"Når dommerne er myndighetenes forlengede armFor at et rettsvesen skal fungere, er det helt avgjørende at dommere og advokater er uavhengige. Dersom dommere opplever at karrièren avhenger av andre statsmakters gunst, ligger veien åpen for påvirkning og press. [Norske] dommere mangler på mange måter den nødvendige uavhengigheten.
For eksempel er det et høyt antall [barnevernsaker i Norge, og en dommer, avdøde Tor Holger Bertelsen, har blitt
avskjediget fra sitt embete. At ikke flere dommere har blitt oppsagt, skyldes trolig at de fleste vet å stilltiende tilpasse seg de uskrevne reglene, som gjelder i barnevernsaker].
Et [...] særtrekk i [Norge er at det er meget som tyder på at domstolsadministrasjonen trolig] står nokså fritt til å fordele saker til dommerne. [Når en såkalt komplisert barnevernsak kommer for retten, tildeles den til dommeren som administrasjonen med visshet kan vite vil dømme i favør av forvaltningen. Det er enkelte dommere i Oslo tingrett som har ry på seg for alltid å dømme til gunst for barnevernet samme hva. Disse strikse kvinnelige dommerne skjeler mer til hva som synes lønnsomt for egen karriere og er lett påvirkelige.]
'Telefonjustis' er et uttrykk fra [kommunisttiden i det forhenværende Sovjetunionen] og betegner regelrette direktiver til domstoler om resultatet i konkrete saker. Det er uvisst om slikt skjer idag.
Men man behøver ikke alltid ringe. En dommere som ikke opplever å ha en uavhengig stilling, vil utvikle en sensitivitet for hva som er forventet. [Norske] jurister snakker ikke åpent om at domstolene påvirkes av andre krefter [..., men på tomannshånd vil de kunne bekrefte at det er slik det forholder seg]. Hva disse kreftene består av er ikke alltid klart, men en [norsk] dommer som ønsker en karrière, må evne å opptre politisk korrekt.
[Norske] jurister fremhever ofte selv at gamle tradisjoner fortsatt har innflytelse på rettsvesenet. Klarest ser man dette i [barnevernsaker] hvor [barneverntjenesten] har en sterk innflytelse. I [norske barnevernsaker vinner foreldrene i mindre enn 2-3 % av sakene]. Domstolene synes å oppfatte seg selv nærmest som det avsluttende leddet i [barnevernets saksbehandling].
Det er ikke bare [tingrettene] som kan kritiseres. [Høyesterett har lenge slitt med å rekruttere kvalifiserte dommere. Dette har trolig ført til at man har måttet senke kravene. Det rekrutteres nå dommere direkte fra tingretten. Dette er dommere uten den nødvendige tyngde. Kriteriene for valg av dommere er enkle: De må være kvinner som har vist at de er lojale mot systemet.] Slike kriterier minner om [totalitært] tankegods og bidrar ikke til å fremme uavhengighet. Kriteriene [er] ellers skjønnsmessige og uformelle. [Pressetekke og en søt kvinnelig fremtoning vil ofte bli vektlagt fremfor integritet og faglig tyngde.]
Det er en utbredt oppfatning at korrupsjon og uformell påvirkning medfører mange [uriktige rettsavgjørelser i norske domstoler]. [
Adele Johansen ble på tidlig 90-tall fratatt sine datter og nektet å treffe henne. Siden har det blitt mye verre. Flere foreldre har begått selvmord etter å ha blitt urettmessig fratatt sine barn. Hvor mange barn og unge som tar sine liv føres det ikke statistikk over.]
[I andre land, spesielt i den tidligere Øst-blokken,] er det en vanlig oppfatning at dette er eksempler på maktovergrep og justismord.
Det er mulig at det er slik. Men det kan også være utslag av en mer vanlig mekanisme: [Det norske lovverket] er så komplisert, mangetydige og uklart at det kan hevdes at svært mange [foreldre] faktisk har forbrutt seg mot loven. Innslaget av uformelle prosesser og skjønn er stort i [norsk] rett [...], ikke bare ved valg av dommere. Urettferdigheten inntrer altså ikke nødvendigvis ved at man dømmer noen som ikke har brutt [barnevernsloven], men ved [barnevernets valg av hvilke foreldre som skal begjæres fratatt sine barn og hvem som skal få beholde dem.]
For [Norge] er det et stort problem at omverdenen har lite tillit til landets [barneverntjeneste og dømmende myndighet]. [En oppfatning] om at [forvaltningen] tar seg til rette, bidrar ikke [akkurat til å sette Norge i et positivt lys. Dette er noe den norske ambassaden i Litauen har fått erfare. Ambassadør Dag M. Halvorsen så seg nylig nødt til å
engasjere et PR-byrå for å rette opp det negative inntrykket som har blitt skapt gjennom barnevernets mer eller mindre overilte omsorgsovertakelser.]
[Norge har en to-instans ordning som av prosessøkonomiske hensyn kun garanterer behanding av barnevernsaker i fylkesnemnd og tingrett. Dette medvirker til at rettssikkerheten i såkalte barnevernssaker er dårligere enn i selv den minst alvorlige straffesak. Det tar ofte lang tid før sakene kommer oppp for domstolen. Ventetid på et halvt år fra saken er behandlet i fylkesnemnds til den kommer opp for tingretten, er ikke uvanlig. Mange land ønsker derfor folkerettslige avtaler som kan sikre at deres borgere ikke behandles urimelig.]"
Innlegget er en bearbeidelse av kronikken "Når dommerne er myndighetenes forlengede arm" av advokat og styreformann i Den Internasjonale Juristkommisjonen, Vidar Strømme, publisert i papirutgaven av Aftenposten mandag den 4. mai 2015.PostScript: Innlegget er redigert for å skille mellom hva som er Vidar Strømmes formuleringer og hvilke som er mine omskrivninger og tilføyelser. Alt som står i []-klammer er mine ord.