artikkel fra Aftenposten 7 jan 2012; Dette skjedde på MS "Thorbjørn, basert på politi-referat fra de ni overlevende som flyktet fra Utøya med ferjen MS "Thorbjørn". Deriblant AUF-leder Eskil Pedersen.

Sakser noen sitater, som beskriver panikken som rammet de involverte:


Panikkslagne tør de ikke dra tilbake til Utøya for å hente de som ber om hjelp:


De tror det er best å bevæpne seg:


AUF-rådgiver blir paranoid:


Skrekkslagne og forvirrede:


AUF-leder Eskil Pedersen har klaget på Aftenpostens artikkel, hans panikkartede og irrasjonelle adferd er ikke særlig flatterende, og gir billig skyts til politiske rivaler og motstandere.

Kronikk i forskning.no 6 sept 2011; Traumer og relasjoner, sier dette om traumer:


Barn utsettes for helt unødvendige traumer når de blir tvangsflyttet hjemmefra med politimakt:


Foreldre blir også traumatiserte når de oppdager at "hjelpen" fra det såkalte barnevernet er at barna blir tvangsfjernet:


Skadene på de overlevende etter barnevernets overgrep, kan likestilles med de overlevende etter Andres Behring Breiviks terroraksjon.

Men ingen teller de døde i barnevernets kjølvann. Og ingen blir stilt for retten heller.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Ja, det er nettopp hva barnevernets ofre opplever.

• Først tror de det såkalte barnevernet er trygt. Så brister illusjonen.
• Så tror de rettsvesenet skal redde dem. Det gjør det motsatte.
• Mange tror det skal hjelpe med politianmeldelse. Politiet gir blaffen eller støtter partisk barnevernet.
• De tror media vil hjelpe dem. De driter i saken.

Å få knust illusjonene sine så voldsomt har flere konsekvenser. Mange mennesker klarer aldri å rydde opp i tanke- og følelseslivet etter slike opplevelser. Noen klarer det etter mange år.

Man skal være klar over at dette med opplevelsen av moral er for svært mange knyttet opp mot autoritetene. Det betyr at samfunnets angrep på- og ignorering av disse menneskene skaper skyldfølelse. Moral er også knyttet til majoritet. Også det øker skyldfølelse. Dette gjør at mennesker lett kan komme inn i en irrasjonell selvfordømmelse.

Det er blitt påstått at den voldsomme overkjøringen Tyskland opplevde på slutten av andre verdenskrig knuste troen på nazismen. Å bli knust gjør noe med menneskers moralske kompass.

Det er neppe mye som knuser mennesket mer enn å få ruinert sin familie.

Det er altså på flere måter en svært forvirrende opplevelse å oppleve det såkalte barnevernetas inngrep. At det tar mange år å rydde opp i hodet, er ikke underlig.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Traumeterapi kan være effektivt, dersom man greier å oppsøke helsehjelp og er så heldig å treffe på en psykolog man greier å opparbeide et tillitsforhold til.

Men det er uhyggelig at "hjelpeapparatet" skaper så mye unødig lidelse. Uhyggelig at offentlig ansatte mottar lønn for å skade sakesløse barn og familier. Hverdagsllig, helt rutinemessig påføres barn og familier skader som kan bli ubotelige.

Å være et hjelpeløst vitne til et barns smerte og skrekk, er en grufull opplevelse som må regnes som tortur. Traumatisernde tortur, for de som må utholde slik umenneskelig behandling.

AUF-leder Eskil Pedersens forvirrede og irrasjonelle reaksjoner under flukten fra Utøya, samt hans sterke motvilje mot offentliggjøring av artikkelen, illustrerer hvilken forferdelig og ødeleggende opplevelse det er for enkeltindividet, når overveldelse fører til kognitiv/psykisk kollaps.

