Jeg er enig i at begrepene "rus" og "vold" kan inneholde alt mulig, og blir brukt av barnevernet for det de er verd, og det er bra at Arild Holta presiserer dette.
Vår egen sak var vel først en sak med merkelappen "vold", og det er klart at gjennom å bruke dette begrepet, har barnevernet stor makt. Barnevernet bestemmer definisjonen "vold", på samme måte som de bestemmer innholdet i begrepet "barnets beste". Voldsargumentet ble fremhevet og nedtonet gjennom hele saken vår, alt etter barnevernets forgodtbefinnende og hva de ønsket å oppnå på det aktuelle tidspunkt. Vold var et tema da jeg ble presset til å flytte ut fra mor og barn, det var åpenbart ikke særlig tema da jeg ble presset til å flytte tilbake, og det var igjen blitt tema da barneverntjenesten for andre gang sendte begjæring om omsorgsovertakelse.
Selv sluttet jeg å bruke fysisk grensesetting da vi fikk kontakt med barnevernet, men barnevernet mente at min erkjennelse av egen voldsbruk "ikke gikk dypt nok", og henviste meg til psykolog med vold som spesialfelt. Jeg opplevde at barnevernet gjorde dette som del av en "bort med far/tiltak rundt mor"-strategi, som ikke fungerte i vårt tilfelle fordi barnevernet ignorerte og bortdefinerte det som var kjernen i familiens vanskeligheter.
Jeg har jo aldri vært anmeldt, tiltalt eller straffedømt, men dette er jo en justis som foregår på lovløse premisser og uavhengig av rettsvesenet.
Jeg var litt spent på hvordan profesjonelle innenfor temaet ville definere vold. Psykologen sa innledningsvis at dersom jeg var publikum på en konsert, eller tilskuer på en fotballkamp, og noen plutselig dyttet meg bort for å ta min plass, så ville jeg oppleve det ubehagelig. Jeg hadde da blitt utsatt for en form for vold. En brå bevegelse som skremte et barn, kunne også være en form for vold.
Psykologens definisjon av vold var faktisk så vid at han sa: "Ja, slik som vi definerer vold, har også jeg brukt vold mot mine egne barn". "Ja, men da trenger jo alle foreldre i Norge behandling hos dere, da!" sa jeg, og psykologen uttalte at han mente at de fleste foreldre ville ha nytte av veiledning hos dem.
Etter et par innledende konsultasjoner, tilbød psykologen meg en "pakke" med veiledningstimer, som jeg skulle betale selv, og sa at jeg ville profitere på denne veiledningen i forhold til barnevernssaken.
Jeg forsto at det hele nå var blitt et spill, som også volds-psykologen skulle delta i. Barnevernet hadde fått understreket at jeg var en voldsperson gjennom å henvise meg. Ved å gjennomføre kurset kunne jeg "bevise" at jeg var villig til endring, og kanskje vinne barnevernets gunst. Men jeg ville også langt på vei akseptere at jeg var en farlig person for barna mine.
Jeg ble irritert på psykologen, og gav uttrykk for at han egentlig ikke gav meg noe særlig valg når han koblet deltagelse i veiledning med at jeg ville profitere i barnevernssaken. Selv om jeg ikke hadde noe imot å bli litt mer bevisst på dette temaet, orket jeg ikke å delta på slike premisser. Jeg sendte en e-mail til psykologen, med kopi til barneverntjenesten, og sa at jeg opplevde det hele som et spill, som også psykologkontoret nå skulle være en del av, og takket nei. Advokaten min sa at dette ikke var klokt av meg, men jeg er ikke sikker på om han hadde rett.
Veilederen i barnevernet skulle for øvrig ha sønnen vår med seg ut av huset en gang jeg ikke selv var tilstede, og 4-5 åringen nektet plent å ta på seg skoene og var rebelsk. Veilederen fortalte meg at hun til slutt tok på ham skoene med makt. Jeg forstår jo at dersom jeg selv hadde gjort det samme, så ville dette bli brukt imot meg som omsorgsperson, det ville kanskje bli definert som en form for vold. (Det var for øvrig den samme veilederen som mente det var svært alvorlig da jeg ikke hadde lagt merke til at Per kom inn i rommet en gang jeg var opptatt med å undervise Kari i pianospill.)
Last edited by familien-er-samlet on Wed Dec 16, 2015 11:29 am, edited 1 time in total.
|