Objektivitet og nøytralitet er verdier innenfor psykologien, barnevernsarbeidere bruker det overfor foreldre. De påberoper seg utad, å være noytrale og objektive, det er deres image.

Det som skjer når en ønsker å snakke med et menneske som opptrer nøytralt og objektivt, er at en får økende angst, blir mere og mere usikker ettersom en ikke får noen tilbakemeldinger på det en kommuniserer.

Vanlig reaksjon er at en begynner å kave mer og mer for å få respons, en blir satt i en hjelpesløs situasjon følelsesmessig og handlingsmessig, det er en selv som strever for at den andre parten anerkjenner at den har tydelig hørt og forstått hve den andre mener og føler og ønsker. Å la være å svare med mimikk eller ord, er å påføre den andre parten angst og usikkerhet, en blir svevende i et tomrom.

Barnevernsarbeidere elsker allslags teknikker for å psyke ut foreldre. en kan bruke deres egne teknikker mot dem hvis det passer.

Når de sier noe, vær helt nøytral, se de inn i øynene med et streng og anelse foraktfullt blikk, unnlat å si noe med ord eller mimikk som kan røpe hvordan du følelsesmessig reagerer på budskapet.

En kan si nøytralt - mm..., og stille i nøytral tone et spørsmål, om noe helt annet. Det er viktig å opptre som om en ikke har hørt det barneverneren sa.

Det kalles maktkamp. Det ovenfor virker best på unge bearnevernere, og på de som er usikre på seg selv.Det er lurt å pønske ut på forhånd, hvordan man skal få barneverneren til å vri seg litt i stolen, hun også.

Barn er under tvang. Det er foreldre også. De aller fleste foreldre har med barnevernere å gjøre, under tvang. Tvangen usynliggjøres - en annen hersketeknikk. Det ville være en fordel dersom tvangen var formalisert:

Dersom du ikke adlyder og sitter i møtene våre, tar vi barnet ditt fra deg. Godtar du ikke våre (frivillige) tiltak, tar vi barnet ditt på akuttvedtak. Dersom du ikke gjør som vi mener og bestemmer, drar vi inn samvær.

Barnevern er smilende og imøtekommende i innledningsfasen. Skal vi hjelpe deg? Hva trenger du hjelp til? De sier indirekte at vi bestemmer selv og kan velge. I mens legger de planer og diskuterer inne på kontorene hvordan de skal “gripe an“ familien - dvs angripe familien. Overfor foreldrene, under dekke av å skulle hjelpe kartlegger de og lokker foreldre til å fortelle om problemer, bedre sagt utlevere familien sin. Det er kun vansker, de er opptatt av.

Det finns ikke en eneste familie uten “problemer“ barneverneren kan “gripe fatt i“. Barnevernere er aldri ærlig. De kjører en agenda utad, den motsatte inne i kontorene. Det føler en “et sted“, en kroppsfornemmelse som gir frykt, det tok meg lang tid å skjønne hvor den kom fra. De var så liketil, men? - Jeg har blitt paranoid jeg, sa jeg til en god venninne. - Jeg tror de vil ta barna mine. - Nei. Det må du ikke tro! Det vil de ikke, det har de ingen grunn til!

Det skrives i journaler, er “mor har en psykisk lidelse“, “far har gjeldsordning“, “mor mistrives i jobben“. Det står ikke hvorfor det er galt. Ungene kan leve i beste velgående. Ingen familier er fri fra skavanker som barneverneren kan omskape til det uhyrlige i journaler og rapporter.

Den klassiske “mor skjærer tykke brødskiver“.

Også hentet fra virkeligheten: “Mor ønsker ikke å levere barna til besøkshjemmet, da det er en bursdag hun heller vil de skal gå i og mener hun vil greie å ha dem selv“ (åtte timer lenger enn den hellige planen). “Vi har oppfordret mor til å levere barna“. Ingenting blir sagt direkte, veid utfra hva en best gjør, dette mantraet barnets beste. De deilige, liflige ord betyr egentlig: barnevernet har rett, mor tar feil og gjør ille galt både i handlinger og valg og tanke, og hun vil ikke rettledes på den rette vei og barna spiller ingen rolle.

