Syltes "forklaring" er en bortforklaring. En bortforklaring av hans eget knefall for dommer, dommere, rettspraksis, lovtekster og "gjeldende rett" alt dette som er som det er
i dag. Han later altså som om han bare forklarer hvordan domstoler har det med å reagere, men i praksis anbefaler han. For noe regelrett tøv å godta at det er "uthenging av barn" å vise all verden, også barna, at foreldrene kjemper for det.
Så lenge juristene fortsetter å drive sine saker på den måten, er barnevernsofrene solgt. Det motsatte ville ha effekt: Hvis to dusin håndfaste jurister -
men uten all egenreklamen og myndighetsbeundringen og godsnakkingen som de driver under dekke av å veilede - gjorde noe effektivt, ville vi uten tvil få en endring. De måtte
• la være å "debattere" barnevernet, men synge kraftig og entydig ut,
• la være å lefle med kommunene og kommunenes advokater,
• la være å lefle med domstolenes fallitt i barnevernssaker,
• stå oppreist i stormen i hver eneste av sine barneverns-relaterte saker,
• advare familien mot overhode å snakke med barnevernet eller med noen psykolog,
• anbefale familiene å gå ut i full offentlighet under eget navn,
• støtte dem fullt ut når de gjorde det,
• oppmuntre dem til å offentliggjøre alle dokumenter
med sine kommentarer på nettet, til å offentliggjøre hvem dommerne og meddommerne var som dømte deres familier til å ødelegges og hvem alle barnevernerne var som kokte opp sakene mot familien,
• offentliggjøre sin egen prosedyre hvor de sa i klartekst hvordan barnevernet gikk frem, spesielt legge frem hvordan barnevernet løy,
• få familiene til å kontakte hverandre,
• ta alle de myndighetsbeundrende, usikre avisene ved vingebenet.
Viktigst av alt: De måtte
• advare enhver familie som kom i tide, FØR det foreligger gyldig vedtak i fylkesnevnd eller rett om omsorgsovertagelse, til øyeblikkelig å dra av landet, og BLI i utlandet. Det ville berøve advokatene et salær, men det ville stå respekt av det.
Sylte ligger vel, som de fleste jurister - vi har iallfall ikke sett noe overbevisende annet fra ham - under for en overdreven respekt for rettsapparatet kanskje? Advokater blir gjerne slik, fordi de er oppflasket til det, og må drive sin virksomhet i relasjon til opponerende parter og innen det juridiske apparat generelt. Dette fungerer som en slags fangenskap som gjør at de blir blinde, og godtar alt blabla som kommer fra makthaverne. Det norske juridiske apparat, slik som det er i praksis, er ikke så mye å skryte av. Én ting er at borgerne er tvunget til å "respektere" dommer i den forstand at de må underkaste seg dem i praksis. Noe helt annet er å "respektere" i betydningen å ha beundring, vørnad, for noe fordi det er gjennomtenkt, humant, fornuftig, riktig, gjennomført med topp krav til beviselighet og bevis.
Det er også en tendens i juridiske sirkler til å tro at alle endringer av noen betydning kommer fra lovgiverne og de juridiske sirkler selv. De oppfatter dermed systemet og samfunnet som temmelig statisk, med uttalte prinsipper, som er klare og entydige, og som stadig skal sementeres fastere gjennom rettspraksis så lenge ikke de høye herrer og damer vedtar at det skal være anderledes. Dette er ikke tilfelle. Dagens tilstand i barnevernssaker i rettsapparatet er kommet gjennom mer uformell opplæring styrt av uansvarlige psykobabbel-trender, som juristene godtroende biter på. Jeg har lest såpass mye juridisk lærestoff om barnevernsrett at det ikke hos meg er rom for tvil. Jurister forveksler gjelende rettspraksis med
rett i betydningen "det som er riktig".
Verst av alle våre domstoler, når det gjelder å komme med riv ruskende gale dommer og kjennelser, er Høyesterett. Og dem har advokater den dypeste respekt for av alt. Jeg glemmer ikke daværende høyesterettsjustitiarius Carsten Smiths uttalelse om dommen i Strasbourg mot Norge i Adele Johansens sak: at det var "leit", men at det "heligvis" ikke var det norske rettsapparatet som var dømt! Jeg glemmer heller ikke beskrivelsen av et møte holdt i Oslo (av Familiestiftelsen) for en ti års tid siden: Først holdt advokat Patrick Maloney fra Stavanger foredrag om saken KT mot Norge, som han hadde fått inn ved Strasbourg-domstolen. (Norge vant, skulle
ikke ha vunnet, men det er ikke Maloneys skyld, og han var helt på topp om sakens fakta og barnevernets trakassering). Vel og bra. Lokalet var fullt av interesserte jurister. Så var det pause. Etter pausen holdt psykolog Bo Edvardsson foredrag. Men da hadde alle juristene reist seg og gått i pausen! De hadde øyensynlig hverken kjennskap til Edvardssons verdifulle arbeid eller noen interesse av det. De tilhørerne som var igjen, var de som virkelig visste noe, og de var ikke jurister.
Det er faktisk så jeg nikker gjenkjennende og tenker på norsk barnevernsjuss når jeg ser på Stanley Kramers film
Judgment at Nuremberg fra 1961. Dommeren (spilt av Spencer Tracy) tar i en lang tale i slutten av filmen et oppgjør med tyske jurister, som bøyde unna for nazismen når de hadde hatt muligheten til å stå imot. Sammenligningsvis: Norske jurister har intet nazivelde å være redd for, men naturligvis myndighetenes mishag, sin juridiske praksis, sine kollegers misnøye eller boykott. Eller fungerer det enda verre enn jeg tror - er sanksjonene og påkjenningene de øyner så truende at det allikevel ikke er ueffent å regne det som en direkte parallell?
Litt virkelighet (for jurister?):
Child protection and the law (2012)
Human Rights in Norway – as Low as they can Go (2004)
Fra to dommer om ytringsfrihet ved EMD samt en fylkesnevnd og Personvernnemnda (2013)