Jeg har i dag kommentert Landsforeningen for barnevernsbarn i en annen tråd angående barns lovfestede rett til barnevern.
viewtopic.php?f=156&t=8896&p=39948#p39948I reportasjen som det refereres til, snakkes det også om ettervern, som var årsaken til at denne organisasjonen ble startet:
https://frifagbevegelse.no/nyheter/barn ... 032fe6b904 "Et skår i gleden er at ettervernet ikke rettighetsfestes – altså oppfølgingen man får etter at man har fyllt atten år.
– Mangel på ettervern er selve grunnlaget for at LFB ble startet for 21 år siden. Flere og flere forstår behovet for ettervern. Vi lykkes ikke denne gangen, men vi gir oss ikke, sier Adolfsen.
Selv er hun 22 år og har ettervern i form av en kontaktperson som hun kan snakke med om stort og smått i hverdagen.
– En trygg voksen, det er akkurat det jeg trenger. Men det er ikke noe jeg har rett på, og det varierer fra kommune til kommune, sier Adolfsen.
Hun kaller mangelfullt ettervern for en ny omsorgssvikt.
– Andre «barn» slutter ikke å ringe foreldrene sine når de fyller 18 eller 23."Jeg tar dette personlig, slik både jeg og andre barnevernsofre har rett til å gjøre. Jeg er far til fire barn som både jeg og min kone har daglig omsorg for. Vi er ikke perfekte, men vi fungerer som en normal familie. Vi mottar ikke fem øre i offentlig bistand, fordi vi er jaget på flukt av barnevernet i Norge. Barna går på rulleskøyter, de driver med dataspill og mobiltelefoner som andre barn, de tegner, går på fjelltur og svømming, og de gjør det bra på skolen. Barna fungerer normalt.
Det har nå gått fem år siden barnevernet marsjerte inn med sine mapper, dradd i blikket, og fortalte oss at de gikk inn for at barna våre skulle plasseres i fire forskjellige fosterfamilier. Konflikt med barnevernet gir et forutsigbart resultat: Umulige foreldre! Bort med barna!
Om så hadde skjedd, så hadde disse barna hatt minimal med kontakt med oss i dag. Og når barna om få år begynner å bli 18 år gamle, ville barnevernets håp være at relasjonen mellom oss foreldre og barna, var blitt så dårlig at videre voksenkontakt skulle gå over statsbudsjettet i form av kontaktpersoner og støttekontakter.
Så kan man spørre hvorfor en organisasjon som
Landsforeningen for barnevernsbarn ikke arbeider for at barn skal ha tett og god kontakt med foreldre mens de er i offentlig omsorg?
Jeg respekterer at Vilde Adolfsen kan komme fra et hjem hvor omsorgssvikten var så alvorlig at det ikke lot seg gjøre. Men tror Landsforeningen for barnevernsbarn at barna alle som en kommer fra håpløse foreldre? Det er i så fall en politisk korrekt oppfatning som ikke har rot i virkeligheten som jeg og antakelig tusenvis av andre foreldre kjenner til.
Det er nå også pussig hvor god tilknytningen til fosterforeldre er. Den er så god at biologiske foreldre taper alle rettssaker om tilbakeføring av barna. Men i det øyeblikket barna fyller 18 år er denne tilknytningen plutselig mye svakere. Så svak at man må skaffe ettervern som gjør at disse barna har noen å snakke med.
Svaret på ettervernsdilemmaet er selvsagt at barn bare bør tas fra foreldre helt unntaksvis. Og at barn som pr. i dag er i offentlig omsorg sikres så god kontakt med sine (kanskje helt oppegående) foreldre at de har noen å gå til den dagen samfunnet spyr dem ut av den andre enden av tunnellen.
Det er bare rett og rimelig at Staten - der hvor det er mulig - leverer barna pent tilbake til sine foreldre når systemet har ernært seg på dem i x antall år. Biologiske foreldre er billig i drift. Det er sikkert vondt for barnevernet å erkjenne at en god del av dem kan egne seg for "ettervern". Men de krever faktisk ingenting i vederlag for å ta telefonen når de blir oppringt av egne voksne barn, - i de tilfellene der barnevernet ikke har klart å ødelegge båndene fullstendig.