familien-er-samlet wrote:
Man burde selvsagt også lagt inn en klausul om barnas foreldre, som er en uløselig del av barnas liv selv om barnevernet forakter dem og gjør sitt ytterste for å ødelegge relasjonen. Lovverket burde slå fast at barnevernstiltak som en hovedregel ikke må skade barnas foreldre. (Det er dessverre bare personer uten barnevernfaglig bakgrunn som forstår at barn ikke er tjent med at foreldre går til grunne eller begår selvmord.)
Her vil «barnevernet» argumentere med at foreldre, som alvorlig svikter sine barn, ikke er noe tap for barna. Det er klart, også for andre, at foreldre som for eksempel seksuelt misbruker barna sine, ikke er noe å samle på. De kan godt råtne i fengsel eller begå selvmord. Men «barnevernet» slår denne lille gruppen av faktisk egnete foreldre sammen med alle de andre, som etter en høyst subjektiv vurdering, sies å mangle såkalte «foreldreferdigheter». Denne store gruppen av angivelig uskikkete foreldre utgjør majoriteten av de foreldrene som er fratatt barna sine.
«Barnevernet» klarer ikke å skille mellom foreldre som systemstisk mishandler barna sine og foreldre som påstås å ha dårlig samspill med barna. Manglende samspill er i «barnevernets» øyne like alvorlig som incest, voldtekt og grov vold.
Men også i de tilfellene hvor barna fysisk mishandles, som i Christoffer Kihle Gjerstads tilfelle (han ble slått ihjel av sin stefar da han var kun åtte år gammel) trengs ikke «barnevernet». Christoffer kunne ha flyttet til sin far og vekk fra morens voldelige og farlige elsker.
At barnevernloven har blitt en rettighetslov, har vakt påfallende lite debatt. Stortinget vedtar den ene familiefiendtlige reformen etter den andre. Alle protester blir tiet ihjel. Foreldrene behandles som åndssløve individer som kun er opptatt av seg selv mens de eiegode ansatte i «barnevernet» er ekspertene på barn. Dette skjeve bildet preger debatten. Stortinget forholder seg ikke til realitetene men velger å tro på et glansbilde.
«Barnevernet» er blitt en mafia som får herje fritt. Alle maktovergrep mot barn og foreldre fremstilles som nødvendig hjelp. Det er nødvendig å skille barn og foreldre dersom «barnevernet» mener det. Meningene til de ansatte i «barnevernet» blir opphøyd til uangripelige «barnevernfaglige vurderinger». Domstolene stiller sjelden spørsmål ved disse såkalte vurderingene, som er preget av de ansattes holdninger og syn på foreldrene. Helt subjektive meninger blir tillagt utrolig stor vekt.
Hva foreldrene måtte mene er derimot helt likegyldig. Foreldrene nullstilles som mennesker. De mangler mentaliseringsevne og evner ikke «å se barnet». Derfor får de heller ikke se barnet; de får nøye seg med fotografier. Det får være nok, mener «barnevernet» og «fosterforeldre». Så kan foreldrene gjerne gå til grunne, for nå er barnet i trygge omgivelser langt unna foreldrenes manglende ferdigheter.
Det hadde vært latterlig, om det ikke var så tragisk. Ideologien bak «barnevernet» er utrolig sterk. Det er en tro på at samfunnet vet best. Foreldre må ikke komme her og innbille seg at de vet bedre enn ansatte i barnehager og «barnevernet». Det er det kollektive fellesskapet som ruler. Hvis en ansatt i en barnehage mener noe om barnet, da må mor bare klappe igjen, hvis ikke er veien til «omsorgsovertakelse» kort.
Foreldreautoriteten undergraves. Det er barna selv som skal bestemme om de vil ha tiltak fra «barnevernet». Dette kommer til å legge ytterligere press på foreldre-barn relasjonen. Allerede er det mange barn som tvinger igjennom viljen sin overfor foreldrene ved å true dem med «barnevernet». Barna får mer makt i familien på bekostning av foreldrene. Barnet kan ved å ta en telefon til sin saksbehandler i «barnevernet» oppløse familien. Det blir sannelige tilstander.