"Mentaliseringsevne", "tilknytning" - psykologfantasier

Trude Trønnes:
Hva er god nok omsorg?
Tønsbergs Blad, 21 oktober 2017

" Noe som handler om en etat som går inn i hjem og definerer noe det kanskje ikke bør bruke definisjonsmakt på. Hvor fokuset synes å ligge på omsorgskultur og ikke omsorgssvikt.
    Tilbake til måling av tilknytning. En sakkyndig psykolog sa det slik i en sak en gang; det er ikke hvem som helst kan måle tilknytning. Det må mikroanalyse til utført av en fagperson.
    Liker vi det? At det må mikroanalyser til for å avdekke svikten?"

"Moren klarte ikke å gjøre rede for tilknytningen, hun klarte ikke å gjøre egen omsorg om til teori. Hun klarte å fortelle om søndagsturene, om ferien til Legoland og om at hun alltid sang vuggesang om kvelden. Men hun klarte ikke å beskrive hvorfor hun gjorde dette. Hun bare gjorde disse tingene. Den sakkyndige kom hjem og observerte. Observerte og gjennomført sine mikroanalyser. Av blikk-kontakt og av samspill. Og ble ikke fornøyd med det hun hadde sett. Hun syntes det var for lite verbal kommunikasjon rundt middagsbordet. Hun var bekymret for foreldrenes mentaliseringsevne. Hun konfronterte foreldrene med begrepet mentalisering. De hadde aldri hørt ordet før. Det sa de også. Den sakkyndige ble ytterligere bekymret."

Spørsmålet er slett ikke om det trenges mikroanalyser av noe som helst. Spørsmålet er derimot om psykologer eller annet 'barnefaglig' personell har evner til å analysere noe som helst. Analyse omfatter som kjent forståelse. Hva forstår psykologer?

Trenges det fremdeles eksempler på at klinisk psykologi og hele barnevernets forestillingsverden er avsporet? Fortell meg i så fall gjerne hva som trenges. Hva skal til for å få i fengsel de politikerne som har vedtatt lover og rammeverk som tillater slike som denne psykologen å operere.

    

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Min bestefar sa visstnok en gang, litt ironisk, at fjerner man all humbugen i samfunnet, så er der ikke mye tilbake. Om han hadde hørt dette uttrykket av andre, vet jeg ikke.

Det jeg imidlertid med skam må bekjenne, er at det har tatt meg altfor lang tid å forstå at min bestefars beskrivelse passer godt på barnevernet og dets teorier. Mye av barnevernsfaget er ren humbug. Sånt får vokse frem når uforstandige mennesker tror at de er på sporet av noe stort, og det som skulle være ansvarlige myndigheter lar dem prøve og feile med barn og familier.

Tilknytningsteorier og mentalisering er interessant filosofi rundt dynamikken i relasjoner. Men særlig mer er det ikke. Målbart er det heller ikke.

Når man så går til det skritt å la slik filosofering styre omsorgsovertakelser, blir resultatet katastrofalt. Man tror jo i utgangspunktet at barnevernsfaget er kvalitetssikret og fornuftig. Går man i dybden på dette, mangler det bevis og vitenskapelighet, og man har ingen resultater å vise til.

Teoriene brukes slik jeg ser det for å argumentere for omsorgsovertakelser som det ellers er vanskelig å begrunne. Den himmelropende tragedien er at dette antakelig gjelder flertallet av omsorgsovertakelsene.

Myndighetene har to valg når de stilles overfor en krise av slike dimensjoner: De kan fornekte realitetene, eller totalrenovere barnevernet og hele tenkningen rundt næringen.

Foreløpig velger de det første.


De flotte og viktige ordene er barnevernets staffasje, fikenbladet som skal skjule at der er lite substans i faget.

Enn så lenge er denne humbugen helt nødvendig og en forutsetning for å kunne opprettholde dagens omsorgsovertakelsespraksis.