Forkortet spørsmål, og svaret fra Atle Dyregrov.
Kopi av spørsmål og svar i Aftenposten:
Jeg har ett spørsmål, ettersom jeg gjennom jobb har fått bivåne reaksjonene hos foreldre, som blir fratatt barna sine med hjemmel i Barnevernsloven. Akutt, men også planlagt. Flere ganger har jeg desverre opplevd å stå nær foreldre som mister sitt barn plutselig, eller etter lang tids sykdom. Det slår meg at foreldres sorg, og heller ikke barnas tap tas alvorlig, når det er barnevernet som har fjernet barnet fra foreldrene. (..)Undrende., .....
Atle Dyregrov: Hei. Både ditt spørsmål og flere andre som er kommet behandler dette tema. Det er ingen tvil om at mange foreldre som blir fratatt sitt barn opplever sorg. Samtidig så vet jeg at det skal svært mye til for at barn tas fra foreldre og at vi har et barnevern som arbeider samvittighetsfullt og ønsker å gjøre det beste for barna. Når foreldre fremstiller sin situasjon i media eller til andre, så må vi huske på at barnas røst sjelden høres. Selv om jeg vet at det vil provosere en del av dere der ute, så tror jeg faktisk at det er for få barn som tas vekk fra barndomsomgivelser som vil prege dem negativt for resten av deres liv. Vi må sikre at foreldre som får sitt barn tatt fra seg får hjelp slik at de både får hjelp med sin sorg, men kanskje mest med å forbedre sin evne til å ta hånd om sine barn.
Kopi slutt.
Den delen av spørsmålene som ble kuttet, inneholdt bl.a. spørsmål om: - hvorvidt barns tap og konsekvensene av det, er ett tema som opptar krisepsykologene? Er det forsket rundt dette? - hvordan dramatiske hentinger med uniformert politi og to barnevernsarbeidere kan påvirke barn ift. senere utvikling av f.eks. posttraumatisk stresssyndrom? - drøftes forskjellene i hvordan barn ivaretas når de mister foreldrene gjennom vedtak i barnevernet, kontra hvordan barn ivaretas når de mister en forelder akutt ved dødsfall? Er det aktuelt å forske på dette?
"Det er ingen tvil om at mange foreldre som fratas sitt barn opplever sorg", sier Dyregrov. -Jasså tenker man, så det er "mange" foreldre som sørger, det var en revolusjonerende opplysning.... Men det ble faktisk ikke spurt om foreldre sørger, det ble spurt om hvorvidt denne sorgen anerkjennes av samfunnet. Merk likevel, at han ikke bruker ordene "det er ikke tvil om at foreldre føler sorg og smerte i slike situasjoner", når han svarer på et spørsmål som ike ble stilt.
Deretter følger en vennlig og belærende utlegning om barnevernets fortreffeligheter, og hvor hvor mange fler bla.blabla. Men det ble det altså heller ikke spurt om. Det var saken uvedkommende.
"En del av dere der ute"... sier Dyregrov i samme overbærende tone.
For å begå overgrep, må overgriperen først depersonalisere den som skal utsettes for overgrepet. Det kan man blant annet gjøre ved å ikke lenger behandle personen som en person, men putte mennesket inn i et "dere". Slik psykologen her gjør.
"Dere"... (... som kritiserer barnevernet...), er det navnet på sekken mon tro?
Spørsmålene om barnas tap, berøres overhodet ikke. Usynliggjøring er en av de verste hersketeknikker. Dyregrov er dermed i det gode selskap sammen med barnevernet, hvor fokus på barns følelser og behov er fullstendig fraværende.
At svaret blir svada, vet en på forhånd. Men å sensurere vekk selve de spørsmålene som kanskje kunne få mennesker "der ute" til å tenke noen nye tanker, var et djevelsk smart trekk av Dyregroven. Likeledes benytte anledningen til drive propaganda for barnevernet ved å svare på spørsmål som aldri ble stilt.
Dette er nok en bekreftelse på at det sterkeste tabu i dagens samfunn: Barn lider, noen barn dør, andre ødelegges for livet under "omsorgen" de utsettes for i barnevernet. Det snakker man ikke høyt om.
Minner også om den vanligste personlighetsforstyrrelsen psykologer kan lide av: Narsisistisk personlighetsforstyrrelse. Det er derfor de søker til en psykolog jobb. Gjennom jobben speiler de seg i klientenes beundring. I mellommennesklige relasjoner hvor de ikke kan oppleve eufori pga andres beundring, står de temmelig avkledd og hjelpesløse.
|