Og, at det i ettertid kan være tungt å forsone seg med sine egne, irrasjonelle reaksjoner. Slike erfaringer kan skade mennesker for livet. Traumene kan være så smertefulle og vanskelig å bearbeide, at enkelte aldri blir i stand til å fungere normalt mer.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Min erfaring er at psykologer ikke anerkjenner det som traumatisk å bli fratatt barn. Når barnevernet har gjennomført sin grusomme vilje, og foreldrene sitter lamslåtte tilbake, da inntreffer noe uhyggelig: man blir fordømt. "Ingen" kondolerer eller sender blomster. Man møtes ikke med sympati og empati. Naboen gir ikke spontant klem. Man får ikke krisepsykiatri (ikke at det hjelper!). Tvert imot. Man må forsvare og forklare. Man må overbevise andre om at man er et anstendig menneske, og de vil på sin side lete etter svakhetene ("det er nok noe vi ikke vet..."). Man settes i en uhyre vedvarende vanskelig situasjon. Mange av oss blir aldri mer slik vi var. Kanskje ingen av oss.

Uhyrlig. Folk som har opplevd å bli møtt med umennekelighet hos en behandlende psykolog, må klage.


Barn utløser sterke og dype beskyttelsesinstinkter hos foreldrene, og tvangsadskillelse, der foreldre over tid må leve med en lammende hjelpeløshet fordi de er avskåret fra å beskytte og hjelpe barnet sitt, må regnes som tortur.

Å slå av og på et beskyttelsesinstinkt, ligger utenfor tankens eller viljens kontroll.

Kan det gå an å behandle traumer som varer og varer, varer og varer så lenge adskillesen varer? Jeg vet ikke, i høyden kan det vel bli snakk om å lindre sjokk, sorg og savn.


Nei. Langvarige og menneskeskapte overgrep, etterlater dype sår.

Dehumaniseringen av biologiske foreldre i barnevernssaker er langtkommet.

Alle forstår familiens fortvilelse og smerte når et barn plutselig forsvinner, kidnappet, utsatt for ulykke eller forbrytelse.

Men når et barn blir akuttplassert i beredskapshjem med sperret adresse ... kaller de det "barnevern". Jeg finner ikke ord.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Oppslag i Dagbladet 20.02.2012; - Veldig hyggelig;

"Prins Charles og hertuginne Camilla vil møte noen av ungdommene som overlevde Utøya når de kommer til Norge i mars."

"- De tok initiativet og ville møte oss. Det synes vi selvsagt er veldig hyggelig. Det er et eksempel på at 22. juli har berørt veldig mange også utenfor Norges grenser som den britiske kongefamilien, sier Eskil Pedersen til Dagbladet."

AUF-leder Eskil Pedersen gir de traumatiserte et offentlig ansikt, en eksempel-historie som kan sette ord på skadevirkningene mange av barnevernets traumatiserte offere må leve med.

AUF-leder Eskil Pedersen mottar massiv støtte, fra fjernt og nært, og har derfor et mye bedre grunnlag for å bearbeide og reparere traumer. I motsetning til barnevernsoffere, som ofte må slite alene, stigmatiserte og uten støtte fra omgivelsene.

På BLDs nettsider ligger rapporten Ettervirkninger av traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst, av Psykolog Arne Blindheim, et underbilag som fulgte med Raundalens utredning om det biologiske prinsipp.

Rapporten gir et godt innblikk i hva som kan forårsake traumer, og hvordan symptomene kan arte seg, både hos barn og voksne. Men ikke svelg rått at alle traumer hos barn har sin opprinnelse i mishandling fra foreldrene, i virkelighetens verden kan barn bli utsatt traumatiserende hendelser hvorsomhelst og nårsomhelst. Det er bare i barnefjernernes forenklede og absurde virkelighetsoppfatning, at det alltid må være alvorlige og ubotelige feil hos foreldrene ... som kan forklare avvikende adferd hos barn.

