Dersom du har planer om å selge boligen din og å flytte et annet sted, vil du vurdere følgende forhold: Hva er positivt med å bli boende her jeg nå bor? Hva er negativt med å bo her? Hva er fordelene ved å flytte til et nytt sted? Hva er ulempene ved den nye boligen?

Alle disse forholdene bør tas i betraktning før du bestemmer om du til syvende og sist vil flytte. Du må veie for og imot. Glemmer du å ta hensyn til noen av disse forholdene, kan du lett fatte en avgjørelse som du vil angre.

Barnevernet tenker ikke på denne måten.

Hvordan vektlegger så barnevernet de ulike faktorene når beslutninger om å begjære omsorgsovertakelse tas?

Som en intellektuell øvelse og illustrasjon, kan vi med et lite skråblikk lage en beslutningsvekt. Den blir omtrent som dette:

PosHjem + NegBort ------I------NegHjem + PosBort

PosHjem = positive forhold hjemme
NegBort = negative forhold ved bortplassering
NegHjem = negative forhold hjemme
PosBort = positive forhold ved bortplassering


Omsorgsovertakelse bør foregå når høyre side av vekten, de negative forholdene i hjemmet og de positive faktorene ved omplassering, veier en god del tyngre enn de positive forholdene hjemme og de negative forholdene ved omplassering.

Når barnevernet gjør denne evalueringen, vektlegges imidlertid negative hjemmefaktorer og positive forhold ved omsorgsovertakelse uforholdsmessig mye, mens positive hjemmefaktorer og negative forhold ved omsorgsovertakelsen nedtones, ignoreres eller forties.

I vårt eget tilfelle hadde barneverntjenesten helt innledningsvis en litt balansert holdning til oss foreldre. Selv om bvtj. fant negative ting, fremkom det også at vi hadde ressurser som barna profiterte på. Da barnevernet presset på for å oppløse ekteskapet vårt og la føringer for at min kone overtok aleneansvaret for barna, var det kun min kone som hadde positive omsorgsegenskaper, mens jeg selv ikke hadde noen. Da jeg noe senere ble bedt om å flytte hjem igjen, uttalte barnevernet at også jeg hadde "noen egenskaper som barna trengte", uten at jeg vet hva det var.

Da jeg begynte å motta veiledning hos barnevernet, ganske tidlig i saken, omtalte veilederen meg i positive ordelag. Hun understreket at hun sto helt fritt når hun etter hvert skulle vitne i nemnda. Da det nærmet seg tid for forhandlinger, ble veilederen imidlertid stadig mer negativ til meg som omsorgsperson. Det ble påpekt at jeg var uvillig til å endre oppfatning om problemene hjemme, og jeg hadde ikke vært oppmerksom da min sønn kom hjem fra barnehagen. Ifølge advokaten min hadde barnevernet startet oppkjøringen og samkjøringen av vitnene i saken.

Da saken for andre gang gikk til begjæring om omsorgsovertakelse (første sak ble trukket mot at min kone aksepterte å ta ut formell separasjon), var det lite igjen av positive egenskaper hos begge oss foreldre. Barneverntjenesten omtalte på det tidspunktet ingen positive forhold hjemme eller ved oss foreldre (PosHjem), mens de skrev side opp og side ned om alt det negative (NegHjem).

Da vi så endelig hadde flyktet til utlandet, og jeg forlangte et møte med barnevernssjefen, erkjente barneverntjenesten at det meste rundt våre positive og negative forhold som foreldre, altså vår omsorgsevne, var heller uklart.

Barnevernet er programmert til å anse omplassering som positivt for barn, selv om de har lite dokumentasjon å bygge på. Beslutningsvekten blir tyngre på høyre side. Til gjengjeld ser barnevernet få negative konsekvenser av å omplassere barna, og overser og omtolker all dokumentasjon som viser at det går heller dårlig med barnevernsbarn. Dermed blir beslutningsvekten tilsvarende lettere på venstre side.

Barnevernet tier etter hvert fullstendig om foreldrenes positive egenskaper og fokuserer på det negative, slik at vekten blir enda tyngre på høyre side. De lukker øynene for skadevirkningene av omplassering, og tenker urealistisk positivt om det å bli omplassert.

Beslutningsvekten fra barnevernet, ser da til slutt slik ut.

PosHjem + NegBort ----I----NegHjem + PosBort

Vekten er nærmest forutbestemt til å bli tyngst på høyre side, noe som betyr omsorgsovertakelse.

