Barneverntjenesten ønsker at kommunikasjon skal gå gjennom advokat av ulike årsaker. En av dem er antagelig at advokatene fungerer som en buffer og beskyttelsesmur mot brysomme foreldre. Barnevernet vet at advokatene sjelden har tid, og at all kommunikasjon derfor blir forsinket, noe som ikke er noen ulempe for barneverntjenesten. Dessuten vil advokatene ofte moderere foreldrene, og gjerne påta seg oppgaven med å forklare hvor urimelig hele systemet rundt barnevernet fungerer, noe barneverntjenesten setter pris på.

Da vi skulle ha ut alle barnevernsdokumentene før forhandlinger i nemnda, ble disse sendt til advokaten min. Strengt tatt gjorde det at jeg følte at jeg selv mistet oversikten. Hadde advokaten det og det dokumentet? Eller var dette dokumentet blant dem som barnevernet "ikke kunne finne"?

Selv fikk jeg høre dette på et møte med barnevernssjefen: "Det faktum at du ikke hang på dørhåndtaket til et advokatkontor i dag morges, og fikk en advokat med på dette møtet, forteller noe om din omsorgsevne".

(Dette var et møte der barnevernssjefen infomerte om at barnevernet ville foreta kontrollbesøk hver kveld i en måned, på grunn av økt bekymring for forholdene hjemme.)

Jeg svarte: "Beklager, men her er jeg, og jeg har ikke advokat. Det er et valg jeg har tatt, og du er nødt til å forholde deg til meg direkte, enten du liker det eller ikke."

Av saksbehandler fikk jeg på et tidspunkt en mail med denne ordlyden:
-Videre kontakt bes gå gjennom advokatene.

Jeg svarte slik:
-Med mindre bvtj. har hjemmel for å nekte direkte kontakt med foreldre hvor det reises sak om omsorgsovertakelse, blir videre kontakt både gjennom meg og advokaten som før.

Jeg fikk dette svaret av saksbehandler:
-Barnevernsjefen har besluttet at all kontakt i denne saken skal gå gjennom advokat og det er det jeg må forholde meg til.

Jeg henvendte meg da til kommuneadvokaten:
-Jeg ber om at kommuneadvokaten viser til hvilken hjemmel barnevernssjefen har når han nå ønsker medbestemmelsesrett mtp hvordan jeg skal bruke advokaten. Jeg har selv ikke gitt min advokat mandat til å overta all kommunikasjon med barneverntjenesten.

Jeg opplyste om at barnevernets dekning av advokatutgifter, ikke på noen måte medførte en disposisjonsrett med tanke på hvordan jeg valgte å bruke advokaten min.

Kommuneadvokaten svarte slik:
-Rett vedkommende for din henvendelse vil være barnevernsjefen. Jeg ber deg derfor ta kontakt med han for eventuelle spørsmål i saken.

Kommuneadvokatens svar viste selvsagt at barneverntjenesten ikke hadde noen hjemmel for å nekte meg å kommunisere med dem, og de aksepterte å ha direkte kontakt med meg etter dette.

Tar man et skritt tilbake, og ser på kommunikasjonen over, kan man jo riste på hodet. I dette klimaet, og med dette konfliktnivået, som gjør at ingen av partene viser seg fra sin beste side, har samfunnet bestemt at en liten uskyldig søskenflokk skal "hjelpes". Og deretter få sin skjebne beseglet. Barnevernet vil neppe erkjenne at der foreligger en viss fare for at barna kan bli påført en livslang straff på grunn av det barnevernet oppfatter som en irriterende far. Barnevernet befinner seg ikke på det refleksjonsnivået.

Kanskje var vi spesielt uheldig med utviklingen i egen sak, men inntrykket mitt var at barnevernet ikke var interessert i noen dialog.

Barneministeren, som har sagt at hun mener at barnevernet må bli flinkere til å snakke med familiene, bidrar isteden til mer tvang, mer maktbruk og mindre dialog i årene som kommer. Et barnevern som disponerer alle maktmidler, trenger strengt tatt ikke snakke med familiene, men kan være fullstendig tilfreds med å kommunisere på nivået jeg har vist over.

Foreldre og barn kan vise en ufattelig vilje til selvinnsikt, overmenneskelige samarbeidsevner, et grenseløst tålmod, i troen på at Barnevernet virkelig forsøker å hjelpe.

Men det nytter ganske enkelt ikke.

Barnevernet vil ikke bidra til gode, fornuftige og minnelige løsninger.

Jeg har aldri tidligere, og heller ikke senere, opplevd å føle meg hatet av noen. Unntatt Barnevernet.

Det var som om min tålmodighet og min gode vilje var bensin på bålet.

Det hele utartet og ble meget personlig.

Når jeg ser tilbake på det, tenker jeg at disse menneskene må være syke. Det er noe ravende galt med de.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Det er vanskelig å tro på det du her sier. Før man opplever det selv. En kamerat og kollega av meg, som jeg ble kjent med underveis i saken, og som til slutt kjørte oss til flyplassen da vi rømte landet, utbrøt plutselig en dag: "Hva er det du har gjort med barnevernet som gjør at de hater deg sånn! Du er jo en grei fyr!"

Men det er sant som du sier. På ett av møtene hos barnevernet, opplevde jeg til og med at en mellomleder jeg aldri hadde sett før, omtalte meg som et forferdelig menneske.

  
Jo, det du har gjort er:

a)
å IKKE være med på at det vil bli best for barna om dere foreldre "setter hensynet til barna foran hensynet til dere selv" på den måten at dere er med på at barna vil få det best i fosterhjem og uten dere;

b)
å være ganske sterk, kritisk, argumenterende og slagkraftig, og på den måten være en stor hindring for dem i å få tak i barna.

Hatet deres er altså helt rasjonelt. Det kameraten din ikke forsto, er vel at deres hat er basert på deres ønske om å få tak i barna, ikke på noe ønske om barnas virkelig beste. – Det er svært mange som ikke skjønner at det er slik det er.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net