Anne Brit Raaen wrote:
En kan jo si at dersom ingen vil være fosterforeldre vil ingen barn bli plassert der heller.
Men vi har jo fortsatt institusjoner og det vil jo alltid være noen som lar seg lokke av muligheten til å leve godt på denne praksisen.
Derfor mener jeg at det er bedre med fosterforeldre som virkelig prøver å begrense skadene.
Jeg tror ikke man har dekning for å si at fosterhjem er å foretrekke fremfor institusjon. Forholdene er kanskje tvert om, da det er lettere å føre kontroll med tilstanden ved et barnehjem enn i et privat fosterhjem. Flere voksne osv..
Anne Brit Raaen wrote:
En annen ting i denne sammenhengen er at det virker som bv hadde større motforestillinger mot å gjøre noe i denne saken, enn i de andre sakene jeg kjenner. Og dette er det eneste tilfellet der jeg kan se at det var noen form for omsorgsvikt! Og også her - først og fremst fra bv!
Jeg ønsket at dere sluttet å se omsorgssvikt rundt omkring (vi kommer ingen vei utelukkende ved å innføre egen målestokk for hva som er omsorg/omsorgssvikt). Begrepet er aldri blitt skikkelig definert, og rommer mest av alt moralisme.
ALLE jeg kjenner som kjenner noen som er fosterhjem forteller det samme; at "deres" fosterhjem er mye bedre enn andre, for disse bryr seg virkelig om barna og er positive til barnas biologiske familie. Og videre at disse barna var virkelig blitt utsatt for omsorgssvikt med rusmisbrukende foreldre osv osv, som ikke har forbedringspotensiale osv, og som ikke bryr seg om barna sine osv osv...
Det er for mye som skurrer i mine ører når jeg hører slike røverhistorier.