Da den første bekymringsmeldingen ble opplyst meg husker jeg at jeg tittet på den og tenkte at "dette er da ikke noe barnevernsoppgave selv om det hadde vert sant".

Jeg husker fortvilelsen og vantroen da det faktisk ble satt i gang og åpnet sak, på noe som ikke var en sak. Jeg tenkte at barnevernet som har så lite penger. Hvordan kan de starte undersøkelser av ting som ikke barn lider av? Jeg forstod ikke noe. På toppen av alt så var det jo helt tydelig at dette var levert inn på bakgrunn av samlivsbruddet. (Vi hadde jo ikke flyttet fra hverandre en gang enda.) Meldingene gikk kun på meg som mor, og far ble ikke en gang bedt om å møte. Han brydde seg selvfølgelig heller ikke, å lå på sofaen å så på TV kvelden før BV skulle komme, mens jeg skrubbet alle kjøkkenskap innvendig.

Så på meg selv som nesten perfekt (ingen er perfekt, men jeg følte at det å bli mor faktisk var meningen med livet) mor. Tenkte også at når barna blir større så skal jeg søke om å bli fosterhjem for barn som har hatt en vanskelig start på livet.

Jeg var en av kuene som røutet i kor med resten av befolkningen om at Barnevernet gjør så mye bra!

Husker jeg i fullt alvor ble spurt om skolematen til ungene. Den hadde de fått høre var alt for stor, og dessuten så ut til å ha blitt handlet ferdigsmurt. For det første.... Hva om jeg hadde kjøpt baguetter på nærmeste bensinstasjon hver dag? For det andre... Er det mulig å få påpakk for at ungene har for mye skolemat?

Helt siden den første ungen begynte i første klasse og fikk denne bauguett med ost skinke og salat pakket i glapack. Ungene elsket det og selv om en av dem plukket av salaten hver dag pyntet jeg også dennes tolmodig hver dag... i håp om at en dag ville tomater agurk og salat bli fortert der også.
Jeg kjøpte en sekk halvstekte store baugetter fra bakeren ca en gang hver 6 uke. På den måten råket jeg aldri tom for brød til skolematen, og jeg trengte ikke bruke energi på og tenke ut hva jeg skulle putte på brødsikver som skulle ristes rundt i svett matboks.

Baugettene ble alle delt i to. Det miste barnets skolemat ble selvfølgelig da litt mye. Jeg gav selvfølgelig beskjed om at det bare var å spise til hen ble mett og kaste resten.

Kan noen tenke seg å bli annklaget for dette? Hvor en må "bevise" at den flotte skolematen ikke er ferdigkjøpt? At jeg bare unntaksvis lot dem få fine baguetter. Så og si alle var grove, men at overaskelsen på dager som ferdager kunne være såkalte "loffbaguetter" som de ble beskrevet i meldingen.

Ingen av meldingene har gått på at jeg har slått, misshandlet psykisk, ruset meg eller noe annet alvorlig. Kun merkelige ting som dette, som har blitt tatt med den største seriøsitet av disse som kaller seg barnevernsarbeidere.

En gang har jeg flyttet og en gang har jeg pusset opp disse årene. Da ble det selvfølgelig sendt egen melding ang rot begge gangene.

Er det rart at barn som trenger hjelp ikke får det? ER DET RART at barnevernet bruker ekstremt masse penger??? Når de behandler slikt med den aller største alvorlighet og må hente inn opplysninger i alle instanser hver eneste gang? Er det rart de har så mye å gjøre slik at alle undersøkelisene må gå over seks mnd istedet for de lovpålagte tre?

Det er ikke bare omsorgsovertakelser som bør gåes etter i sømmene. Det at de lar seg med glede bruke som trakaseringsverktøy er faktisk også fullstendig helt på viddene. Å det at melder ikke får beskjed om at "Nå er det faktisk nok! Finn på noe annet, eller gå til en kostbar rettsak for å plage X-en din".

Rett som det er har jeg sittet som et spørsmålstegn og tenkt " Er jeg gal?" Har jeg bare trodd at jeg er en god mor? Jeg har til og med vurdert og overføre foreldreretten på barna siden de har blitt utsatt for et enormt press, med en ekstremt stresset mor. Jeg har forsøkt å tenke større enn meg selv.. Vil barna ha det bedre ved å bo kun hos far hvor de slipper dette her?

Jeg har kommet fram til at de virkelig trenger meg som omsorgspersom som kan forklare dem forskjell på rett og galt. Så de har mulighet til å bli gode mennesker som myndige.

  

En veldig klar, karakteristisk beskrivelse - akkurat så meningsløst driver de.

Enig. Men vanskeligheten med å ta disse andre tingene i den enkelte, konkrete sak er vel at de har makten til å ta barna. Hvis barnevernets makt til å gå til omsorgsovertagelse, deres makt i det hele tatt, ble tatt fra dem, ville foreldre i mengder si akkurat noe sånt: "Nå er det nok tull! Ut med dere!"

Dermed ville det vel bli klart at barnevernets ymse "undersøkelser" og "hjelp" ikke er noe tess.

Du er jo ikke den eneste som har opplevet sånt sludder. Det er nok lettere for barnevernet, det å herse med familier meningsløst, enn å bevege seg inn i virkelig vanskelige saker. Man blir ute av seg på grunn av urimeligheter som de du beskriver. Og det passer barnevernet utmerket at man blir ute av seg – ja, sliten!

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Her rører du jo ved noe sentralt.

Da jeg fortalte en bekjent om vår barnevernssak for en stund siden, var vedkommendes reaksjon denne: "Jøss, det virker som om alle beslutninger de har tatt, har vært for å skaffe mer arbeid til seg selv!":

Så er det jo dette eiendommelige, som også er nokså avslørende: I et land hvor vi aldri har hatt bedre oppvekstvilkår for barn, har vi flere barnevernssaker og flere omsorgsovertakelser enn noensinne. De som jobber med barnevern, roper nærmest om hjelp, fordi de drukner i arbeid som de helt åpent innrømmer ofte blir halvgjort og dårlig. Midt i dette kaoset intensiveres budskapet om at folk må sende flere bekymringsmeldinger.

Det er jo noe som ikke stemmer her.

Jeg er ikke sikker på om vi klarer oss uten et barnevern. Men jeg er ganske sikker på at vi klarer oss uten dagens barnevern, der mye av innsatsen ser ut til å ha som mål å generere mer arbeid for seg selv. For deretter å rope sin nød for å få stadig mer penger inn i et system som vi faktisk i liten grad kjenner nytten av.

Det blir som om brannvesenet skulle gi beskjed til befolkningen om at de ønsker så mange varslinger om brann som overhodet mulig. Ser du røyk, ring brannvesenet! Kjenner du svilukt? Ring brannvesenet! Spiller ingen rolle om det er naboen som bare har svidd steiken, eller om det er et St. Hansbål på fotballplassen. Ikke ring på hos naboen, og ikke forsøk å finne ut noe selv! Hva er forresten en brann? Du må egentlig være utdannet brannmann for å forstå det, og om du ikke har slik utdannelse, kan du strengt tatt heller ikke vurdere årsaken til røykutvikling. Ring brannvesenet, og la dem få gjøre sin brannvernkyndige undersøkelse!

Dersom folkene i brannvesenet følte seg nokså unyttige i utgangspunktet, ville de kanskje ha agert på en slik måte. Men antagelig forstår de nettopp at de har en viktig jobb som bare bør gjøres der den trengs.

I motsetning til barnevernet ønsker ikke brannvesenet å bli nedringt av falske alarmer.