Jeg siterer fra punkt 2.3; "Hva vi vet i dag om sammenhengen mellom psykisk helse og traumatiserende hendelser i oppvekst:"

"De ulike formene for omsorgssvikt blir ikke i tilstrekkelig omfang oppdaget i hjelpeapparatet. I McFarlanes undersøkelse fra 2006 som er referert over var det hele 56% av de som hadde opplevd vold og seksuelle overgrep der dette ikke var nevnt i pasientenes journaler. I en norsk undersøkelse (Reigstad et al. 2006), var det 60,2% av 129 ungdommer som gikk i behandling i Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker som på en spørreundersøkelse rapporterte å ha vært utsatt for fysisk mishandling eller seksuelt misbruk. Imidlertid var det kun 1,6-1,9% (i og utenfor familie) av de samme 129 ungdommene som hadde fått diagnostisert seksuelt misbruk, og kun 0,4% av ungdommene som hadde fått diagnostisert at de hadde vært utsatt for vold.

Barna har vært utsatt for overgrep, men ... hvem begikk overgrepene? Overgripernes relasjon til barna, ser ikke ut til å være dokumentert. Det er kanskje en del offentlig lønnede "omsorgspersoner" blant disse? I tillegg, det finnes utallige dokumenterte historier om hvordan barn og unge har blitt totalt neglisjert av det såkalte barnevernet, når de har fortalt om mishandling og overgrep i fosterhjem og institusjoner.

Videre, fra samme underpunkt 2.3:
"Disse tallene viser blant annet betydningen av hvor viktig kunnskap om dette feltet er innenfor psykisk helsevern, og hvor lett det er for barn og voksne som blir henvist til hjelpeapparatet, og ikke bli sett, og kun få signaler om at det er noe galt med deg, og du har en sykdom, og ikke få bekreftelse på at symptomene kan skyldes at de lever eller har levd i et svært usunt omsorgssystem.

Symtomer kan skyldes forhold i hjemmet, men like gjerne at traumatiserte barn ikke har blitt sett og fått forsvarlig hjelp fra helsevesenet.

Så lenge det er kortsiktig lønnsomt for kommunene å forklare all slags adferdssvik hos barn med "omsorgssvikt i hjemmet", vil stadig nye barn og foreldre bli påført helt unødvendige lidelser, pga av et vanstyrt og umenneskelig "hjelpeapparat".

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Takk for dette innlegget, og beskrivelsen av foreldre og barns situasjon ut fra medias oppmerksomhet rundt Utøya. Og jeg er helt og fullstendig enig at de skal forholde seg til det samfunnet som eksisterer: Hver dag utsettes barn for traumer, foreldre mister sine barn, de har alle en tung vei å gå, de blir henvist til det offentlige vesenet, og den hjelp eller uhjelp, de måtte møte der.

Jeg forstår at man blir opprørt når det rammer ens egne (Utøya/AP) - det samfunnet AP har skapt blir synlig, via at det rammer dem selv. Men at de skal ha en slags særbehandling fremfor andre, har jeg vanskelig for å akseptere. Ingen er mer verdige, enn andre.

TV2 28. juni 2012; Adrian Pracon tiltalt for grov vold mot to personer :


Er Adrian Pracon det første, offentlig kjente tilfellet av Utøya-syndromet?

De aller fleste psykiske traumer lar seg bearbeide, med god hjelp fra de nærmeste, og tid, støtte og forståelse fra omgivelsene. Om dette ikke er nok, må den traumatiserte prøve behandling hos psykolog. Selv om traumer lar seg behandle, er det ikke gitt at alle traumatiserte greier å bli friske igjen. Menneskets sinn er komplisert, og det mange forskjellige faktorer som kan påvirke utfallet av terapi.

Adrian Pracon var på Utøya, først ble han skånet av Anders Behring Breivik, og senere, mens han spilte han død ble han skutt i skulderen. Fysiske skader forsterker traumer.


Det kan se ut som om Pracons voldsbruk kan ha skjedd som en ettervirking etter belastningene på Utøya.

Men hva med alle barna som helt unødvendig blir traumatiserte av det såkalte barnevernets terror, også kjent som "(akutte) omsorgsovertakelser"?

Deres traumer blir ofte befestet og forsterket, i og med at de blir revet vekk fra alt kjent og kjært i tilværelsen. For så å bli nødt til å leve i vedvarende utrygghet, blant fremmede mennesker, en situasjon som gjør det nærmest umulig for et barn å få leget traumene.