Denne måten å vekte de ulike faktorene aksepteres dessverre altfor lett av nemnd og til dels rett, som i store trekk følger barnevernets virkelighetsforståelse og er en del av det skjeve paradigmet. Foreldrene har en svært vanskelig oppgave når de vil balansere vekten noe. Noe av årsaken er at sakkyndige, som er oppnevnt og betalt av barnevernet og som derfor strengt tatt må ansees som part i saken, også som regel fokuserer ensidig negativ på foreldrene. De drøfter i liten grad hva omplasseringsalternativet medfører av kostnader for barnet, og har avgjørende betydning for utfallet av saken.

Jeg opplever at de jeg omgås i det daglige oppfatter meg som en positiv og normal person. Jeg forsøkte å være fullstendig ærlig da den sakkyndige ba meg om å beskrive livet mitt og meg selv. Den sakkyndige var imidlertid nokså entydig i sin konklusjon: karakterslakt.

Verken nemnd eller rett krever noen bevisførsel for at barna skal få det bedre dersom beslutning om omsorgsovertakelse skal fattes. De krever bare at barnevernet skal vise at barna ikke har det bra hjemme, noe barnevernet gjør gjennom ensidig seleksjon av negativ informasjon over et kortere eller lengre tidsrom. Så problematiserer man ikke en tilværelse i institusjon, beredskaps- eller fosterhjem.

I Ida-saken omtalt i Aftenbladet ser vi hvilke konsekvenser denne skjeve vektingen får, og hva som skjer når risikoen ved omplassering ikke vies særlig oppmerksomhet: En jente som tross alle belastninger fungerer, går på skole og driver idrett, blir i løpet av et par år i barnevernets omsorg kriminell og settes i fengsel.

Det er for øvrig et tankekors at man kan være gammel nok til å kastes i fengsel, men ikke til å bestemme hvor man vil bo.

Samtidig får vi se hvor fastlåst systemet er: Beslutningen om at Staten skal ha omsorgen for Ida lar seg ikke reversere. Ida slippes ikke fri selv når alle er enige om at tiltakene har vært negative, ødeleggende og katastrofale for henne.

Godt illustrert om vektingen.

Mulig kommentaren min er en avsporing mer enn en utvidelse av perspektiv?



Ja, her er det flere faktore.

1. Vil det skade barnets søsken?
2. Vil det skade foreldrene?
3. Vil det skape frykt i samfunnet, hos andre barn og andre familier?

Barns beste er ikke isolert fra omverdenen. Og målet helliger ikke midlet.

Utgangspunktet må være at mennesker har RETT til et NATURLIG liv og til SITT liv. Å gripe inn i dette er et rettighetsbrudd om ikke de det gripes inn mot svikter i å gi sine barn barnas åpenbare rettigheter.

La oss tenke 50-100 år fremover.

Staten har fått ekstremt gode personlighetsutviklingsprogram for barn, som høyer deres intelligens og kunnskap dramatisk. Barna skal plasseres i institusjoner for dette.

Tilhørighet og grad av lykke reguleres med fantastiske medisiner. Også hos foreldrene.

Foreldrene har ingen muligheter ti å gi barna like mye lykke. Derfor er det fritt fram for politimakten som sørger for barns beste.

Hva om dette slår til? Hva er etisk galt?

Jo, politimaktens manglende respekt for det NATURLIGE og for menneskers rett til SITT liv.

Nå virker jo barnefjernerne til å tro at vi lever i et lignende scenario. Det er liksom barns beste. Men så lenge som det hele ikke foregår i overenstemmelse med det NATURLIGE og menneskers rett til SEG og SITT, så er det etisk galt.

Selv om man ikke ser den fysiske bindingen i familien, så ligger det i biologien med oxytosin og alt annet som skaper naturlig liv, tilhørighet og kjærlighet.

Man vekter basert på en dekontekstualiserende tenkning. Barnet er dekontekstualisert fra familiene og sitt rette miljø. Mennesket blir leketøy for konstruksjonistene.

Det er i samme klasse (logikk) som at slaveri er rett om slaven lures til å trives.

Skal lykken økes så skal det være innenfor rammen av det naturlige og menneskers rett til sine liv. Makt respekterer gjerne ikke dette utgangspunktet.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Kommentaren din er helt på sin plass. Jeg har med vilje tatt utgangspunkt i barnevernets univers, der barnet på unaturlig vis sees løsrevet fra sin sammenheng, familie og omgivelser, og der foreldrenes eller familienes eventuelle undergang, død eller ulykke er irrelevant så lenge trylleformularet "barnets beste" nevnes.

Men egentlig må perspektivene være langt større, slik du påpeker.