Også i vår sak ble det gjort forsøk på et karakterdrap. Det verste med dette er jo at sakkyndige spiller med, i et forsøk på å blidgjøre barneverntjenesten? I vår egen rapport uttaler den sakkyndige at jeg gjennom å gjøre min kone gravid flere ganger på få år,
effektivt hadde hindret henne i å realisere seg selv. Når jeg betrakter mine barn som løper inn og ut av stuen og er mer enn fornøyde med sin tilværelse, så må jeg altså akseptere at disse barna har kommet til verden som et resultat av min egen maktsyke?
Skal man le eller grine?
(Barneverntjenestens strategi var jo i utgangspunktet å spille oss foreldre ut mot hverandre. De sa rett ut at "mor og far kan ikke bo sammen", men ombestemte seg noe senere...)
En psykiater jeg snakket med, omtalte denne typen karakteristikker som "sladder og kjerringprat", og at det ikke hørte hjemme i en seriøs rapport. Mine syn i ulike verdispørsmål ble trukket frem, til og med det faktum at jeg har skrevet avisinnlegg/ leserbrev i samfunnsdebatten. Min menighetstilhørighet ble også brukt imot meg. Barnesakkyndig Kommisjon reagerte ikke på noe av dette, selv om de konkluderte med at den sakkyndige rapporten var begrenset som grunnlag for å vurdere omsorgsevne. Jeg tolker det slik at Barnesakkyndig Kommisjon har sett seg blind på innholdet i rapporter, og at de derfor heller ikke reagerer når rapportene også formidler ærekrenkelser, moraliserende utsagn og karakterdrap.
Som jeg har nevnt i andre poster, reagerte den sakkyndiges fagforening prinsipielt korrekt, og gav i vårt tilfelle den sakkyndige kritikk for moralisering og manglende nøytralitet, slik at dette og den andre kritikken som kom fra BK gjør at rapporten i dag fremstår ubrukelig. Men hva hjelper det oss? Vi er jo strandfast og kan ikke reise hjem.
Man bør uansett tenke på hva man skriver i avisen, og man bør være svært forsiktig med hva man tror på og hvilken menighet man tilhører. Alt vil og kan bli brukt imot en i en eventuell barnevernssak. Ytringsfrihet, trosfrihet og alle andre demokratiske rettigheter er flott å ha, men gjelder ikke når man får en sak med en etat som ikke følger skrevne og uskrevne regler. Sånn sett er det lettere å leve i et land hvor alle vet at myndighetene kan være korrupte, og at det man sier offentlig kan bli brukt imot en.
Problemet er jo at hele systemet er rammet av middelmådighet. Denne middelmådigheten fungerer greit så lenge de fleste familiene er svake grupper som innvandrere og andre med begrensede ressurser som lett lar seg overkjøre. Når barnevernet møter på personer med litt mer ressurser, må de bruke desto hardere skyts i sine personkarakteristikker, fordi der kan være lite i selve saken som tyder på at man ikke kan ha omsorg for barn.
Fylkesnemnda består for øvrig langt på vei av folk som til dels er et produkt av, ikke er kritiske til, eller bent fram applauderer barnevernssystemet.
viewtopic.php?f=202&t=7925Dersom Fylkesnemnda hadde tilegnet seg forskningskunnskap på feltet hvor de selv opererer, og ikke bare lest overskriftene i avisenes gjengivelser, og forsøkt å være i front når det gjelder hva vi faktisk vet og ikke vet om barn og risikofaktorer for helse og utvikling, ville dette i seg selv ha redusert antallet omsorgsovertakelser betydelig.
Fylkesnemnda forsøker imidlertid lite å være et korreks til prosessene, og lener seg på den kunnskapen de får servert fra barnevernsetaten og de sakkyndige. Sakkyndige og barneverntjenesten selv vet lite, fortier, eller ønsker ikke å vite hvilken risiko de utsetter barna for.
Fra utsiden ser systemet pent ut. Mye tyder likevel på at det hele etterhvert vil rakne.