Men verst av alt, barnas skader er helt unødvendige!

Om vi hadde fått lagt ned det såkalte barnevernet, ville mange barn og familier blitt skånet fra enormt hemmende og langvarige lidelser.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Når mennesket levde i naturtilstanden og brakk en fot, så grodde det normalt sammen igjen. Ble man syk, så ble man normalt frisk igjen - være seg om det var bakterier eller virus.

Slik er det også med sorg, frykt og stress som belaster vårt sjelsliv. Mennesket er primært selvreparerende.

Dersom mennesket ikke klarer å reparere seg selv, så har vi en fantastisk akuttmedisin og også mye annet bra for helsen. Problemet med psykiatrien og psykologien er at de dokumenterer ikke virkning slik som i den somatiske helsetjenesten. Når det forskes på virkningen av psykiatri og klinisk psykologi, så finner man ikke de imponerende resultater som i akuttmedisinen. Man finner gjerne ikke resultater i det hele tatt som er bedre enn menneskets evne til å reparere seg selv.

Følgende illusjon er innenfor logikken en velkjent "fallacy": Tre hendelser følger hverandre og man skylder hendelse TRE på hendelse TO. (EDIT: Rettet litt i denne setningen.)

Praktiske eksempler:

Hendelse 1: Lise blir syk.
Hendelse 2: Lise bruker et naturmiddel.
Hendelse 3: Lise blir friskere.
Konklusjon: Det hjalp med naturmidlet.

Men hadde hun blitt friskere uansett? Her går en del mennesker "fem på", og tror på virkninger som ikke er der. (OBS: Jeg bruker naturmiddel selv, med god virkning!)

Hendelse 1: Per blir deprimert
Hendelse 2: og går til psykolog.
Hendelse 3: Per blir mindre deprimert.
Konklusjon: Det hjalp med psykolog.

Dette kunne vert korrekt om det ikke var for at man også uten psykologen normalt ble tilsvarende mindre deprimert etter en tid.

Siden man ikke kan dokumentere virkning av det meste terapi (på gruppenivå), og det likevel tyder på at NOEN blir bedre av terapi, så må det logisk bety (for at tallene skal gå opp) at NOEN også blir sykere av terapi. DET er et stort tankekors.

Det finnes faktisk forskning som tyder på at terapi er skadelig på gruppenivå.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Det er et paradoks ja.

En parallell til somatisk sykdom: Jeg må ta en operasjon snart, og kirurgen sier at 85% av operasjonene blir vellykkede.

Dvs at også kirurgen er klar over at ca 15% av operasjonene h*n utfører, av forskjellige årsaker blir mislykkede.

Men, også kirurgen må fortsette å prøve å gjøre så god jobb som mulig, av hensyn til de 85% av pasientene som blir smertefrie og velfungerende etterpå.

Selv om vi gjør vårt aller beste, hender det at resultatet ikke blir vellykket allikevel. Så jeg tror at det er en viktig del av det å være menneske, å lære seg å takle det som ikke går så bra også.

Det er allikevel en moral her, kirurgen er et anstendig menneske, og h*n opererer aldri på friske mennesker!

Slik det såkalte barnvernet gjør, kidnapper friske og normalfungerende barn og "hjelper" de ved å påføre de traumer, skader og sykdom.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Litt oppfølging, voldstiltalte Adrian Pracon fikk strafferabatt pga posttraumatiske symptomer etter Utøya; Dagbladet 20. aug 2012; Utøya-overlevende Adrian Pracon dømt for vold:




Dagbladet 10. okt 2012; - Det oppfattes som Ap har favorisert sine egne:



Og Aftenposten i dag, 6. nov 2012; - Uforsvarlig. Total ansvarsfraskrivelse. Vi har ikke fått hjelpen vi trenger:


Veldig mange som har et legitimt behov for hjelp/behandling, får bakoversveis i møte med det kommunale hjelpeapparatet. Der er man først og fremst opptatt av å spare penger og å nekte/trenere lovfestet rett på hjelp/behandling.