Som mor kan en bli usikker, redd, miste fotfestet, implisitte budskap som ikke avsløres skaper angst. En begynner å tvile, blir handlingslammet i hodet, en greier til slutt ikke tenke annet en hva som skjedde sist møte, og hva som blir det neste. Hjernecellene kortslutter, i enden kan man ikke se film på tv, smilende ansikter, uttaler de verst tenkelige truende budskap, indirekte, mens de smiler forståelsesfullt.

De er eksperter i psykisk tortur, i å knuse mennesker.

For unger er det uforståelig at de ikke kan få gå i en bursdag. Jeg, blir satt til å utøve den grusomme krenkelsen, med tvang, mot deres fortvilte protester og vantro. Mamma? Et hjelpesløst blikk, jeg kan knuse stein. Den minste hang i armen, øyne som vantro ikke forstod, men spurte hvorfor skal jeg ikke få gå i bursdagen? Det var den absolutte beste venninnen, de var erterris. Den samme tvang og vantro som rammet meg ift. barnevernets handlinger, rammet barna i neste rekke, men da var jeg plutselig blitt overgriperen selv. Det heter paralelle prosesser, jeg skjønte mer da fikk vite hva de ordene innebar. Det ble et våpen i å beskytte barna mine mot at de til sist ble de største ofrene.


Å avsløre den underliggende, implisitte kommuniksjonen kan være en fryd. - Du mener da det er best for .... at hun ikke får delta i bursdagen?
- Du mener det blir fint for henne og komme til barnehagen på mandag, der alle snakker om den, men hun ble utelatt? - Du tenker at hun vil få det bedre i avlastningsfamilien når hun vet hun får lov å være der, mens de andre feirer bursdag hos...?

Å snakke med barnevernsarbeider, er å føle det kravler makker oppetter ryggen, overalt. Det var en fryd, å smilende overvennlig og forståelsesfullt, stille uskyldige spørsmal, i en meget truende undertone. Bruke deres skitne våpen mot dem selv.

Så har man ihvertfall én ting å fryde seg over når man går i all sin maktesløshet og fortvilelse. Det handler om å overleve. Beholde menneskeverdet er det verste. Under tortur i fangenskap som kan vare i årrekker.

Barnevernsarbeider har gått tre år på skole for å lære å snakke til foreldre. Senere går de en god skole hos “erfarne“ barnevernsarbeidere på kontoret . Og hva feiler en barnevernspsykopat, som uttaler at det blir vanskelig for et besøkshjem, dersom mor kommer og henter ett av barna sine for tre timer. - Slik at ungen som alle andre får blir med og feire en bursdag?

Altså, ett besøkshjem har betaling for å håndtere veldig vanskelige, innfløkte kompliserte situasjoner som aldri vil oppstå hos søskenen som ikke skal i bursdag. Fordi ungen ikke er dum, og skjønner at det er søsteren som er invitert, ergo skal hun i bursdag.

Dette skjønner ikke en barnevernsarbeider, fordi hun elsker og nyter å pine foreldre og barn. Hun er en smilende, forståelsesfull sadist.

Joda. Ungen kom i bursdag. Besøkshelvete denne gang representert v/mor var rasende over den ubeleilige forstyrrelsen. For de hadde planlagt å gå på tur, og det ble jeg ettertrykkelig fortalt mens begge ungene hørte det.

Når blir det tillatt i loven, å nevne foster og besøkshelveter ved navn. Hvor lenge skal de operere fritt under dekke av å ikke være ansatte. De deltar ødeleggelsen av barn og foreldre. De skal stilles til ansvar for sine overgrep. En dag. De som drev med “privat pleie“ for tretti år siden, noen av de, har opplevd å møte sine ofre igjen...

Deilig å tenke på den dagen jeg kan ta med ungene og treffe besøkshelvetet igjen. Barnevernere sitter flittig og leser forumet alene på våkende nattevakter. - Og rapporterer videre til dagkolleger som ikke har tid fordi de må drikke kaffe og sitte i møter med kolleger og ukentlig rane barn i fylkesnemda samt finne korrupte såkalt sakkyndige.

Minn privatpleie-fostre og besøkshelveter om, at det kan hende noen banker på døren en dag.