God Morgen, Liv Marit:o) selvfølgelig har du helt rett... Merker at det er godt å skrive i dette forumet. Man møter mennekser i samme situasjon, det er utrolig verdifullt. Selv om det er mye fustrerende lesning, så er det hjelp til selvhjelp. Ungenes navn tror jeg at jeg ikke vil legge ut, vil ikke lage problemer for dem, de har nok fra før. Var nok litt deppet i går, får vite så masse rart, små stikk liksom, for at de håper jeg skal falle, da har de fått rett.. Hadde ikke tid til å kjøpe skoleklær og utstyr til barna mine da jeg hadde de sist, og jentene mine var så opptatt av at de skulle ha akkurat det. Var så vont å få høre at de ikke hadde fått noe, og den torden stemmen fra BV når de sa at ingen barn skulle ha nye ting til skolestart.. (Barna har alltid fått nye klær til skolestart) Det er tusen ting som er sørgelige... noenganger stikker de meg mer enn andre ganger, de siste 3 dagene har jeg vert fanatisk opptatt av dette, som i praksis betyr at jeg burde gire meg ned 2 hakk, slik at jeg ikke brenner meg ut.
Liker egentlig det Mona Lygre skrev, "når man sover i et telt er en mygg svært plagsom" Liker det at "svært plagsom" har en større innvirkning enn enn et forbigående illebefindene som kan forklares vekk og glemmes.
Noen scener har brent seg inn i sinnet mitt i denne saken. Et av disse bildene er BV konsulenten som sørget for fjerning av mine barn. Hun møtte stolt i fylkesnemda, lo og spøkte. Hun hadde en barnslig utrstråling, akkurat slik som et lite barn kan si "jeg skal ta deg jeg" og storle etterpå. Hun lo da hun løy om meg i nemda, som om jeg skulle vert et dyr, skjønnt hun kallte meg et dyr også, et "nattdyr". Hun så aldri på meg som et menneske, forrsøkte å få byttet henne ut men hun sang ut hver gang.."innerst inne vil hun ha meg, hun vil ha meg" BV konsulenten ble trodd på at jeg ville ha henne, trass i at jeg skriftlig skrev at jeg ikke tålte henne.
Jeg ble et individ hun kunne utaggere på, denne konsulenten var 24 år, hun hadde en rompe som var vid som en låvedør, og jeg kan tenke meg at hun var en av de som ble mobbet som barn. I kraft av hennes jobb, fikk hun også lov til å hærse med noen, nå hadde hun endelig makt. Hun var blitt inntatt i en organisasjon med masse makt. For første gang i livet hennes var kanskje andre mennesker forpliktet til å høre hva hun mente. For henne var nok dette et stort øyeblikk.
Faktumet er at jeg alltid så ned på BV, hadde ingen respekt og har ingen respekt. Respekt må fortjenes. I dag er jeg den veldig sære typen som aldri snakker med BV alene, og har nektet kontakt med fosterforeldrene.
Utrolig hvor masse en forandrer seg etter en slik episode, det viktige for ettertiden er at opplevelsene våre ikke er forgjeves..
|