Spesielt når det gjelder barn og unge mennesker under 18 år.

Kommunene vil bruke penger på viktigere oppgaver i stedet. Slik som nye rådhus, kursing av kommuneansatte (for å legitimere lønnsøkning), investeringer i helsefremmende kulturarrangementer og andre prioriterte og livsnødvendige oppgaver.



Vilkårlig

Jess. Det er helt vilkårlig hva slags hjelp folk får ute i kommunene. Barn og familier er rettsløse.

Kommunene må fratas forvaltingen av forebyggende helsearbeide, de er overhodet ikke i stand til å ivareta oppgaven!

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Mer Adrian Pracon, Aftenposten 6. jan 2013; "Jeg er sliten, og trenger hjelp, men jeg skal ha mitt liv tilbake".

Pracon sliter med depresjon og selvmordstanker.

Også mange av Utøya-foreldrene sliter, iflg VG 22.09.2012:

"70 prosent av AUF-erne som berget livet på Utøya har symptomer på angst og depresjon i dag. Det samme gjelder også 40 prosent av foreldrene til de overlevende."

Sammenhengen mellom PTSD (Posttraumatisk stresslidelse) og opphold i fosterhjem, er velkjent og dokumentert, men jeg siterer Wikipedia enda en gang:

"I "Casey Family Northwest Alumni"-studien, fant man at frekvensen av PTSD hos voksne som var i fosterhjem ett år i alderen 14-18 var høyere enn hos krigsveteraner som var eksponert for kamper.

Opptil 25 prosent av de i studien oppfylte de diagnostiske kriteriene for PTSD sammenliknet med 12-13 prosent av veteraner fra Irak-krigen, 15 prosent av krigsveteraner fra Vietnam, og 4 prosent i den generelle befolkningen.

Tilfriskningsraten for de som hadde vært i fosterhjem var 28,2 % i motsetning til 47 % i den generelle befolkningen"

PTSD er ingen "motediagnose". At psykiske traumer kan gi varige hjerneskader, har vært kjent siden oldtiden:
"Rapporter om kamp-assosierte stressreaksjoner vises så tidlig som det 6. århundre f.Kr.

En av de første beskrivelsene av PTSD ble gjort av den greske historikeren Herodot. I 490 f.Kr. beskrev han i forbindelse med slaget ved Marathon en athensk soldat som ikke led noen fysisk skade av krigen, men som ble permanent blind etter å vært vitne til dødsfallet av en medsoldat."

"... , og menneskeskapte intensjonelle traumer fører til mere problemer enn upersonlige traumer."

Plagene til Utøya-overlevende og deres pårørende, finner spalteplass i mediene.

Mens barnevernsofrene, barn og familier som blir påført helt unødvendige, menneskeskapte intensjonelle traumer, blir tiet i hjel.

Det er ubegripelig at politikerne tillater at statsforvaltningen påfører så mange uskyldige mennesker, helt unødvendige lidelser, hver eneste dag, året rundt.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Meningen opphører gjerne ved 50%... Det er det som er midt poeng.


Dette var interessant!

Og det er nok tilfelle at stress kan skade. Jeg er selv et bevis på det.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

på grunn av et økende antall akuttvedtak, så får vi jo nå fler barn som også vil komme til å lide av PTSD.

i tillegg til at de da oppbevares som gisler i lange tider etterpå mens foreldrene desperat forsøker å redde dem ut av situasjonene, så opplever man i tillegg psykosomatiske sykdommer som da utløses av det langvarige stresset som barna må leve under. jeg kjenner i allefall nå til 3 ulike sykdomsforløp

diabetes mellitus, forhøyet stoffskifte, og en som er beskrevet som hormonforandringer.

i allefall i 2 av disse tilfellene behandles i tillegg barn med betablokkere. et medikament som da reduserer hjertefrekvensen, og egentlig ikke skal brukes uten at det er noe feil med hjertet.

men effekten kan redusere angst, og bibirkningen ved langvarig bruk er depresjon.

_________________
sannheten skal ropes ut over hustakene